Mandagslykke

Det var en av de mandagene du helst burde holdt deg hjemme. Hodet verket etter sju timers skjermet tilværelse på jobben. Togturen hjem var i ferd med å bli en katastrofe.

Ved siden av meg på NSBs toseter satt en godt bygget mann som ikke helt hadde skjønt konseptet. Enkeltbillett, enkeltreisende, enkeltsete. Mannen hadde  i tillegg en litt bredbeint innstilling til verden som sådan. Jeg prøvde å redusere meg selv til en halv passasjer, men hver gang jeg var i ferd med å duppe av, kom det en albue eller et kne over på mine nå 25 prosent av dobbeltsetet. En mor med barnevogn hadde dessuten forvillet seg inn i pendlergjengen. Barnet sov ikke. Tvert i mot. Jeg dyttet hodetelefonene tettere rundt øret. Skrudde opp volumet. Mulig jeg la inn en søknad om tinitus der og da. Til slutt, da jeg endelig hadde sovna, kom NSBs billettkontrollører, selve stormtroppene. En bestemt hånd på skulderen. Jeg hadde gyldig billett, men løpet var kjørt. Ingen søvn.

Det er på slike dager kroppen snakker veldig tydelig når man kommer hjem. Den sa: Legg deg i sofakroken med iPaden og trykk på den hvite og røde logoen hvor det står… Ja, det står Netflix.  Jeg var enig. Trøsteseriezapping. Jeg hadde fortjent det. Men den erfaringsbaserte delen av hjernen min  meldte seg også på, brått og uvelkomment. Du har sikkert en sånn, du også. En liten, men akk så rasjonell del av hodet som sier: Ta på deg joggeskoene. Du skjønner først hvor deilig det er når du kommer deg ut. Dette vet du.

Det var ikke deilig. Det var vondt. Kroppen var råtten. Hoftene krangla. Og merket jeg ikke en liten strekk i leggen?

Fortsett, sa den  brysomme fornuften. Det blir deilig, bare vent. Hodepinen vil forsvinne.

Men nei. Jeg fikk  hold. Et sånn skikkelig, skjærende sting i siden. Vondt i hodet, vondt i milten, og helt sikkert en alvorlig strekk i tjukkleggen. Dessuten tråkka jeg nesten over da jeg måtte hoppe til side for en huggorm (jeg er ganske sikker på at det var en huggorm, selv om det muligens kunne vært en stålorm). Men jeg fortsatte. Litt på trass nå.

Det er på sånne dager hjertet blir grepet av angst og tungpustethet når du skal opp skråningen til Bremsåsen, dette unike naturreservatet med kalkrik grunn og en flora som overgår mye annet. Nå var det ikke mye fornuft igjen. Det var bare en stivnakket blodtåke som kommanderte meg til å fortsette. Opp, opp, opp. Vondt, vondt, vondt.

Det var først da jeg stod ved skiltet og pustet ut, at jeg fikk øye på dem. Ja, jeg sier dem. Fordi vi har mange i bygda vår. 24 ulike skjønnheter. Men denne er selve sjefen i universet av orkideer. Høyreist, stolt og kneisende. Skogens yppersteprestinne. Cypripedium calceolus. Marisko. Jeg blir like satt ut hver forsommer når underet vender tilbake. Det tar opptil 16 år fra mariskofrøet treffer jorda til planten åpenbarer seg i full prakt. Nå var selveste Miss Eiker iferd med å brette ut skjønnheten nok en gang.

Jeg tilbrakte noen minutter sammen med henne. I visshet om at det er akkurat nå det skjer. Enten du bor i Porsgrunn eller Porsanger, så har du muligheten til å beskue noe helt ektraordinært. Jeg tenkte; kanskje er det dette vi bør huske på. At det er nå. Ikke i går. Ikke i morgen. Men akkurat i dag.

Og så løp jeg videre. Med ganske lette steg.