Uendelig.
Du kan fort få et sånt ord inni huet når du trasker på vidda.
Evigvarende. Bestandig. Konstant.
Jeg liker vidda. Liker det langsomme, jevne siget i et landskap som aldri synes å ha noen slutt.
Du er aldri framme. Det er viddas iboende budskap. Over neste bakkekam er det en ny bakkekam. Og en til. Og enda en.
I dette monotone, velsignede travet kan det stundom oppstå avbrytelser. En rovfugl som svever over deg på utkikk etter ei rype eller en smågnager. Den sterkestes rett. Kontinuerlig på jakt etter noen som er mindre, svakere og som kan spises. Makta rår.
Det får meg til å gruble der jeg går langs ubefolka stier. Jeg tenker at dette kryper stadig nærmere. At de storkjeftede tar seg til rette, at kjøttvekta vinner. I sommer også rundt min egen hyttevegg.
I ferien har jeg som vanlig gjort veldig lite. Jeg liker tomme dager, timer som ikke er spesielt kravstore.
Jeg har som vanlig matet lavskrikene som holder til i gammelskogen rett utafor skigarden vår. De kom i begynnelsen av juli. Trivelig. Men så skjedde det noe.
I min visdom snekret jeg et fuglebrett. Motivet var ikke så edelt. Jeg ville gjerne fotografere fuglene fra et litt høyere punkt enn bakkeplan. Det åpnet veien for en annen røver. Den sterkeste.
Fuglen som tidligere ikke hadde våget seg ned på plenen, begynte nå å ta seg til rette.
Nøtteskrika.
Den er til vanlig ganske sky og skjult. Nå var den plutselig litt tøffere i trynet.
Og lavskrika?
Vel, denne godlynte fuglen som kunne sitte en halvmeter unna og småsnakke med meg, begynte å skulke frokostserveringa.
Det tok ikke så lang tid. I løpet av et par uker hadde nøtteskrika overtatt showet. I de få tilfellene hvor lavskrika prøvde å nærme seg godene, fikk den tydelig beskjed.
Hold deg unna!
Nøtteskrika er en større, tyngre og sterkere aktør i kråkefamilien. Nå stengte den lavskrikas kanal. Til forsyninger. For det er altså slik at disse fuglene samler. De har tusenvis av vinterlagre som hjelper dem gjennom måneder med snø og kulde.
Jeg kjenner ikke markedssituasjonen i kråkefamilien inngående, men den ble tydeligvis endra. På grunn av min nye basestasjon for brødmat. Det kunne virke som om situasjonen eskalerte.
Til slutt hadde jeg en seks-sju nøtteskriker som dominerte fuglebrettet og luftrommet rundt. Vakre, ja visst. Blåfargen i vinge og stjert gjør dem jo så sjarmerende.
Og enerådende. Hard mot sine egne allierte. For hvis en ubetenksom ungfugl av samme art prøvde seg på brettet når gamlefar satt og mesket seg …? Vel, da gikk det et stornebbet skrik over brødsmulene. Her er det jeg som kontrollerer råvaresituasjonen!
Den sterkestes rett, altså. Det er jo sånn naturen er innretta.
Alt dette gikk jeg og grublet på der jeg rusla innover i viddas uendelighet.
Om vi kan lære noe av dette? Det ser ikke sånn ut.
Men jeg jeg kan nevne at blodmånen kom til syne over Blefjell. Og at lavskrika ikke forsvant helt. Hu kom av og til, satte seg på mønet eller en gjerdestolpe, holdt avstand og så på meg med et sørgmodig blikk.
(Klikk gjerne på bildene for å få et bedre inntrykk)
