Om å legge lista høyt…

Ålreit, jeg veit at jeg jobber i Vårt Land akkurat nå. Men på fredag trykket avisa Kjell-Richard Landaasens anmeldelse av boka mi. Jeg kjenner ham ikke, har aldri møtt ham. Må innrømme at jeg blei litt skjelven. Hele teksten ligger under her:

Bjørnar, snart 14, er forelska. Og har syndenød. Og så går Godset mot nedrykk.

Han er sønn av en ivrig adventistmor som styrer ham med jernhånd til dåpsundervisning, evangelisering og traktatutdeling, pengeinnsamling og speideren. Hun serverer soyapølser, for svin er styggedom, holder sabbaten hellig og er kjølig klar på at Gud ser, vurderer og dømmer – ustanselig. TV og kino er synd. Venner utenfor kirken er dårlig påvirkning. Synden lurer og sniker over alt, og dommen kommer snart.

Bjørnar dras mellom de hellige og de fortapte. Skal han forlate dem eller omvende dem? Må han velge mellom menigheten og fotballaget? Faren er mer laidback og gir gutten litt spillerom. Men det spiller liten rolle, for tvilen er sådd: Tenk om det er sant?

Jesusbarn. Jeg kvier meg for å gjøre dette, for det henger skyhøyt, og jeg har allerede i år gjort det med Anders T. Andersen – men jeg fristes til å sammenligne med Lars Saabye Christensen. Dette er for Drammen hva Beatles er for Frogner.

Bjørnar er like forvirra som Kim Karlsen, og har like stor rettferdighetssans. Vi har gjengene, jentene, de kjipe guttene. Vi har bifigurene, sommerferien som endrer alt, den store tragedien. Ikke minst har vi mengder av lokalkoloritt, denne gangen fra sent 70-tall og drabantbyen. Vi har ikke Beatles – men vi har Jesus.

Nordahl skriver godt og drivende, særlig i første del, som er den mest helstøpte. Den andre skifter scene og tar en langt mørkere vending.

Trosregime. Der forlater vi nemlig Drammen til fordel for «verdens mest kristne skole», Fjord Høyere Skole, adventistenes internatskole; Langåsen pensjonat uten Stompa, men med Bergen, Tromsø og lyshårete sørlandsjenter. Fra da av er tilværelsen et kappløp om å bli med på de riktige tingene. Kor, bønnemøter, andakt, hva som helst som bringer ham i nærkontakt med jentene – og får ham til å framstå som kristen nok.

Det har han anlegg for, men innsatsen øker når løkkefotball og avisruter veksles inn i beinhard religiøsitet med andakter og bønnemøter. Onde maktmennesker og sosiale koder får ham til å kjempe med troen for alvor. Det som før var en flau greie å skjule for vennene, blir et sviende spørsmål om død og liv.

Nordahl skildrer miljøet overbevisende. Han kjenner de adventistiske særtegnene, som vasking av føttene før nattverden, sabbaten på lørdag, avholdet fra svin. Men han kjenner også den fryktdrevne fascinasjonen for endetiden, det tunge havet av leveregler og den evige, nagende tvilen.

Det er ingen tvil om hvor Nordahl står i forhold til autoritære pastorer og manipulerende ordbruk. Vi som har vokst opp i menigheter med lite korreks fra utsiden vil kjenne igjen forkynnelse, sosiale koder og samvittighetskvaler. Samtidig klarer han kunststykket å ikke være bitter, sarkastisk eller hånlig. Han trenger ikke harselere, for noen ganger er virkeligheten ille nok. Men det beste av alt er at han forstår hva som driver folk, på godt som på vondt.