Frihet, likhet og brorskap

image

Tre uker i Frankrike, og det har vært noe nesten hver dag. Nå også en strupeskåret, 86 år gammel prest. Hva er det med dette landet? Eller oss?

13.juli, dagen før Nice, før alt skjedde. En fin, litt vindfull onsdag i Languedoc. Festen var alt i gang da vi nærmet oss landsbyen, parkeringskøen var kilometerlang og motet synkende. Da var det at en dame som kom kjørende mot oss, stoppet og sveivet ned vinduet.

– Bare fortsett opp mot rundkjøringen og ta til høyre. Der kan dere parkere. Rett ved løypa til Tour de France.

Et vennlig smil og så var hun borte. Men hun hadde rett, vi fant parkering i kaoset.

Jeg er litt frankofil. Men jeg elsker ikke nødvendigvis Frankrike som sådan. Mer ideen om Frankrike. Tanken om at vi alle er frie, at vi har like muligheter og at det følger ansvar med friheten, ansvar for hverandre. Enkelt sagt er dette grunnsteinene i samfunnet vårt. En landsby som får besøk av Touren, er kanskje mer enn noe annet uttrykk for dette.  Alle hilses velkommen. Alle som vil, får muligheten til å se stjernene i de omtrent ti sekunder det varer. Og man sørger for at barna får stå fremst. Dessuten; alle kan grabbe til seg noe av rælet som kastes til publikum fra den kommersielle, kilometerlange karavanen som fronter touren, og som blir lengre for hvert år. Dette er Frankrike på sitt beste, inkludert faktumet at det finnes damer som vet om en ekstra parkeringsplass.

Som mange andre kjenner jeg noe av den vonde, franske historien. Om Indo-Kina, Algerie, den håpløse integreringspolitikken, forholdet til diktatorer.  Jeg har tatt metroen i Paris sent og tidlig, møtt vonde, mistenksomme blikk, hatt innbrudd i bilen og blitt frastjålet grisedyrt kamerautstyr. Jeg har kjent på arrogansen. – Non monsieur, vi har stengt, ingen servering, sier de, og slenger døra i trynet på deg. Mens lokalbefolkningen sitter der og hygger seg med sin lunsj. For noen er Frankrike elitisme og hierarki. De har et par poenger.

Likevel vender jeg tilbake. Selvsagt for maten, språket, kulturen, klimaet og alt det der. Men mest av alt fordi jeg altså liker ideen om Frankrike veldig godt. Fordi den er ideen om oss. Ikke det vi får til hele tiden, men om det vi ønsker å være. Menneskeheten på sitt beste, på sett og vis.

Det er blitt Frankrikes svøpe. Terroranslagene er etterhvert mange, og de er ekstreme. Det er paradokset. At det gode vi vil, blir vår egen fiende. Friheten blir en invitasjon til terror, åpenheten medfører ubudne gjester. Det er en gordisk knute. Mer demokrati og åpenhet, sa vi etter 22.juli. Tør vi si det nå? Mer likhet, frihet og brorskap? Nå som akkurat dette blir brukt mot oss? I Paris, Brussel, München eller St.Etienne-du-Rouvray. Eller blir vi kalde og harde?

Jeg kjørte langs motorveien ved Nice dagen etter anslaget mot Promenade des Anglais. Franskmennene var tydelige, til tross for  84 døde. Liberté, égalité, fraternité lyste det fra samtlige elektroniske trafikkskilt som vanligvis forteller om kø og veiarbeid.

Nettopp denne dagen var det viktig å minne om dette. Selve kjernen, det dette handler om når alt kommer til alt.

Jeg er selv vokst opp i et ganske lukket, religiøst miljø. Jeg har kjent på hvordan bakstreverske krefter prøver å begrense selve livslysten. Til tross for at mitt gamle kirkesamfunn har fått en betydelig moderat fløy de senere årene og blitt rundere i kommunikasjonen, finnes de samme erkereaksjonære kreftene der fremdeles. Forbud, påbud, avbud (nei takk, våre barn deltar ikke på den slags). Teologiske synspunkter som mange vil oppfatte som ekstreme. Denne gjengen stiller ikke sitt lys under en skjeppe. Tvert om. Deres jobb er å misjonere.

Jeg har diskutert mye med disse folka. Stolper opp og ned. Men for å sitere Rudyard Kipling: «East is East, and West is West, and never the twain shall meet.» Det er sjanseløst. Etterhvert har jeg lært meg til å tenke at de bare får holde på, det er deres åpenbare rett. Samtidig blir jeg slått av  en annen tanke: De kommer aldri til å tenke det samme om meg og mine avvikende synspunkter. Det liberale paradokset, ikke sant? Det du innrømmer andre, kan du ikke forvente at de innrømmer deg. Mest av alt fordi de mener at de har den absolutte sannheten. De siterer skriften, tolkninger av skriften, viser til profeter du finner både i bibelen og andre steder.  Hamrer det inn. Selv om du sier OK, greit, bare hold på, så er det ikke noen gjensidig respekt eller forståelse. Deres oppgave er å omvende meg til en ferd på den smale sti. Og deg. Jeg forventer ikke at de skal slutte å mene eller tenke slik de gjør. Men hva var det der med å snu det andre kinnet til? Eller øret?

Mine reaksjonære, kristne kjenninger er selvsagt ikke voldelige, de utøver ikke terror. Men de gir null og ingenting ved dørene. De har et voldsomt engasjement, nesten misunnelsesverdig. Det er dette jeg må ta inn over meg, tenker jeg. Uansett hvor forstokket jeg mener noen er, så må de få lov til å holde på. Uten at vi forventer å få tilsvarende anerkjennelse i retur. Også når de misbruker akkurat dette, må vi si greit, kjør på.

Det pågår en stor diskusjon om hvilke sanksjoner vi må bruke og hvilke lover vi må stramme inn for å bevare selve grunnlaget for vår sameksistens i Vest-Europa. Dette er ikke et innlegg i den debatten. Akkurat når dette skrives har jeg kjørt over 3500 sommerkilometer i Frankrike og omegn. Jeg har fått lov å oppleve en stor dose gjestfrihet, har hatt gode samtaler, om enn på et noe haltende fransk. Jeg har spist, fotografert, nytt fjell og strand, landsbyer og noe større ansamlinger av hus. Jeg har samlet oppskrifter og inntrykk som kanskje kommer til anvendelse senere. Men hver dag har jeg tenkt på paradokset, at selve ideen om oss og vår levemåte blir utfordret. Og utnyttet. Fordi den i sin natur er sårbar. Jeg har ikke noe godt svar på den moderne, gordiske knuten, at de liberale verdiene våre er blitt vår egen verste motstander. Aleksander den Store tok ganske enkelt fram sverdet og kappet over knuten. Men jeg er usikker på om sverdet er løsningen. Er det oss?

Jeg leser i lokalavisa Sud Ouest at fader Jacques Hamel som ble strupeskåret i St.Etienne-du-Rouvray, snakket om at verden trenger håp. Er det fortsatt mulig å håpe at de grunnleggende verdiene våre overlever?

Bildene i lysbildeframvisningen under er tatt 13.juli da Tour de France var innom landsbyen Alignan-du-Vent.

 

This slideshow requires JavaScript.

 

Mandagslykke

Marisko 6

Det var en av de mandagene du helst burde holdt deg hjemme. Hodet verket etter sju timers skjermet tilværelse på jobben. Togturen hjem var i ferd med å bli en katastrofe.

Ved siden av meg på NSBs toseter satt en godt bygget mann som ikke helt hadde skjønt konseptet. Enkeltbillett, enkeltreisende, enkeltsete. Mannen hadde  i tillegg en litt bredbeint innstilling til verden som sådan. Jeg prøvde å redusere meg selv til en halv passasjer, men hver gang jeg var i ferd med å duppe av, kom det en albue eller et kne over på mine nå 25 prosent av dobbeltsetet. En mor med barnevogn hadde dessuten forvillet seg inn i pendlergjengen. Barnet sov ikke. Tvert i mot. Jeg dyttet hodetelefonene tettere rundt øret. Skrudde opp volumet. Mulig jeg la inn en søknad om tinitus der og da. Til slutt, da jeg endelig hadde sovna, kom NSBs billettkontrollører, selve stormtroppene. En bestemt hånd på skulderen. Jeg hadde gyldig billett, men løpet var kjørt. Ingen søvn.

Det er på slike dager kroppen snakker veldig tydelig når man kommer hjem. Den sa: Legg deg i sofakroken med iPaden og trykk på den hvite og røde logoen hvor det står… Ja, det står Netflix.  Jeg var enig. Trøsteseriezapping. Jeg hadde fortjent det. Men den erfaringsbaserte delen av hjernen min  meldte seg også på, brått og uvelkomment. Du har sikkert en sånn, du også. En liten, men akk så rasjonell del av hodet som sier: Ta på deg joggeskoene. Du skjønner først hvor deilig det er når du kommer deg ut. Dette vet du.

Det var ikke deilig. Det var vondt. Kroppen var råtten. Hoftene krangla. Og merket jeg ikke en liten strekk i leggen?

Fortsett, sa den  brysomme fornuften. Det blir deilig, bare vent. Hodepinen vil forsvinne.

Men nei. Jeg fikk  hold. Et sånn skikkelig, skjærende sting i siden. Vondt i hodet, vondt i milten, og helt sikkert en alvorlig strekk i tjukkleggen. Dessuten tråkka jeg nesten over da jeg måtte hoppe til side for en huggorm (jeg er ganske sikker på at det var en huggorm, selv om det muligens kunne vært en stålorm). Men jeg fortsatte. Litt på trass nå.

Det er på sånne dager hjertet blir grepet av angst og tungpustethet når du skal opp skråningen til Bremsåsen, dette unike naturreservatet med kalkrik grunn og en flora som overgår mye annet. Nå var det ikke mye fornuft igjen. Det var bare en stivnakket blodtåke som kommanderte meg til å fortsette. Opp, opp, opp. Vondt, vondt, vondt.

Marisko 5

Det var først da jeg stod ved skiltet og pustet ut, at jeg fikk øye på dem. Ja, jeg sier dem. Fordi vi har mange i bygda vår. 24 ulike skjønnheter. Men denne er selve sjefen i universet av orkideer. Høyreist, stolt og kneisende. Skogens yppersteprestinne. Cypripedium calceolus. Marisko. Jeg blir like satt ut hver forsommer når underet vender tilbake. Det tar opptil 16 år fra mariskofrøet treffer jorda til planten åpenbarer seg i full prakt. Nå var selveste Miss Eiker iferd med å brette ut skjønnheten nok en gang.

Marisko 3

Jeg tilbrakte noen minutter sammen med henne. I visshet om at det er akkurat nå det skjer. Enten du bor i Porsgrunn eller Porsanger, så har du muligheten til å beskue noe helt ektraordinært. Jeg tenkte; kanskje er det dette vi bør huske på. At det er nå. Ikke i går. Ikke i morgen. Men akkurat i dag.

Og så løp jeg videre. Med ganske lette steg.

Marisko 7

Kåre & åtte asparges

Aspargestopper

Min gamle sjef Kåre Valebrokk lærte meg at det ikke er så farlig å være seg sjøl. Ved hjelp av åtte asparges.

Denne våren lanserer jeg den vegetariske kokeboka «Kind of Green». For en gangs skyld kjenner jeg meg litt trendy. Grønt er inn. Miljø, klima, personlig helse, dyrevelferd og alt det der.

Men det har ikke alltid vært sånn. Store deler av livet har jeg hatt følelsen av å være nokså langt ute. Fyren som alltid er annerledes.

En gang på 90-tallet var jeg vikar i Dagens Næringsliv. Jeg var også vegetarianer, avholdsmann og ikke-røyker. Ting sjefredaktør Kåre Valebrokk ikke var. På den tiden pleide Kåre å ta over featureavdelingen om sommeren. Og han gjorde det med sedvanlig stil. De ukentlige idémøtene var obligatoriske. Kåre forventet at vi stilte på Gamle Raadhus eller D/S Louise etter jobb for å drikke øl og være mer eller mindre kreative. Etter et ukjent antall halvlitere gikk ferden som regel videre til Theatercafeen. Når du ikke har fast jobb, skulker du ikke slikt.

Mitt første møte med Theatercafeen sammen med Kåre ble av det skjellsettende slaget. Jeg satt ved siden av sjefen og studerte menyen mens svetten piplet i panna. Det fantes ikke antydning til noe som lignet en vegetarisk hovedrett, uansett hvor mye jeg snudde og vendte på arkene. Samtidig visste jeg at Kåre var ganske macho i matveien. Der gikk det i patentsmørbrød og sånne ting. I tillegg hadde han nok merket seg at mitt inntak av øl tidligere på ettermiddagen utelukkende bestod av Munkholm.

Tenkte jeg.

Følelsen av å skulle stikke seg enda mer ut, ble etterhvert påtrengende. Var tiden inne for å heise det grønne flagget? Akkurat nå? Som sagt, jeg hadde ikke fast jobb i DN.

Jeg lot blikket saumfare utvalget av retter. Etter lange minutter med sjelekvaler kom jeg til at reinsdyr… Det var jo ganske tett på naturen, ikke sant?

Så da kelneren etter hvert kom til meg, hvisket jeg forsiktig fram sviket mot min vegetariske legning og pekte nølende på menyen.

– Eh, jeg tar en sånn…

Kåre var nestemann til å bestille. Jeg kan fortsatt den dag i dag mane fram raspet i røsten hans. På avslepent sørlandsk ispedd Teddy uten filter avleverte han følgende selvbestaltede ordre:

– Æ tar åtte asparges.

Sukk.

Litt senere på kvelden, det må ha vært etter ganske mange konjakker, vendte Kåre seg mot meg.

– Har du ikke fast jobb?

– Eh, nei…

Så kikket han på meg over brilleglassene og forkynte med malmtung røst.

– Nå har du fast jobb.

Dagen etter var jeg usikker på om jeg skulle tørre å minne sjefen på løftet hans fra rotbløyta kvelden i forveien. Men jeg dristet meg i retning hjørnekontoret utpå formiddagen.

– Min dør er alltid åben!

Jeg skrittet langsomt inn i rommet.

– Altså.. Jeg mener.. Du sa noe om fast jobb i går kveld..?

Nok et tungt blikk over brilleglassene.

– Ja, du e fast ansatt. Æ var ikke så full.

Og så la Kåre Valebrokk til de ordene som alltid har fulgt meg siden.

– Hvis du kan lige oss, kan mi lige dæ.

Kåre ansatte folk fra øst og vest, høyre og venstre. Han brydde seg ikke så mye om religion, politisk ståsted eller sosial bakgrunn. Det handlet mer om at folk ville det samme som ham. Å skape god, dagsordensettende journalistikk.

Jeg lærte fort at det var helt ålreit å være annerledes, faktisk en fordel. Og jeg er overbevist om at Kåres uortodokse rekrutteringspolitikk, hvori opptatt romslighet og raushet, var mye av grunnlaget for suksessen i DN.

@Kind of green omslag

Selv bestilte jeg aldri mer reinsdyr. Jeg turte å være meg selv. Det er kanskje en av grunnene til at det er blitt kokebok, over 20 år seinere.

Der er det faktisk oppskrift på hvordan du tilbereder asparges. Gjerne åtte.

Kvinnene i mitt liv

Huldreblom nær

Telefonen kom en mandag ettermiddag. Beskjeden var kort og entydig. Etterpå var det ingen utvei. Jeg fortalte kona at jeg måtte forlate henne for en annen dame.

Stemmen i telefonen var kjent. Budskapet lød: Epipogium Aphyllum.

Hun hadde altså dukket opp etter lang tids fravær. Jeg hadde jaktet på henne i flere år. Enkelhet, skjønnhet, en svak duft av eksklusivitet.
Uimotståelig.
Nå var tiden inne.
Det var som om jeg skulle bli innviet i et hemmelig brorskap. Jeg skulle få del i noe som var de færreste i nærmiljøet forunt å oppleve.
Jeg ringte kvinnen i mitt liv og sa at det dreide seg om en annen. Det var ikke henne det var noe galt med, det var meg. Gammel løgn.
Her var det bare å glemme at middagsgjestene var ventet om ikke så lenge. Kona viste forståelse, det skal hun ha. Jeg lot som om jeg hadde kontroll på maten, jeg sa at alt ville ordne seg, at gjestene skulle bli mette.
Så slengte jeg sekken på ryggen og møtte motbakkene med et stille stønn. Dagens løpetur satt fortsatt i beina, kroppen hadde fått nok for lengst. Men jeg kunne ikke motstå henne. Mannfolk er svake sjeler.
Han stod og ventet på meg. Gammelpresten. Det var selvsagt han som skulle lede meg ut i fristelse. Langbeint, grå i skjegg og lugg, og med en diger skausekk på ryggen banet han seg vei gjennom bregner, hodehøye tyrihjelmer og hengeaks. Pekte på et par avblomstrede flekkmarihånd, et vissent fuglerede. Deretter skar han ned skråningen og bort til bekkesiget. Lummert, fuktig og mosegrodd. Her slapp lyset bare unntaksvis til.
– Forsiktig!
Stemmen var myndig, men også oppmuntrede.
Der stod hun.

Huldreblom med to blomster

Lita og nett, lyslett og skimrende.
Hun ble oppdaget første gang i kommunen i 1990. En forekomst som nå er forsvunnet. Den vesle søkket hvor vi nå stod, var det eneste håpet. Et håp som årvisst var mindre og mindre. Jeg hadde stadig stukket nedom for å sjekke på mine mange turer. Men hun ville ikke. Kresen, blyg eller vrang. Lunefull, som så mange selvbevisste skjønnheter. Inntil denne ettermiddagen.
Forekomst nummer 100 i Norge.
Jeg sank ned på kne. Fant fram kamera og makro-objektiv fra sekken. Så la jeg meg flat, rett foran prestens føtter.
Epipogium Aphyllum.
Huldreblom. Huldra, blant fagfolk.
En dame for de store anledninger.
Jeg bor i en kommune med 24 ville orkideer. Vi er godt vant. Men ikke med henne. Ja, jeg vet at hun finnes helt opp til Finnmark. Og ja, du har sikkert sett henne før meg.
Men det fjerner ikke følelsen jeg hadde denne ettermiddagen.
Av å være litt rikere. Og fortsatt like trofast.

Brun surrealisme

Bernstein etter skåring3

Jeg bor i ei brun bygd. Brun hele året. I fotball og bandy. 3050 Mjøndalen. Det går stort sett veldig greit. Bortsett fra to ganger i året.

Ungene mine er vokst opp i brunt. Vi har bakt våre sjokoladekaker, gjort dugnad, frosset tærne brunsvarte på bandykamper, og jeg har vært brun trener i brun junioravdeling. Naboen min var kaptein på sølvlaget i 1976. Mitt eneste problem er at jeg holder med Godset. Sånn er det. Du bytter ikke ut laget ditt, i hvert fall ikke klubben du er vokst opp med. Så jeg sliter to ganger i året. Det er sjølsagt under to lokaloppgjørene mellom by og bygd. Men ellers heier jeg på brunt. Du kan ikke annet. Og en helt vanlig tirsdagskveld i mai er det ekstra fint å bo i Mjøndalen. Det er lett surrealistisk at brunt vinner 3-2 over Rosenborg etter å ha ligget under 0-2 på eget kunstgress. Det blir ikke særlig større i en klubb hvor treneren tjener til lønna si ved å selge annonser til småbedriftene i nærmiljøet. Gårsdagens opplevelse smaker  bedre enn en fersk grisla-kneip fra Klausen eller nystekte lomper fra Aulie. Nesten.

Det er mye å si om Mjøndalen. Om Marit som steiker vafler(Mifler) under kampene. Om Svein som er speaker på stadion når han ikke trener ungene i skigruppa. Som etter kampen går rundt og mumler: «Hadde aldri trudd jeg skulle få oppleve detta.» Det er sindige folk, med skikkelige jobber. Folk som klipper plenen sjøl, går tur med bikkja og møter opp i kjerka ved livets store anledninger. Men som sjelden tar helt av. Bortsett fra på en kveld som denne. Og det er dem vel unt.

Jeg gikk langs sidelinja denne tirsdags kvelden da jeg hørte stemmen fra en annen nabo. Den tidligere storscoreren Egil Solberg hang over reklameskiltene og vinka på meg.

– Fantastisk, jubla han.

Selvsagt er det fantastisk. Og romslig og raust. Kona hans, Rigmor, nikka til meg.

– Det er helt greit at du holder med Godset i de to kampene. Så kan du heie på brunt ellers.

Det gjør jeg uten å blunke. For jeg ser hvor mye dette laget betyr for et lite sted. Vi har spillere både fra Krokstadelva og Senegal her. Men de kan knapt nok leve av fotballen. I brun nøkternhet har de fleste jobbet ved siden av idretten, hele veien mot toppen. De skjønner hvor de bor.

Molde har penger og onkler. RBK har digre underskudd. Brann er i OBOS-ligaen. I Mjøndalen heter hovedgata «Arbeidergata». Det er ikke tilfeldig at laget her krampejobber til fløyta går og skårer på overtid.

Svigersønnen min har røtter i Trøndelag og holder med RBK. Det må han få lov til, selv om han tippa 0-6 før kampen. På tv ser jeg Barcelona vinne 5-3 sammenlagt over Bayern München i Champions League. Jeg er ikke sikker på om det er noe særlig større enn det som skjedde i den brune bygda en tirsdagskveld i mai.

«Det dere gikk glipp av»

Holde hender

Den sju måneder gamle jenta hadde knust hofte, brukket lårbein, ødelagt arm og store hodeskader. I tillegg var kjøttetende bakterier i ferd med å fortære det ene beinet hennes. Foreldrene som hadde mishandlet henne, var på vei i fengsel. Hun var helt alene i verden. Det vil si, ikke helt.

Noen ganger får du servert historier midt i fjeset, historier som må fortelles videre. Dette er en sånn. Noen vil kalle det en mirakelhistorie. Jeg tror det handler om noe mer. Det er en historie om å ikke lytte til sunn fornuft, men om å høre på den andre stemmen.

De aller minste

Jeg har tilbrakt noen dager på jobb i California. Lite strand og surfing, det har handlet mest om misbrukte og mishandlede barn. Området rundt LA er et slags episenter for dette, på godt og vondt. Vondt, med alt det innebærer i antall og alvorlighet. Godt, fordi det finnes folk som bryr seg, som er blant de fremste ekspertene i verden på å diagnostisere og behandle de aller minste og mest sårbare blant oss. Midt i denne elendigheten traff jeg Amy, en barnelege som har viet livet sitt til å jobbe innenfor dette fagfeltet. En ettermiddag ble vi sittende og prate på kontoret hennes. Det var da historien kom. Historien om Annie.

 Dårlig dekning

– Jeg var ung, jeg hadde dårlig råd, jeg var student. Det var så ille at mobilselskapet hadde stengt telefonen min, minnes Amy.

Det hele var ikke blitt noe bedre av at hun hadde fått en praksisveileder hun absolutt ikke ville ha. Akkurat her skal vi  stoppe og introdusere en person vi skal få høre mer om. Vi snakker om den skikkelig kjipe læreren.

– Jeg kan bare ikke ha ham, stønnet Amy

– Slapp av, kanskje det er en mening med at du skal ham og praksis hos ham, trøstet mannen hennes. Han skulle få mer rett enn han kunne drømme om.

Blikket som avgjorde

Det begynte en natt Amy skulle ha vakt. Akkurat den natten kom Annie inn på mottaket. Det var få som trodde at den sju måneder gamle jenta ville overleve. I alle fall måtte de amputere beinet hennes, det var nærmest garantert, de kjøttetende bakteriene var glupske. I tillegg hadde hun brudd over hele kroppen, hofta var knust og hodeskadene var betydelige etter at foreldrene hadde slengt henne i veggen. Da Amy kom inn på rommet, hadde Annie slanger og ledninger over hele seg, inn i munn og nese.

– Men du skulle sett blikket hennes, forteller Amy. – Øynene hennes traff meg fra første stund. Vi fikk en kontakt som var helt spesiell.

 Hvisking i krokene

Fra den dagen var det Amy og Annie. Den lille jenta ble legestudentens helt spesiell oppgave. Hun fulgte henne fra time til time, kastet seg inn i kampen for å få henne bedre, kjempet desperat for å redde beinet hennes. Etter hvert som ukene gikk og helsetilstanden ble bedre, begynte hviskingen på mottakssenteret. Ikke ekkel og bak ryggen, men oppmuntrende. Alle så hvordan båndene mellom den lille jenta og den unge studenten ble tettere og sterkere for hver vakt.

– Folk begynte å mumle om at jeg burde adoptere henne, forklarer Amy.

Alt lå til rette for en adoptering, formelt sett. Foreldrene som var rusmisbrukere og barnemishandlere, ble sendt i fengsel. Det var ingen andre som brydde seg om jenta. Hun hadde ingen, bortsett fra Amy. Som lanserte planen for mannen sin, som var like ung og blakk som henne. Og som ristet på hodet.

– Kan du ikke bare bli med og se på henne?

 Taushet er gull

Møtet mellom Amys mann og Annie ble et ordløst møte. Hun satte blikket i ham, og han forble taus. Han fikk holde henne, bysse henne i søvn. Men han sa fremdeles ikke ett ord. Ikke på veien hjem. Ikke da de kom inn i huset. Da de gikk for å legge seg, var det fortsatt taust.

– Kanskje vi kan be en bønn sammen, foreslo Amy.

– Ikke høyt, sa mannen. – Jeg liker ikke å be høyt.

Noen minutter kom hun til seg selv av at mannen rusket i henne.

– Jeg er ikke så god til å be, smiler Amy. – Så jeg hadde sovnet.

Beskjeden hun fikk, ble en oppvåkning av det gjennomgripende slaget.

– Vi tar henne.

 Return of den kjipe læreren

Her kunne historien endt, men det gjør den ikke. For selv om Amy og mannen iverksatte alle formelle prosesser rundt adopteringen korrekt, var det noen som ville det annerledes.

Ikke myndighetene, ikke Annies foreldre, ikke mottakssenteret. Men den kjipe læreren.

– Jeg ble kalt inn til møte med etisk komité på universitetet der jeg studerte, forklarer hun.

– Jeg trodde det var noe hyggelig på gang. Jeg var en ganske god student, blant de fem beste i mitt kull. Så jeg tenkte de kanskje skulle gi meg en utmerkelse, eller noe sånt.

Overhodet ikke.

Den kjipe læreren hadde virkelig slått til. Amys forsøk på adoptering av Annie var blitt meldt inn til komiteen. Grunnen til at hun måtte møte, var at komiteen betraktet det som uetisk at en legestudent involverte seg i en av pasientene på denne måten. Amy fikk et håpløst valg.

Annie eller legestudiene.

Nå startet en ny kamp. En kamp som ble fyrt opp av Amys mann. Han var rasende. Ingen skulle få ta fra dem den lille jenta.

Saken dro ut. Og endte ikke før den kom helt til topps i universitetssystemet.

– Jeg tror det ble trykket på et par knapper til slutt, forteller Amy. – Noen innså vel at det hele var absurd. Men helt fram til i dag har ikke den kjipe læreren snakket mer med meg. Han hilser ikke engang når jeg møter ham. Men vi fikk beholde Annie. Og jeg ble lege.

 Livet banker teorien – igjen

Amy og mannen har latt historien om Annie forbli privat. Ikke det at det har manglet på tilbud om å fortelle den. Selveste Oprah Winfrey har ringt og spurt om de vil komme i studio. Men nei. Annie skal ikke defineres ut fra hvem hun var, men hvem hun er, og hun skal styre det selv. Derfor er det første gang denne historien nå fortelles offentlig, med noen små justeringer av navnene på de involverte.

Selv mener jeg at slike historier bør fortelles. Ikke bare fordi de har Hollywood-potensial, men fordi de viser at livet banker teorien, igjen og igjen.

Og Annie? Hun er i dag en 14 år gammel jente som er blant de beste på skolen der hun går. Hun surfer og spiller fotball, til tross for noen problemer med beinet, som heldigvis overlevde. Hun sjefer over lillebroren på 10 år med største selvfølge. Selvsagt er det dager som er sure og grinete, «bad hair days», som amerikanerne kaller det. Og selvsagt vil det dukke opp utfordringer. For eksempel knyttet til arv, opprinnelse og tilhørighet. Selv svarer Annie følgende på spørsmålet om å møte foreldrene.

– De er ikke mine foreldre. Men kanskje jeg vil treffe dem en dag. Om ikke annet for å si: «Se på meg, dette er det dere gikk glipp av».

Desemberblomster

Desemberblomst

Ei bygd som folk flytter fra. En sliten gymsal. Ikke noe Jesusbarn. Dette er en julehilsen til de som utgjør en desemberforskjell.

Vi fikk et A4-ark stukket i handa da vi betalte ved døra. Kveldens program var sannsynligvis mangfoldiggjort på kirkekontorets kopimaskin. Julekonsert. Numedal Gospelkor. 200 kroner per snute. Allerede her kunne man tenke seg at lørdagskvelden burde vært brukt til noe annet. Vi satt i en kombinasjon av gymsal og samfunnshus på Veggli i Rollag kommune.

Rollag? En kommune som neppe overlever en fornyingskåt høyreminister. 1369 sjeler, ifølge SSBs siste måling. Tallet er synkende. Ordfører fra Senterpartiet. Du har kanskje passert stedet når du har kommet oppover fylkesvei 40 til Geilo.

Der satt vi altså og ventet sammen med tanter og bestefedre, hyperaktive smårollinger og en og annen odelsbonde. Ventet på koret.

Jeg har notert meg at enkelte medlemmer i proffe gospelkor omtaler seg slik. De synger i «koret». Som om det fantes bare ett kor her i verden.

Derfor skriver jeg at vi ventet på koret. For dette var en sånn kveld. En kveld da man ble realitetsorientert, da urban forutinntatthet fikk seg en på trynet.

Jeg har sunget en del i kor, vært på mange korkonserter, anmeldt en haug med plater i en av landets største aviser. Derfor blir jeg automatisk tatt av en grunnleggende skepsis når jeg ser amatørkor med «Nordnorsk julesalme» på programmet. Enn si Peter Gabriel og Kate Bush’ (Sinead O’Connors) ultimate trøstelåt «Don’t give up». Eller «O, helga natt». Det må jo gå galt?

https://i0.wp.com/www.gaysir.no/grafikk/artikkelbilder/Personer/DanEliasBrevig_NumedalGospe.jpg

Jeg skal ikke si så mye om Numedal Gospelkor. Annet enn at de holder et naturstridig høyt nivå. Hvis man ser på rekrutteringsgrunnlaget, burde det ikke være mulig med så god klang, så tett og kompakt lydbilde og så skolert stemmebruk i en landsens gymsal. Men det var altså mulig. Fra første akkord. Jeg nevnte det, ikke sant? 1369 innbyggere.

Dette skal imidlertid handle om noe annet.

Om de såkalte ildsjelene. Bunnplankene. Limet i lokalmiljøet.

I denne sammenhengen handler det om Marit og Lars-Erik Brevig. Jeg kjenner dem ikke, har bare sjekka nettet i etterkant. Et ektepar som på begynnelsen av 90-tallet etablerte det første gospelkoret på Veggli. Og som siden har brøyta opp en musikalsk tilfartsvei for sangglade sjeler i hele Numedal. Ekteparet har ikke på noen måte samlet strupene bare for litt småkoselig samsang. De har tvert i mot lagt lista for musikken på et nivå som ikke står tilbake for noen av de mer kjente utøverne i kategorien. Så når man sitter og lytter en slik lørdagskveld, mens øret og hjertet blir stort og varmt, er det mer enn 20 år med nitid klangarbeid som dirrer over parketten. Det er seine kvelder, mørke, regntunge veier. Sikkert mange sure toner, intonasjon på ville veier.

Men det er også noe mer.

For hvis man kikker litt nøyere på det hjemmeproduserte A4-arket, bør man merke seg følgende. Dirigent: Marit Brevig. Kapellmester Lars-Erik Brevig. Lys og lyd: Alexander Brevig. Sangsolist: Dan-Elias Brevig.

Intet mindre enn et familieprosjekt. Som har gjort et mulig for andre talenter å skinne litt i desembermørket. Som gir kulturopplevelser i et ellers karrig landskap.

Resten av koret får ha meg unnskyldt. Akkurat nå dreier det seg om mor, far og to sønner. Som betyr en forskjell i lokalmiljøet. Det finnes mange slike her i landet. Alle de som gjør oss til det samfunnet vi ønsker å være. Julens budskap i et nøtteskall.

Én for alle. Vissheten om at ingen av oss er skapt til å leve livet for oss selv.