Kategori: Bakom synger skogene

Det var en av de mandagene du helst burde holdt deg hjemme. Hodet verket etter sju timers skjermet tilværelse på jobben. Togturen hjem var i ferd med å bli en katastrofe.

Ved siden av meg på NSBs toseter satt en godt bygget mann som ikke helt hadde skjønt konseptet. Enkeltbillett, enkeltreisende, enkeltsete. Mannen hadde  i tillegg en litt bredbeint innstilling til verden som sådan. Jeg prøvde å redusere meg selv til en halv passasjer, men hver gang jeg var i ferd med å duppe av, kom det en albue eller et kne over på mine nå 25 prosent av dobbeltsetet. En mor med barnevogn hadde dessuten forvillet seg inn i pendlergjengen. Barnet sov ikke. Tvert i mot. Jeg dyttet hodetelefonene tettere rundt øret. Skrudde opp volumet. Mulig jeg la inn en søknad om tinitus der og da. Til slutt, da jeg endelig hadde sovna, kom NSBs billettkontrollører, selve stormtroppene. En bestemt hånd på skulderen. Jeg hadde gyldig billett, men løpet var kjørt. Ingen søvn.

Det er på slike dager kroppen snakker veldig tydelig når man kommer hjem. Den sa: Legg deg i sofakroken med iPaden og trykk på den hvite og røde logoen hvor det står… Ja, det står Netflix.  Jeg var enig. Trøsteseriezapping. Jeg hadde fortjent det. Men den erfaringsbaserte delen av hjernen min  meldte seg også på, brått og uvelkomment. Du har sikkert en sånn, du også. En liten, men akk så rasjonell del av hodet som sier: Ta på deg joggeskoene. Du skjønner først hvor deilig det er når du kommer deg ut. Dette vet du.

Det var ikke deilig. Det var vondt. Kroppen var råtten. Hoftene krangla. Og merket jeg ikke en liten strekk i leggen?

Fortsett, sa den  brysomme fornuften. Det blir deilig, bare vent. Hodepinen vil forsvinne.

Men nei. Jeg fikk  hold. Et sånn skikkelig, skjærende sting i siden. Vondt i hodet, vondt i milten, og helt sikkert en alvorlig strekk i tjukkleggen. Dessuten tråkka jeg nesten over da jeg måtte hoppe til side for en huggorm (jeg er ganske sikker på at det var en huggorm, selv om det muligens kunne vært en stålorm). Men jeg fortsatte. Litt på trass nå.

Det er på sånne dager hjertet blir grepet av angst og tungpustethet når du skal opp skråningen til Bremsåsen, dette unike naturreservatet med kalkrik grunn og en flora som overgår mye annet. Nå var det ikke mye fornuft igjen. Det var bare en stivnakket blodtåke som kommanderte meg til å fortsette. Opp, opp, opp. Vondt, vondt, vondt.

Det var først da jeg stod ved skiltet og pustet ut, at jeg fikk øye på dem. Ja, jeg sier dem. Fordi vi har mange i bygda vår. 24 ulike skjønnheter. Men denne er selve sjefen i universet av orkideer. Høyreist, stolt og kneisende. Skogens yppersteprestinne. Cypripedium calceolus. Marisko. Jeg blir like satt ut hver forsommer når underet vender tilbake. Det tar opptil 16 år fra mariskofrøet treffer jorda til planten åpenbarer seg i full prakt. Nå var selveste Miss Eiker iferd med å brette ut skjønnheten nok en gang.

Jeg tilbrakte noen minutter sammen med henne. I visshet om at det er akkurat nå det skjer. Enten du bor i Porsgrunn eller Porsanger, så har du muligheten til å beskue noe helt ektraordinært. Jeg tenkte; kanskje er det dette vi bør huske på. At det er nå. Ikke i går. Ikke i morgen. Men akkurat i dag.

Og så løp jeg videre. Med ganske lette steg.

Telefonen kom en mandag ettermiddag. Beskjeden var kort og entydig. Etterpå var det ingen utvei. Jeg fortalte kona at jeg måtte forlate henne for en annen dame.

Stemmen i telefonen var kjent. Budskapet lød: Epipogium Aphyllum.

Hun hadde altså dukket opp etter lang tids fravær. Jeg hadde jaktet på henne i flere år. Enkelhet, skjønnhet, en svak duft av eksklusivitet.
Uimotståelig.
Nå var tiden inne.
Det var som om jeg skulle bli innviet i et hemmelig brorskap. Jeg skulle få del i noe som var de færreste i nærmiljøet forunt å oppleve.
Jeg ringte kvinnen i mitt liv og sa at det dreide seg om en annen. Det var ikke henne det var noe galt med, det var meg. Gammel løgn.
Her var det bare å glemme at middagsgjestene var ventet om ikke så lenge. Kona viste forståelse, det skal hun ha. Jeg lot som om jeg hadde kontroll på maten, jeg sa at alt ville ordne seg, at gjestene skulle bli mette.
Så slengte jeg sekken på ryggen og møtte motbakkene med et stille stønn. Dagens løpetur satt fortsatt i beina, kroppen hadde fått nok for lengst. Men jeg kunne ikke motstå henne. Mannfolk er svake sjeler.
Han stod og ventet på meg. Gammelpresten. Det var selvsagt han som skulle lede meg ut i fristelse. Langbeint, grå i skjegg og lugg, og med en diger skausekk på ryggen banet han seg vei gjennom bregner, hodehøye tyrihjelmer og hengeaks. Pekte på et par avblomstrede flekkmarihånd, et vissent fuglerede. Deretter skar han ned skråningen og bort til bekkesiget. Lummert, fuktig og mosegrodd. Her slapp lyset bare unntaksvis til.
– Forsiktig!
Stemmen var myndig, men også oppmuntrede.
Der stod hun.

Lita og nett, lyslett og skimrende.
Hun ble oppdaget første gang i kommunen i 1990. En forekomst som nå er forsvunnet. Den vesle søkket hvor vi nå stod, var det eneste håpet. Et håp som årvisst var mindre og mindre. Jeg hadde stadig stukket nedom for å sjekke på mine mange turer. Men hun ville ikke. Kresen, blyg eller vrang. Lunefull, som så mange selvbevisste skjønnheter. Inntil denne ettermiddagen.
Forekomst nummer 100 i Norge.
Jeg sank ned på kne. Fant fram kamera og makro-objektiv fra sekken. Så la jeg meg flat, rett foran prestens føtter.
Epipogium Aphyllum.
Huldreblom. Huldra, blant fagfolk.
En dame for de store anledninger.
Jeg bor i en kommune med 24 ville orkideer. Vi er godt vant. Men ikke med henne. Ja, jeg vet at hun finnes helt opp til Finnmark. Og ja, du har sikkert sett henne før meg.
Men det fjerner ikke følelsen jeg hadde denne ettermiddagen.
Av å være litt rikere. Og fortsatt like trofast.

Jeg er godt over snittet interessert i orkideer og jeg bor i en kommune som har godt over snittet viltvoksende utgaver. Nå er det tida for Rød skogfrue (Cephalanthera ruba).

Den røde skogfrua er i følge den nasjonale rødlista direkte trua. Derfor skal du tråkke varsomt når du er i nærheten. For eksempel i Nedre Eiker hvor vi har 24 ulike ville orkideer. Sjøl fikk kvinnen, hunden Ludo og jeg en flott opplevelse den første julidagen i år da sola brøyt gjennom et ellers nitrist skylag og drysset noen kveldsstråler over regnvåte orkideer. At det i tillegg stod noen ranke rødflangrer og fagerklokker og nikket i sommerkvelden, fikk fram lysta til å leike litt både med blender og lukker. Ta en titt da vel!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Som halvt sunnmøring var jeg selvsagt innom Ålesund som barn. Så ble det stopp. Inntil i høst.

Jeg skal ikke trette dere med detaljer om mine barndoms somre blant lavtrykk og lukt fra sildoljefabrikken. Men for noen uker siden var jeg tilbake på Sunnmøre, nærmere bestemt i Ålesund. Som definitivt har krav på et besøk.

Historien om bybrannen tør være kjent. Det er særlig denne, eller konsekvensene av denne, som gjør at hovedstaden i Møre-og Romsdal drar turister i ganske store mengder.

Bybrannen i Ålesund fant sted natt til lørdag 23. januar 1904. Brannen brøt ut ca. klokken 2 om natten og det blåste storm fra vest.  Brannen spredte seg raskt til hele byen og mesteparten av byens trehusbebyggelse brant ned. Bare ett hus stod igjen. Over 10 000 ble hjemløse.

Etterpå ble bykjernen gjenreist i form av murbygg i jugendstil. Det ble ikke brukt standardtegninger, slik at hvert nye bygg fikk en individuell utforming.  Jeg er ikke over gjennomsnittet interessert i arkitektur. Men etter et besøk i Napier på New Zealand i 2009, fikk jeg litt mer forståelse for sammenhengen mellom arkiktektur og historiske hendelser.  I  Napier ble byggeskikken Art Deco etter jordskjelvet i 1931. I Ålesund brant det litt tidligere, og da ble det altså jugendstil. Som gjør at byen er minst én reise verd. Det er i grunnen bare å rusle. Og se. Detaljene er faktisk overveldende.

Etter helga i Ålesund hadde jeg ganske mange fasader festa på minnebrikken. Her er et lite utvalg av disse, pluss tilfeldige passerende mer eller mindre lokale personligheter.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

For å si det sånn: Tour de France interesserer meg bare sånn måtelig. Men jeg må innrømme at virkeligheten overgår tv-sendingene. Beaucoup.

Kort fortalt: Man kommer kjørende til en fransk landsby, i dette tilfellet Murviel les Béziers, og oppdager brått at hele sjappa er stengt, bokstavelig talt. Du kommer ingen vei. Ganske enkelt fordi den store festen har lagt turen innom. Det er ingen grunn til å snu, bare bli med på moroa. Og hvis du kan knote litt i vei på fransk, får du straks nye venner. Som alle står og venter på selveste FELTET. Både før og under, særlig før, er det det party, for hele familien, for hele Europa, verden, faktisk. Og for den lille landsbyen som får sine minutter i rampelyset, er det nasjonaldag og julaften på en gang. Det stekes, kokes og brases – og drikkes-  på hvert gatehjørne og det smeller i rester fra 14.juli. Kort sagt, det er une fête extraordinaire.

Så kommer gutta, og de er der, vel, hvis vi skal være greie, kanskje i 15 sekunder. Veldig intense øyeblikk. Før det hele er over, og du sier au revoir til nyvunne franske venner, som selvsagt kjenner «Thor Usoft», le champion du monde de Norvége og som synes det er un grand plaisir, stor stas, at nettopp du var hos dem et stakket øyeblikk. Her er noen bilder fra søndag 17.juli, selvsagt med våre gutter sterkt involvert. Allez, allez!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jeg synger meg en blå, blå salme
Når dagen svinger hatten til farvel
Og ror med sakte åretak mot strender
Dit alle dager ror når det blir kveld.
Da søker jeg min hvile
Ved treets trygge rot
Mens sankthansormer gløder grønt
I gresset ved min fot.
Da synger jeg min salme.

Det er ikke så fryktelig mye jeg kan om foto, det meste gjøres på impuls og inspirasjon. Men jeg har lært meg å jakte på lyset. Lyset i begge endene av dagen. Det røde, varme og feite lyset som flyter utover skogene mine og kryper opp over slake åser og steile stup. Det melankolske, magiske blueslyset som kaller på troll og tuss, minner og drømmer, som gjør syn til sagn, og gammelt nytt.

Det er ikke alltid jeg får det til. Men jeg jakter, og prøver så godt jeg kan å være en amatørdrømmefanger. Og så er det slik med mannfolk i en viss alder. Noen av oss må opp om natta. Må innrømme at jeg er så gæli skrudd sammen at jeg har begynt å ta med meg kameraet. I alle fall i gitte situasjoner…

Lite slår ordene til Erik Bye. Hans Blå Salme er noe av det vakreste jeg veit. Om jeg ikke klarer å gjengi bildene sjøl, så er det godt å lene seg til noen som får det til.

Jeg synger meg en blå, blå salme
Og takker for all grøde som ble min
For lyse døgn, for barneskritt i tunet
Og dine gode kjærtegn mot mitt kinn.
Men òg for våkenetter
Som aldri unte ro
Men ga min dag et dunkelt drag
Jeg aldri helt forsto.
Nå synger jeg min salme.

Jeg synger meg en blå, blå salme
Til deg du Hånd som sanker og som sår
Og senker deg med signing over jorden
Med legedom for alle våre sår.
Som byr oss rette ryggen
Stå opp og gå i strid
Med løftet hode skal hver sjel gå inn i Herrens tid.
Så synger vi vår salme.

Det bøtta ned. Og vi ristet på hodet. Ingen tur i kveld.

Men som så ofte denne våren, sola gjorde comeback. Lite kan matche sommerkvelden når lyset er mjukt og dråpene ennå henger på blader og blomster. Dessuten.  Nå er det sesong. For orkideer.

På et hemmelig sted har vi marisko. Men på et enda bedre skjulested finnes det var. flavum. Den supersjeldne mariskoen med gule blomsterblader. Da vi skar ned Bremseåsen og fant den godt gjemte stien, hadde vi flaks. De siste stripene av kveldssola sildra ned mellom furuene og traff det lille feltet med sjeldenheter. Rikere blir du ikke en helt vanlig onsdag i juni. Alene på skauen sammen med verdens beste dame – og de andre frøknene: Marihånd, nattfiol, marisko, blodstorkenebb, ballblom ++. Samt noen regndråper som ligger og dirrer på bladene til marikåpa og noen skjelvende strå. Snart kommer skogfrua. Flangrene. Huldreblomen.

Det holder lenge å bo i Nedre Eiker, du trenger ikke være dansk for å like denne teksten som minner oss om å nyte dagene:

Det haver så nyligen regnet,
det har stormet og pisket i vor lund.
Frø af ugræs er føget over hegnet,
åg på nakke og lås for vor mund.
Årets løb har sin lov,
der blev lyst i vor skov,
ak, hvor kort, indtil alt er stormens rov.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Cinque Terre i Liguria, øverst til  venstre på den italienske støvelen, går for å være noe av det vakreste langs Middelhavet. For de som ønsker et litt kritisk synspunkt på dette området, er det bare å lese Vårt Land fredag 10.juni 2011. De som bare vil hygge seg med bilder fra vandreturen mellom de fem landsbyene, kan jo nøye seg med bildeserien under. Kort fortalt: Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jeg har et sted… Om noe har tatt meg skikkelig de siste årene, er det Trillemarka. Jeg har hytte på grensa til dette verneområdet på drøyt 160 kvadratkilometer. Dette er er et  kupert stykke innlands-Norge med villmarksprega daler og fjellsider, elver og flotte små og store innsjøer, et mangfold av dyr- og plantearter som er helt avhengig av den naturlige skogdynamikken. Området er et paradis for turgåere som vil oppleve eventyraktig naturskog, og det er en siste skanse for flere rødliste-arter. Her finner du også eldgamle trær og skoger. Noe av det mest markante med Trillemarka er de gamle, forvridde tørrgranene og vindskeive furuene. Som får stå i fred og som har en helt spesiell patinering, etstet frem av værets mange lunefulle krumspring. I løpet av vinteren har jeg sittet i Trillemarka og skrevet bok. Men jeg har også vandret mye i denne urskogen. Og tatt med meg kameraet ved høve. Her er noen bilder av Trillemarkas trolske trær, presentert i en slags svart hvitt.

Denne bildekrusellen krever javaskript.