Route Seventeen

Jeg må ærlig innrømme at køntriartisen Bjørn Jens Kristiansen aldri har stått på min musikalske hot shot liste. Og jeg har aldri skjønt hva han synger om når han postulerer:

” E kjem’kje fort nok heim te Helgeland”.

Ikke før nå.

Vi tok av rett etter Steinkjer. Og tok Kystriksveien oppover. Etter Namsos valgte vi omtrent alle de omveiene vi kunne, i all fall de som gikk i retning havet. Vikna, Leka, Brønnøysund, Vega, Sandnessjøen (hvori opptatt De Sju Søstre), Dønna, Havstein, Vandve, Lovund.

For å si det sånn: Moren min kom fra Lofoten. Og jeg har således vært der noen ganger. Men jeg har aldri skjønt hvilke perler jeg har mistet de gangene vi peiset forbi på E6 og ikke vendte blikket vestover i særlig grad.

Jeg har vært litt rundt i verden. Sett noen solnedganger. Gått i noen fjell og ligget på noen strender. Likevel, det er noe særskilt med vår egen Route Seventeen. Eller Riksvei 17, som vi sier.

Her er noen bilder fra et litt utvidet Helgeland. Så får dere heller tilgi at det blir en del øy i solnedgang.

Men det er sånn det er her om sommeren. Inn i mellom.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Skogens dronning

Det er mulig elgen er skogens konge. Her i bygda mi er det liten tvil om hvem som er dronninga. Hun heter Marisko og dukker opp på helt utvalgte, og litt hemmelige,  steder hvert år i slutten av mai. Jeg bor i en kommune som har Norgesrekord i forekomst av orkideer. Her i Nedre Eiker har vi registrert 24 ulike. Og den stiligste av dem alle er nok Mariskoen. Hun holder hoff i litt ulendt terreng, men det er verd møyen når du først får audiens. Her er noen bilder fra årets signingsferd.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.