Mandagslykke

Marisko 6

Det var en av de mandagene du helst burde holdt deg hjemme. Hodet verket etter sju timers skjermet tilværelse på jobben. Togturen hjem var i ferd med å bli en katastrofe.

Ved siden av meg på NSBs toseter satt en godt bygget mann som ikke helt hadde skjønt konseptet. Enkeltbillett, enkeltreisende, enkeltsete. Mannen hadde  i tillegg en litt bredbeint innstilling til verden som sådan. Jeg prøvde å redusere meg selv til en halv passasjer, men hver gang jeg var i ferd med å duppe av, kom det en albue eller et kne over på mine nå 25 prosent av dobbeltsetet. En mor med barnevogn hadde dessuten forvillet seg inn i pendlergjengen. Barnet sov ikke. Tvert i mot. Jeg dyttet hodetelefonene tettere rundt øret. Skrudde opp volumet. Mulig jeg la inn en søknad om tinitus der og da. Til slutt, da jeg endelig hadde sovna, kom NSBs billettkontrollører, selve stormtroppene. En bestemt hånd på skulderen. Jeg hadde gyldig billett, men løpet var kjørt. Ingen søvn.

Det er på slike dager kroppen snakker veldig tydelig når man kommer hjem. Den sa: Legg deg i sofakroken med iPaden og trykk på den hvite og røde logoen hvor det står… Ja, det står Netflix.  Jeg var enig. Trøsteseriezapping. Jeg hadde fortjent det. Men den erfaringsbaserte delen av hjernen min  meldte seg også på, brått og uvelkomment. Du har sikkert en sånn, du også. En liten, men akk så rasjonell del av hodet som sier: Ta på deg joggeskoene. Du skjønner først hvor deilig det er når du kommer deg ut. Dette vet du.

Det var ikke deilig. Det var vondt. Kroppen var råtten. Hoftene krangla. Og merket jeg ikke en liten strekk i leggen?

Fortsett, sa den  brysomme fornuften. Det blir deilig, bare vent. Hodepinen vil forsvinne.

Men nei. Jeg fikk  hold. Et sånn skikkelig, skjærende sting i siden. Vondt i hodet, vondt i milten, og helt sikkert en alvorlig strekk i tjukkleggen. Dessuten tråkka jeg nesten over da jeg måtte hoppe til side for en huggorm (jeg er ganske sikker på at det var en huggorm, selv om det muligens kunne vært en stålorm). Men jeg fortsatte. Litt på trass nå.

Det er på sånne dager hjertet blir grepet av angst og tungpustethet når du skal opp skråningen til Bremsåsen, dette unike naturreservatet med kalkrik grunn og en flora som overgår mye annet. Nå var det ikke mye fornuft igjen. Det var bare en stivnakket blodtåke som kommanderte meg til å fortsette. Opp, opp, opp. Vondt, vondt, vondt.

Marisko 5

Det var først da jeg stod ved skiltet og pustet ut, at jeg fikk øye på dem. Ja, jeg sier dem. Fordi vi har mange i bygda vår. 24 ulike skjønnheter. Men denne er selve sjefen i universet av orkideer. Høyreist, stolt og kneisende. Skogens yppersteprestinne. Cypripedium calceolus. Marisko. Jeg blir like satt ut hver forsommer når underet vender tilbake. Det tar opptil 16 år fra mariskofrøet treffer jorda til planten åpenbarer seg i full prakt. Nå var selveste Miss Eiker iferd med å brette ut skjønnheten nok en gang.

Marisko 3

Jeg tilbrakte noen minutter sammen med henne. I visshet om at det er akkurat nå det skjer. Enten du bor i Porsgrunn eller Porsanger, så har du muligheten til å beskue noe helt ektraordinært. Jeg tenkte; kanskje er det dette vi bør huske på. At det er nå. Ikke i går. Ikke i morgen. Men akkurat i dag.

Og så løp jeg videre. Med ganske lette steg.

Marisko 7

Kvinnene i mitt liv

Huldreblom nær

Telefonen kom en mandag ettermiddag. Beskjeden var kort og entydig. Etterpå var det ingen utvei. Jeg fortalte kona at jeg måtte forlate henne for en annen dame.

Stemmen i telefonen var kjent. Budskapet lød: Epipogium Aphyllum.

Hun hadde altså dukket opp etter lang tids fravær. Jeg hadde jaktet på henne i flere år. Enkelhet, skjønnhet, en svak duft av eksklusivitet.
Uimotståelig.
Nå var tiden inne.
Det var som om jeg skulle bli innviet i et hemmelig brorskap. Jeg skulle få del i noe som var de færreste i nærmiljøet forunt å oppleve.
Jeg ringte kvinnen i mitt liv og sa at det dreide seg om en annen. Det var ikke henne det var noe galt med, det var meg. Gammel løgn.
Her var det bare å glemme at middagsgjestene var ventet om ikke så lenge. Kona viste forståelse, det skal hun ha. Jeg lot som om jeg hadde kontroll på maten, jeg sa at alt ville ordne seg, at gjestene skulle bli mette.
Så slengte jeg sekken på ryggen og møtte motbakkene med et stille stønn. Dagens løpetur satt fortsatt i beina, kroppen hadde fått nok for lengst. Men jeg kunne ikke motstå henne. Mannfolk er svake sjeler.
Han stod og ventet på meg. Gammelpresten. Det var selvsagt han som skulle lede meg ut i fristelse. Langbeint, grå i skjegg og lugg, og med en diger skausekk på ryggen banet han seg vei gjennom bregner, hodehøye tyrihjelmer og hengeaks. Pekte på et par avblomstrede flekkmarihånd, et vissent fuglerede. Deretter skar han ned skråningen og bort til bekkesiget. Lummert, fuktig og mosegrodd. Her slapp lyset bare unntaksvis til.
– Forsiktig!
Stemmen var myndig, men også oppmuntrede.
Der stod hun.

Huldreblom med to blomster

Lita og nett, lyslett og skimrende.
Hun ble oppdaget første gang i kommunen i 1990. En forekomst som nå er forsvunnet. Den vesle søkket hvor vi nå stod, var det eneste håpet. Et håp som årvisst var mindre og mindre. Jeg hadde stadig stukket nedom for å sjekke på mine mange turer. Men hun ville ikke. Kresen, blyg eller vrang. Lunefull, som så mange selvbevisste skjønnheter. Inntil denne ettermiddagen.
Forekomst nummer 100 i Norge.
Jeg sank ned på kne. Fant fram kamera og makro-objektiv fra sekken. Så la jeg meg flat, rett foran prestens føtter.
Epipogium Aphyllum.
Huldreblom. Huldra, blant fagfolk.
En dame for de store anledninger.
Jeg bor i en kommune med 24 ville orkideer. Vi er godt vant. Men ikke med henne. Ja, jeg vet at hun finnes helt opp til Finnmark. Og ja, du har sikkert sett henne før meg.
Men det fjerner ikke følelsen jeg hadde denne ettermiddagen.
Av å være litt rikere. Og fortsatt like trofast.

Øyhopping i Det tyrrenske hav

Solby

Mens sommeren nøler, lurer og narrer, har jeg tatt solfri i Italia. Mest for å skrive bok, men også for å nyte litt frihet, varme,  mat og iskrem.

Turen gikk også innom øyene Ponza og Palmarola som viser seg med smørsida opp nå før sesongen drar seg til for alvor. Ponza blir kalt for navlen i Det tyrrenske hav og det er lett å skjønne hvorfor. Mye sirkulerer rundt denne vakre øya som særpreges av sin spesielle kystlinje. Det er ikke minst de magiske steinformasjonene og blå grottene hvor havet har herjet, gnagd, pusset og filt på kalkstein og kaolin, som imponerer og betar. Øya er ikke mer enn 7,3 kvadratkilometer rester etter utdødde vulkaner, men inneholder et par tusen år med historie, kultur og skjønnhet. Så får det ikke hjelpe at den etter sigende skal være oppkalt etter Pontius Pilatus, mannen som jo har satt et visst preg på verdenshistorien.

Her er noen tilfeldig valgte bilder fra en solvarm dag:

Hule

Arch Blomsterhus Bue Byen Byen2 DSC_7190 Fisker Fyret Gul kirke Huler I love Ponza Kirke Klasetomater Kontrastfjell Maann med is Rosa blomst Seilbåt ved fjell Solby Spisse øyer Strå To øyer Topper Øyer Åpning

Den fineste frua i floraen

Jeg er godt over snittet interessert i orkideer og jeg bor i en kommune som har godt over snittet viltvoksende utgaver. Nå er det tida for Rød skogfrue (Cephalanthera ruba).

Den røde skogfrua er i følge den nasjonale rødlista direkte trua. Derfor skal du tråkke varsomt når du er i nærheten. For eksempel i Nedre Eiker hvor vi har 24 ulike ville orkideer. Sjøl fikk kvinnen, hunden Ludo og jeg en flott opplevelse den første julidagen i år da sola brøyt gjennom et ellers nitrist skylag og drysset noen kveldsstråler over regnvåte orkideer. At det i tillegg stod noen ranke rødflangrer og fagerklokker og nikket i sommerkvelden, fikk fram lysta til å leike litt både med blender og lukker. Ta en titt da vel!

This slideshow requires JavaScript.

Ålesund revisited

Som halvt sunnmøring var jeg selvsagt innom Ålesund som barn. Så ble det stopp. Inntil i høst.

Jeg skal ikke trette dere med detaljer om mine barndoms somre blant lavtrykk og lukt fra sildoljefabrikken. Men for noen uker siden var jeg tilbake på Sunnmøre, nærmere bestemt i Ålesund. Som definitivt har krav på et besøk.

Historien om bybrannen tør være kjent. Det er særlig denne, eller konsekvensene av denne, som gjør at hovedstaden i Møre-og Romsdal drar turister i ganske store mengder.

Bybrannen i Ålesund fant sted natt til lørdag 23. januar 1904. Brannen brøt ut ca. klokken 2 om natten og det blåste storm fra vest.  Brannen spredte seg raskt til hele byen og mesteparten av byens trehusbebyggelse brant ned. Bare ett hus stod igjen. Over 10 000 ble hjemløse.

Etterpå ble bykjernen gjenreist i form av murbygg i jugendstil. Det ble ikke brukt standardtegninger, slik at hvert nye bygg fikk en individuell utforming.  Jeg er ikke over gjennomsnittet interessert i arkitektur. Men etter et besøk i Napier på New Zealand i 2009, fikk jeg litt mer forståelse for sammenhengen mellom arkiktektur og historiske hendelser.  I  Napier ble byggeskikken Art Deco etter jordskjelvet i 1931. I Ålesund brant det litt tidligere, og da ble det altså jugendstil. Som gjør at byen er minst én reise verd. Det er i grunnen bare å rusle. Og se. Detaljene er faktisk overveldende.

Etter helga i Ålesund hadde jeg ganske mange fasader festa på minnebrikken. Her er et lite utvalg av disse, pluss tilfeldige passerende mer eller mindre lokale personligheter.

This slideshow requires JavaScript.

Une Fête extraordinaire

 

For å si det sånn: Tour de France interesserer meg bare sånn måtelig. Men jeg må innrømme at virkeligheten overgår tv-sendingene. Beaucoup.

Kort fortalt: Man kommer kjørende til en fransk landsby, i dette tilfellet Murviel les Béziers, og oppdager brått at hele sjappa er stengt, bokstavelig talt. Du kommer ingen vei. Ganske enkelt fordi den store festen har lagt turen innom. Det er ingen grunn til å snu, bare bli med på moroa. Og hvis du kan knote litt i vei på fransk, får du straks nye venner. Som alle står og venter på selveste FELTET. Både før og under, særlig før, er det det party, for hele familien, for hele Europa, verden, faktisk. Og for den lille landsbyen som får sine minutter i rampelyset, er det nasjonaldag og julaften på en gang. Det stekes, kokes og brases – og drikkes-  på hvert gatehjørne og det smeller i rester fra 14.juli. Kort sagt, det er une fête extraordinaire.

Så kommer gutta, og de er der, vel, hvis vi skal være greie, kanskje i 15 sekunder. Veldig intense øyeblikk. Før det hele er over, og du sier au revoir til nyvunne franske venner, som selvsagt kjenner «Thor Usoft», le champion du monde de Norvége og som synes det er un grand plaisir, stor stas, at nettopp du var hos dem et stakket øyeblikk. Her er noen bilder fra søndag 17.juli, selvsagt med våre gutter sterkt involvert. Allez, allez!

This slideshow requires JavaScript.

Drømmefangeri

Jeg synger meg en blå, blå salme
Når dagen svinger hatten til farvel
Og ror med sakte åretak mot strender
Dit alle dager ror når det blir kveld.
Da søker jeg min hvile
Ved treets trygge rot
Mens sankthansormer gløder grønt
I gresset ved min fot.
Da synger jeg min salme.

Det er ikke så fryktelig mye jeg kan om foto, det meste gjøres på impuls og inspirasjon. Men jeg har lært meg å jakte på lyset. Lyset i begge endene av dagen. Det røde, varme og feite lyset som flyter utover skogene mine og kryper opp over slake åser og steile stup. Det melankolske, magiske blueslyset som kaller på troll og tuss, minner og drømmer, som gjør syn til sagn, og gammelt nytt.

Det er ikke alltid jeg får det til. Men jeg jakter, og prøver så godt jeg kan å være en amatørdrømmefanger. Og så er det slik med mannfolk i en viss alder. Noen av oss må opp om natta. Må innrømme at jeg er så gæli skrudd sammen at jeg har begynt å ta med meg kameraet. I alle fall i gitte situasjoner…

Lite slår ordene til Erik Bye. Hans Blå Salme er noe av det vakreste jeg veit. Om jeg ikke klarer å gjengi bildene sjøl, så er det godt å lene seg til noen som får det til.

Jeg synger meg en blå, blå salme
Og takker for all grøde som ble min
For lyse døgn, for barneskritt i tunet
Og dine gode kjærtegn mot mitt kinn.
Men òg for våkenetter
Som aldri unte ro
Men ga min dag et dunkelt drag
Jeg aldri helt forsto.
Nå synger jeg min salme.

Jeg synger meg en blå, blå salme
Til deg du Hånd som sanker og som sår
Og senker deg med signing over jorden
Med legedom for alle våre sår.
Som byr oss rette ryggen
Stå opp og gå i strid
Med løftet hode skal hver sjel gå inn i Herrens tid.
Så synger vi vår salme.

This slideshow requires JavaScript.