Gutt over board

Timsurf3

«Det er en jentunge der ute som surfer livskiten av alle mannfolka». Mannen på stranda så på meg. Og så sa han: «Det er antageligvis sønnen min du snakker om. Han er elleve».

Omtrent sånn gikk praten denne formiddagen. Mannen ved siden av meg var en langhåra, litt hippieaktig type som brøyt på tysk. Han kjørte en tilårskommen folkevognbuss full av våtdrakter og surfebrett.

– Jeg slo meg ned her på øya for 24 år siden. Sønnen min har vel egentlig ikke hatt noe valg. Det måtte bli surfing.

Guttungen han snakka om, het Tim. Og 11-åringen med det lange, lyse håret tok bølgene på en måte som fikk oss andre til å tenke at, ja, noen er født til det. Der ute i vindværet var det liksom Tim… og så alle de andre. For når du har en far som driver med vannsport i alle varianter, og som jobber litt om morran og litt om kvelden og ellers befinner seg i sjøen, eller oppå, da blir du bedre enn de fleste.

Hvilket Tim definitivt er. Andremann på rankinglista på Kanariøyene. Og på juniorlandslaget. Det tyske, må vite.

Ingen var kjappere oppe på brettet enn Tim denne dagen. Ingen fikk flere bølger. Ingen hadde lengre run.

– Hei, Tim. Hei!

Faren veivet med armene og forsøkte å komme på samme bølgelengde som gutten. Det var lekser og middag som ventet. Nytteløst.

– Han elsker dette. Han ignorerer meg fullstendig, gliste faren. Og trakk på skuldrene.

Og kona di?

– Nei, hun er ikke så interessert.

Flere hvite riddere, vær så snill

NSB3 copy

 

Etterlysning: Flere hvite riddere. De trenger ikke ha hest, bare de har et blikk for folk. Og så skal de sparke oss andre hardt på skinnebeinet, vi som kniper øynene igjen.

Det var den dagen Mehwish kom for seint til toget på Spikkestad. Det er en stasjon i Røyken kommune, Buskerud fylke, nabo til Asker. Hun heiv seg rundt, suste avgårde og rakk så vidt et annet tog. I Lier. I Buskerud fylke, nabokommune til Asker, det også. Mehwish var sikker på at hun hadde sakene sine i orden. Jeg kunne se det på henne der hun satt i treseteren til NSB. Hun hadde sjudagerskort, hadde betalt for tre soner. Vi var midt i Liertunnelen, nesten i Asker kommune. Så kom kontrollørene.

La oss forflytte oss over på den andre sida av hovedstaden. Til Vestby. Vi kan kalle ham Martin. Han er ni år. Martin er sendt i butikken for å handle. Han havner i en velkjent billigbutikk. Martin skal kjøpe mel, sukker, bakepulver. Slike ting man trenger når man skal lage noe godt til familien. Martin har med seg to tjuekroninger og en tier. Varene er slått inn på kassa. De koster til sammen 44 kroner. Martin putter på myntene. Først tieren. Så en tjuekroning. Men da han skal forsøke den siste mynten, nekter automaten å ta imot. Martin forsøker igjen. Samme resultat. Mynten bare raser gjennom og havner i skåla på undersida. Han gnir litt på tjuekroningen. Prøver på nytt. Uten hell. Dama bak kassa ser oppgitt på ham. Køen vokser. Men pengestykket vil ikke. Fortvilelsen i Martins ansikt vokser også.20 kroner

 

 

Jeg kikket på togkontrollørene som nærmet seg. Knipetangsmanøver. De kommer som regel slik, slår til fra hver sin kant av vogna. Mehwish satt helt rolig. På setet ved siden av meg var det imidlertid trøbbel.

– Billettene, takk.

Den unge gutten fant fram lommeboka.

– Hvor mye koster det?

– Dette er månedskortvogna. Her må du ha gyldig billett før du kommer inn.

– Ja, men kan jeg ikke kjøpe billett av deg?

Kontrolløren så oppgitt på unggutten. Og bestemte seg i et øyeblikks fleksibilitet for å vise barmhjertighet. Det var tross alt før klokka sju på morran, i november.

– Dette er første og siste gang. Gå over i den andre vogna og finn konduktøren. Så håper jeg du har lært.Månedskort

 

 

Du verden, slo det meg. En kontrollør av det menneskelige slaget. Men jeg hadde ikke før tenkt tanken, så fikk jeg øye på den andre kontrolløren som nærmet seg Mehwish. Vi var ikke langt fra Asker.

Køen bak Martin er i ferd med å bli veldig lang. Han har prøvd tjuekroningen sin over ti ganger nå. Uten hell. Niåringen har angst malt ut over hele ansiktet. Øynene er store. Dama bak kassa trommer utålmodig med fingrene, men gjør ikke mine til å ville hjelpe guttungen. Folka som står i køen foran Post i Butikk, følger opptrinnet. Det samme gjør de andre bak Martin. Men ingen løfter en finger, de slår øynene i bakken når guttens blanke blikk streifer dem. En stor og uggen taushet er i ferd med å spre seg i matbutikken.

Mehwish holdt fram sjudagerskortet til kontrolløren. En godt bygd mann, med stødig beinstilling.

– Du har ikke gyldig billett.

– Jo, jeg har betalt for tre soner. Buskerud, Akershus og Oslo.

– Kortet ditt gjelder bare fra Spikkestad. Den stasjonen er et unntak. Lier er ikke inkludert.

– Men det er jo Buskerud?

– Men blir ikke dekket av tre soner. Sånn er reglene.

Sa kontrolløren, sjekket reglementet for sikkerhets skyld, og begynte å skrive.

– Hva skjer nå?

– Du får et tilleggsgebyr på ni hundre kroner.

– Eh, tuller du?

Kontrolløren svarte ikke, bare skrev.

Det er i slike øyeblikk de fleste av oss trekker oppgitt på skuldrene, snur ansiktet mot togvinduet og resignerer. Men det finnes noen hvite riddere selv blant morratrøtte pendlere. Denne morgenen materialiserte helten seg i form av en dresskledd mann med nystrøken, hvit skjorte, fersk avis og dokumentmappe. Han hadde faktisk kalosjer.

– Ærlig talt.

Kontrollører så ikke opp en gang. Bare fortsatte å skrive.

– Hør her. Hun har jo betalt for tre soner. Hun forsøker ikke å snike. Her må du vel kunne vise litt skjønn. Hva slags kundebehandling er dette?

Kontrolløren hadde på seg en jakke sydd i kundesikkert materiale. Fullstendig ugjennomtrengelig. Han gadd ikke svare. Ikke før ridderen ristet en joker ut av ermet.

– Vi kan ikke akseptere en slik forskjellsbehandling. La du ikke merke til hva kollegaen din gjorde nettopp?

Så startet oppstyret. Hadde virkelig den andre kollegaen vist medmenneskelighet? Full fart på radiosambandet. Disse kontrollørene spiller tross alt på b-laget til PST. Med propp i øret, og greier.

Den fleksible kollegaen ble tilkalt. Og måtte stå skolerett. Hva i all verden? Var en NSB-synder vist nåde og blitt ledet inn på den rette vei? Beklager, beklager, beklager. Slikt skal virkelig ikke skje. Den fleksible kontrolløren sto med bøyd nakke, ydmyket i nærvær av minst 50 rutinerte pendlere. Så gikk han, litt lut i gangen.

Og Mehwish?

Hun satt igjen med et gebyr på 900 kroner.

På Vestby er tjuekroningen til Martin stadig i lumpent lune. Han er virkelig på gråten nå. Kanskje tenker han på muffinsbakinga som glipper, hva vet vel jeg. Passiviteten hos de voksne er påtakelig. Kassadama er fortsatt like mutt.

Da er det at en fyr med bart og bustehår skjærer ut av køen foran Post i Butikk. Ikke nødvendigvis den skikkelsen du forbinder med høy hest og skinnende blank rustning. Litt fillete olabukse, har han. Han går resolutt bort til kassaapparatet, finner fram en gyllenblank tjuekroning, putter på automaten og venter til han ser at betalingsforsøket går gjennom. Så nikker han til Martin, ber ham om å beholde vekslepengene og går ut av butikken.

Og vi andre?

Ja, hva med oss?

 

 

Svar fra Petter

StordalenSom man roper i hotellkorridoren, får man svar. Her er tilbakemeldingene fra  Petter A. Stordalen & co.

 

 

Først kom denne:

Kjære Bjørn Olav
Jeg forstår at du er skuffet. Alle våre 170 hoteller skal ha et vegetarisk alternativ på menyen. Vi innser at vi nok ikke er like gode på alle våre hoteller og at vi fortsatt har en vei å gå.
Det vil være til stor hjelp om du kan si hvilket hotell du var på, så kan vi undersøke nærmere det konkrete tilfellet. Send gjerne en mail med dette til pas@choice.no

På vegne av Petter Stordalen,

Christine Viland
Nordic choice Hotels

Jeg svarte Christine følgende:

Takk for svar, Christine. Jeg har bevisst valgt å ikke oppgi navnet på hotellet fordi jeg ikke har noe ønske om å henge ut de ansatte offentlig. Dersom dere ønsker mer innsikt i vegetariske alternativer, kan jeg godt sende noen oppskrifter. Eller jeg kan komme og holde et lite kurs for dere 🙂 Lykke til med å bygge bro mellom teori og praksis, jeg håper virkelig dere får det til.

PS! Jeg sender hotellnavnet i en epost.

Og så, noen timer senere, svar fra selveste hotellkongen i egen person:

Hei Bjørn Olav

Takk for mail. Jeg setter veldig pris på tilbakemeldinger fra deg  som gjest når opplevelser ikke lever opp til forventinger.
Jeg tar dette videre med hotellet.

Ønsker deg velkommen tilbake til et Nordic Choice Hotel.

MVH
Petter

Så hva skal man si? Kanskje at det nytter. Det er i alle fall lov å håpe.

Kjære Petter Stordalen

Grønt smilefjes

Petter, jeg har bodd på ett av hotellene dine den siste uken. Siden du er opptatt av miljø, vil jeg gjerne snakke litt med deg om liv og lære.

Det hang et fint bilde av deg da jeg kom inn i Choice-hotellet et sted på Østlandet. Rufsete og blid, slik du gjerne fremstår. Jeg meldte meg i resepsjonen for å fortelle om min legning. Damen var forekommende og blid, og hun rakte meg et skjema.

– Dette går fint. Disse folkene har det virkelig på stell, tenkte jeg, og fylte ut.

Damen nikket og forsikret meg om at alt var i orden.

Jeg ble ytterligere styrket i trua da jeg kom opp på rommet. På skrivebordet lå det en liten bok som fortalte om ditt og konsernets miljøengasjement.

«Vi er kompromissløse når det gjelder bærekraftige løsninger», skrev du.

Jeg bladde om og tenkte at dette er bra, dette er veldig bra.

«Vår matrevolusjon», lyste det mot meg fra en knallgul side.

Jeg leste videre og nikket fornøyd.

«La oss spise oss til en bedre verden. Vi reduserer kjøttkonsumet fordi helsedirektoratet anbefaler mindre inntak av rødt kjøtt fra storfe, gris, sau og geit. Kjøttindustrien står i dag for 18 % av klimagassutslippene.»

Øynene mine ble nesten våte da du la ut om mer frukt og grønnsaker, organisk mat, økologiske egg, ønsket om å redusere hjerte- og karlidelser, kreft, overvekt og fedme. Boka var fin, den. Jeg tok den med meg for sikkerhets skyld.

Dagen gikk, og jeg så virkelig frem til festmiddagen om kvelden. Jeg tok til og med på meg den nyeste dressen min i forvissning om at dette ville gå helt utmerket. Menyen som lå på de tunge, hvite dukene dempet ikke forventningene mine.

Til forrett ville det bli «asiatisk fisk- og skalldyrsuppe, servert med brosme, ishavsrøye, blåskjell, kamskjell og reker. Garnert med ramsløkolje og grønnsaker».

Wow, tenkte jeg. Lurer på hva de har planlagt til meg. Jeg mener, jeg hadde jo fylt ut et skjema som fortalte at jeg var vegetarianer, at jeg ikke spiste fisk, skalldyr og kjøtt. Som du skjønner, Petter, jeg var helt sikker på at dette kom til å bli en kulinarisk festaften, også for meg.

Suppa kom, sammen med et velregissert opptog av flotte kelnere, geleidet av en hovmester med lys i hendene. Lysene markerte hvilke bord som skulle få maten i hvilken rekkefølge. Det var skikkelig stilig. Alle fikk mat, effektivt og sømløst. Alle utenom meg. Jeg ga det litt tid, skjønte at de hadde mye å tenke på. De andre var godt nede i suppeskåla da jeg dristet meg til å spørre om jeg var regnet med i det gode selskap.

Den unge damen svarte høflig at, «joda, den er her straks». Det gikk et glass vin og to henvendelser til før forretten min kom. Da var de andres suppeskåler tomme.

Da tallerkenen kom, må jeg innrømme at jeg ble overrasket.

Jeg fikk, og jeg tuller ikke, en salat. Agurk, sorte oliven fra glass, enkelte slitne, grønne blader, noen pastaskruer og et par tomatbåter som så vidt hadde overlevd lunsjbuffeten. Det skal i rettferdighetens navn nevnes at det lå en stripe med balsamicokrem på kanten av tallerkenen.

Jeg prøvde å late som ingenting, men kunne ikke unngå å merke meg skråblikkene fra sidemennene. Jeg hadde nemlig vært så freidig å postulere at vegetariske alternativer var minst like gode som animalske. Altså, mens vi småpratet før maten ankom og de lurte på hvorfor jeg ikke ville ha fisk- og skalldyrsuppe.

Jeg holdt godt fast i håpet og tenkte at jeg nok ville komme litt bedre ut bare hovedretten ble servert. Menyen fortalte at de andre skulle få «Braisert lammemørbrad fra fjordfylkene, servert med potetfondant, selleripuré, gulrot, rettich og syltet gresskar. Og sjysaus.»

Ja, jeg fikk maten litt raskere denne gangen. Hva den inneholdt? Det samme som de andre, faktisk, minus kjøttet. De samme grønnsakene. Litt ekstra potet. Ikke noe saus. Ingen alternativ hovedrett.

Igjen kjente jeg sideblikkene. Jeg hadde lagt lista høyt. Nå lå den ikke bare og dirret, den var blitt revet ned på tjukkasen og lå der stiv og kald.

Stordalen Petter, jeg skriver ikke dette til deg for å være sur. Jeg overlever fint en kveld med nok en gang å være «han raringen som bare spiser salat og litt tilbehør». Jeg har vært vegetarianer siden jeg var 14 og har kjent på den følelsen tilstrekkelig mange ganger. Jeg er nesten immun.

Men jeg hadde håpet at vi var kommet lenger. Og når jeg samtidig vet at det i generasjonen under oss gror fram en hel underskog av unge mennesker som elsker vegetariske alternativer, så synes jeg de fortjener noe bedre. Alle de idealistiske, fremtidsretta, unge menneskene fortjener kul, tøff, velanrettet, vegetarisk gourmetmat. Fordi det finnes, fordi det skal så lite til. Jeg trenger ikke gi deg argumentene. Du har selv ramset dem opp i den lille boka som ligger på alle hotellrommene dine. «Med energi, mot, begeistring skal vi skape en bedre verden.»

Svar gjerne, Petter. Både du og jeg vet at prinsipper fungerer når det er en sammenheng mellom dem og praksis i hverdagen.

Jeg må for øvrig nevne at desserten var veldig god.

Men jeg ble ikke mett.

Historien om en oppvaskmaskin, del II

Kjevle

Den som gir, skal få. Vi ga lite, men fikk en palestinsk familie på sju. Og en haug med ferske pitabrød.

Noen vil huske historien om da jeg skulle selge oppvaskmaskinen på Finn.no. Første kapittel av denne historien kan leses her. I korthet handler det om at vi ble venner med fembarnsfamilien Kishawi, flyktninger fra Palestina til Norge, nå bosatt i Drammen. Det begynte med at de prutet på oppvaskmaskinen jeg skulle selge, jeg fraktet den hjem til dem fordi de hadde alt for liten bil, og vi fikk invitasjon til middag påfølgende lørdag.

Siden har vi holdt kontakten. Vi er enige om at det i grunnen bare er å stikke innom hos hverandre.

En søndag i oktober skulle jeg endelig få oppfylt ønsket mitt om å få et kurs i pitabrødbaking. Signert Wisam, selvfølgelig. Og det skulle foregå på mitt kjøkken. Det var to åpenbare grunner til å lage mat sammen. Wisam hadde bursdag, og (trommevirvel) Muhamad hadde endelig fått seg jobb etter å ha søkt og søkt i over ett år.Nærbilde hånd og deig

Kort orientering følger. Wisam jobber til alle døgnets tider som resepsjonist ved ett av byens hoteller. Muhamad skal nå begynne å kjøre for det lokale busselskapet, og han prøver samtidig å bli godkjent som trafikklærer. Eldstejenta i familien tar så mye ansvar i heimen at andre norske 14-åringer aldri bør vurdere å klage på ukelønna.

Resten av ungeflokken?

De tar deg i handa når de kommer og går, takker alltid for maten, spør forsiktig om de kan få gå fra bordet. Å, ja da. De har mobiltelefoner med snapchat, spill og Facebook, men de spør faktisk om det er greit at de tar fram telefonen. De tilbyr seg alltid å hjelpe til, og de rydder av bordet uten å bli bedt om det.

Dette er ikke glansbildeversjonen, bare kjølige observasjoner fra en ellers ganske kynisk fyr.

Wisam ankom et par timer før de andre. Og hun hadde, selvfølgelig, med seg to hjemmelagde bløtkaker. Siden gikk det slag i slag, for å si det pent. Dere skal få oppskriften på pitabrød etter hvert. Men her og nå vil jeg bare formidle hvordan dama tok hele kjøkkenet mitt. Ikke bare i form av hvordan hun trillet ut deigemner i et bankende kjør, kjevlet dem ut til smidige pitabrød som etter hvert fylte alle benker.Hender med deig

Samtidig vasket hun opp, ryddet, gjorde seg kjent i skapene mine, lagde salat, vasket opp igjen, feide gulvet, fylte opp pitabrød til hele gjengen, vasket og ryddet litt til. Innimellom forklarte hun at, nei, hun kunne ikke tenke seg å gå hjemme.

– Jeg vil ut, jobbe, tjene egne penger og møte folk. Jeg vet om mange som bare sitter der og tar imot penger fra NAV. Jeg er ikke interessert i det, fortalte hun. Og vedgikk etter hvert på spørsmål fra meg, at hun hadde en bachelor i engelsk litteratur. Muhamad har på sin side en tilsvarende utdannelse i økonomi, fortalte Wisam.

Så satt vi der, da. 11 stykker rundt bordet, i aldersspennet fra ni måneder til 77 år. Og spiste ferske pitabrød, nystekte falafler, babaganoush, salat og libanesisk dressing. Bløtkake med jordbær. Og en med nektarin. Støynivået var… sannsynligvis litt over det som er snittet ved en norsk søndagsmiddag.

Og lukta? Himmel, det var her jeg fikk dagens største kompliment fra Wisam.

– Jeg har tenkt på det i hele dag. Det lukter som i et skikkelig palestinsk kjøkken!

«Salget av den oppvaskmaskinen kommer til å gi dere mange gleder», var det flere som kommenterte etter forrige runde.Ferdig pita nær

Vel, vi har fryseren full av pitabrød.

Og vi kjenner ei palestinsk jente på sju år som har lyst til å besøke oss flere ganger.

Den gode viljen

Sommerfugl

Det ringte på døra. Utafor stod nabokjerringa. Hun ville ha penger.

Vi bor i et passe tett nærmiljø, godt plassert en times togtur fra Oslo. Mange av oss har bodd ved siden av hverandre i over 25 år. Vi har et nokså avstemt forhold, tar inn posten og vanner blomster for hverandre i feriene, og trekker litt oppgitt på skuldrene når nabohagefesten ikke er ferdig før utpå morrakvisten. Vi snakker over hekken om sommeren, sliter ikke ned dørstokkene hos hverandre og trekker inn i hiet i mørketida.

Men noen tar mer sosialt ansvar enn andre.

Som Bente. Nå stod hun altså på trammen en sein kveld og ville ha penger. Ikke til seg sjøl. Men til sosiale formål.

– Søstra til’n Tormod døde i forrige uke. Så jeg er ute på runden min, sa Bente.

Beskjeden var som vanlig enkel.

– Vi må legge sammen til en blomst.

Den kvelden blei kona og jeg stående og prate litt med Bente før hun fortsatte løypa si. Det slo meg at hjertelaget ikke har vokst fram av seg sjøl. Det dreier seg ikke om tilfeldige innskytelser, men om arv. Og om vekstvilkår.

– Jeg har det fra mora mi, fortalte Bente. – Hun var en sånn som gikk rundt i nabolaget og samla inn penger. Til begravelser og runde dager. I det hele tatt var det mye hjerterom hjemme hos oss. Ikke så mye penger, men likevel noe å gi. Så jeg prøver å ta etter.

Og så fortalte Bente historiene fra oppveksten. Om nabokona fra den gangen. Hun som hadde en mann som «lå under for alkoholen», som det het før. En sånn diagnose har ofte noe periodevis over seg. Periodene kom mer enn årvisst, og da banka det på hjemme hos Bentes foreldre. Dørene det blei banka på, var ikke tilfeldig valgt.

– Nabokona hadde to fremgangsmåter. Hvis gubben drakk, det var snaut med mat og ungene var sultne, banka hu på kjøkkendøra. Og så fikk de noe å spise. Men hvis det virkelig var alvor, ubetalte regninger og manko på kontanter, da banka det på inngangsdøra. Da rista mamma sammen det vesle vi hadde, og bidro som best hu kunne. Vi hadde ikke mye, men vi fikk det alltid til å strekke til, mintes Bente.

Historien om nabokona og den drikkfeldige mannen hadde ytterligere en omdreining. For når det røyna på som aller verst, holdt det verken med penger eller mat. Da sto det en forkommen, unnselig skikkelse der, med en unge i hver hand, og trengte et tilfluktsrom.

– Det var ikke så mange senger hos oss, fortalte Bente. – Men mamma og pappa flytta ut fra soverommet sitt, og nabofamilien flytta inn. Vi ungene ble stabla sammen på ett rom, og så fikk vi plass til alle mens det stod på.

Bente smilte i høstmørket over minnene fra slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstiårene.

– Så jeg har litt å følge opp, kan du si.

En liten pause. Og så en sorgmunter avslutning.

– Jeg husker da ’a mamma lå på det siste. Da kom hu med følgende kommentar, helt på slutten: «Denne runden klarer jeg ikke sjøl, nå får noen andre samle inn penger til blomster».

Vi som fikk historien servert på trappa her om kvelden, smilte med. Før vi fant fram vårt lille bidrag til en anstendig nabobukett og et kort med medfølelse.

Men det var ett spørsmål som slo ned i meg da jeg så ryggen på Bente der hun fortsatte runden sin.

Vil slike ting fortsatt gå i arv?

De nære ting

Visp-kopi

 

Det er mange åpenbare grunner til ikke å bo i Oslo. Denne sommeren har jeg lært meg å heie enda mer på det såkalte bygdedyret.

Krisa var brått under oppseiling. Midt i fellesferien. Der stod jeg med en Kenwood Major som ikke funka. Vispen på kjøkkenmaskinen ville verken ut eller inn, opp eller ned. Den satt kilt fast, samme hvor mye jeg dro eller dytta. Ulykka ble forsterka av at jeg skulle lage mat til 50 bryllupsgjester. Jeg driver litt med sånt på si.

Neste trekk: Kenwood-en under armen. Avgårde til elektro-kjeden nede på harrysletta, som vi kaller ansamlingen av tilbudsbutikker her i bygda.

Guttungen i kassa så ut som om han kom omtrent rett fra SFO. Han rista lunket på luggen.

– Det koster tusenlappen bare å sende den inn, forkynte han. – Til vurdering. Og så må du betale enda mer dersom de velger å reparere.

Jeg himla med øya, og så rett inn i et skilt som forkynte: «Alltid lave priser på hvitevarer.»

We will rock you.

Jeg treiv kjøkkenmaskinen og styrte ampert mot døra. Da prikka småtassen meg på skuldra.

– Prøv han her, sa påsan, og ga meg en lapp med et håndskrevet telefonnummer.

Ok. Jeg var desperat, ingen grunn til å nøle.

– Joa, vi er her, vi. Du får bare komme. Bak den gamle cellulosen, over brua og forbi bommen.

Stemmen i andre enden hørtes stødig ut.

Fem minutter senere satt jeg i bilen på vei til Vestfossen.

Jeg sleit litt med å finne avkroken i avkroken, det skal innrømmes. Hjembygda til Per Olaf Lundteigen plages ikke med mye gjennomgangstrafikk, og skiltinga til verkstedet var ikke-eksisterende.

Fyren satt bøyd over en pult med muttere, skruer og en haug med krøllete fakturaer da jeg kom. Rundt ham var det hvitevarer og reservedeler opp til taket. Jeg rakk så vidt å notere meg at han hadde minst tre brukte Kenwood-er på gulvet. Flere visper og eltekroker. Hendene hans hadde oljerenner og neglene var ikke nyvaska.

– Kilt seg fast, ja.

Jeg nikka.

– Prøvd med tang?

-Tang og rørpumpe, og Zalo og 5-56-spray.

– Hm. Vi får gjørra et forsøk, da.

Han gikk bort til en arbeidsbenk. Klemte fast maskinen og begynte å lirke. Profflirking. Det tok under to minutter, så hadde han fått løs rukkelet.

-Hm.

Han myste mot den frigjorte bolten som var mer herpa enn ei gjennomsnittlig bilcross-boble på en søndagskveld.

– Du får ta’n litt på smergelskiva.

-Hæ?

Han så på ansiktsuttrykket mitt at jeg var bortenfor bortebane.

– Ålreit. Skal vi se nå.

Bort til tvinga igjen, fast med bolten, fram med ei finstemt fil. Vurdering. Et par rutinerte drag, ny vurdering, flere drag. Litt seinere stod jeg med ny glinsende glatt festebolt som sklei utvunget på plass i Kenwood-en.

– Hvor mye skal du ha?

Han kikka skeivt på meg over brilleglassene.

– Har’u en hundrelapp’a?

Noen vil sikkert hevde at det er sånn i Oslo også. Og det finnes sikkert unntak. Men etter å ha hørt kolleger, døtre og venner som har klaga over kjipe håndverkere, dårlig arbeid og grisete priser i hovedstaden, har jeg mine tvil om utbredelsen av kvalitetsfolk som tar en hundrings for jobben. Jeg har jobba i Oslo i over 20 år. Men jeg flytter aldri innover. Fordi eksemplene på nærservice er så mange flere her ute. Folka på verkstedet som vasker og støvsuger bilen, selv om jeg bare skal skifte olje og filter. Gamlingen som sliper kjedet på motorsaga mi – for 80 kroner. Elektrikeren som svinger innom og fikser en kaputt lysbryter etter arbeidstid.

Bygdedyret assosieres gjerne med det trange, innestengte og klamme. Det sniker langs skigardene, baksnakker ved bærbuskene og utøver uformell, uggen makt. Men det finnes altså menneskevennlige utgaver av arten.

La meg avslutte med svigermor. Hun hadde greid å rive soveromsvinduet av hengslene nå i sommer, midt i fellesferien, midt i den verste hetebølgen. Det hang og dingla.

Det lokale sagbruket ga henne nummeret til snekker Geir. Han kom. Samme dag. Fiksa vinduet med et smil og stengte varmen ute.

– Hvor mye skal du ha, spurte svigermor.

– Ikke noe, svarte snekker Geir. -Tok det på veien hjem.