Frihet, likhet og brorskap

Tre uker i Frankrike, og det har vært noe nesten hver dag. Nå også en strupeskåret, 86 år gammel prest. Hva er det med dette landet? Eller oss?

13.juli, dagen før Nice, før alt skjedde. En fin, litt vindfull onsdag i Languedoc. Festen var alt i gang da vi nærmet oss landsbyen, parkeringskøen var kilometerlang og motet synkende. Da var det at en dame som kom kjørende mot oss, stoppet og sveivet ned vinduet.

– Bare fortsett opp mot rundkjøringen og ta til høyre. Der kan dere parkere. Rett ved løypa til Tour de France.

Et vennlig smil og så var hun borte. Men hun hadde rett, vi fant parkering i kaoset.

Jeg er litt frankofil. Men jeg elsker ikke nødvendigvis Frankrike som sådan. Mer ideen om Frankrike. Tanken om at vi alle er frie, at vi har like muligheter og at det følger ansvar med friheten, ansvar for hverandre. Enkelt sagt er dette grunnsteinene i samfunnet vårt. En landsby som får besøk av Touren, er kanskje mer enn noe annet uttrykk for dette.  Alle hilses velkommen. Alle som vil, får muligheten til å se stjernene i de omtrent ti sekunder det varer. Og man sørger for at barna får stå fremst. Dessuten; alle kan grabbe til seg noe av rælet som kastes til publikum fra den kommersielle, kilometerlange karavanen som fronter touren, og som blir lengre for hvert år. Dette er Frankrike på sitt beste, inkludert faktumet at det finnes damer som vet om en ekstra parkeringsplass.

Som mange andre kjenner jeg noe av den vonde, franske historien. Om Indo-Kina, Algerie, den håpløse integreringspolitikken, forholdet til diktatorer.  Jeg har tatt metroen i Paris sent og tidlig, møtt vonde, mistenksomme blikk, hatt innbrudd i bilen og blitt frastjålet grisedyrt kamerautstyr. Jeg har kjent på arrogansen. – Non monsieur, vi har stengt, ingen servering, sier de, og slenger døra i trynet på deg. Mens lokalbefolkningen sitter der og hygger seg med sin lunsj. For noen er Frankrike elitisme og hierarki. De har et par poenger.

Likevel vender jeg tilbake. Selvsagt for maten, språket, kulturen, klimaet og alt det der. Men mest av alt fordi jeg altså liker ideen om Frankrike veldig godt. Fordi den er ideen om oss. Ikke det vi får til hele tiden, men om det vi ønsker å være. Menneskeheten på sitt beste, på sett og vis.

Det er blitt Frankrikes svøpe. Terroranslagene er etterhvert mange, og de er ekstreme. Det er paradokset. At det gode vi vil, blir vår egen fiende. Friheten blir en invitasjon til terror, åpenheten medfører ubudne gjester. Det er en gordisk knute. Mer demokrati og åpenhet, sa vi etter 22.juli. Tør vi si det nå? Mer likhet, frihet og brorskap? Nå som akkurat dette blir brukt mot oss? I Paris, Brussel, München eller St.Etienne-du-Rouvray. Eller blir vi kalde og harde?

Jeg kjørte langs motorveien ved Nice dagen etter anslaget mot Promenade des Anglais. Franskmennene var tydelige, til tross for  84 døde. Liberté, égalité, fraternité lyste det fra samtlige elektroniske trafikkskilt som vanligvis forteller om kø og veiarbeid.

Nettopp denne dagen var det viktig å minne om dette. Selve kjernen, det dette handler om når alt kommer til alt.

Jeg er selv vokst opp i et ganske lukket, religiøst miljø. Jeg har kjent på hvordan bakstreverske krefter prøver å begrense selve livslysten. Til tross for at mitt gamle kirkesamfunn har fått en betydelig moderat fløy de senere årene og blitt rundere i kommunikasjonen, finnes de samme erkereaksjonære kreftene der fremdeles. Forbud, påbud, avbud (nei takk, våre barn deltar ikke på den slags). Teologiske synspunkter som mange vil oppfatte som ekstreme. Denne gjengen stiller ikke sitt lys under en skjeppe. Tvert om. Deres jobb er å misjonere.

Jeg har diskutert mye med disse folka. Stolper opp og ned. Men for å sitere Rudyard Kipling: «East is East, and West is West, and never the twain shall meet.» Det er sjanseløst. Etterhvert har jeg lært meg til å tenke at de bare får holde på, det er deres åpenbare rett. Samtidig blir jeg slått av  en annen tanke: De kommer aldri til å tenke det samme om meg og mine avvikende synspunkter. Det liberale paradokset, ikke sant? Det du innrømmer andre, kan du ikke forvente at de innrømmer deg. Mest av alt fordi de mener at de har den absolutte sannheten. De siterer skriften, tolkninger av skriften, viser til profeter du finner både i bibelen og andre steder.  Hamrer det inn. Selv om du sier OK, greit, bare hold på, så er det ikke noen gjensidig respekt eller forståelse. Deres oppgave er å omvende meg til en ferd på den smale sti. Og deg. Jeg forventer ikke at de skal slutte å mene eller tenke slik de gjør. Men hva var det der med å snu det andre kinnet til? Eller øret?

Mine reaksjonære, kristne kjenninger er selvsagt ikke voldelige, de utøver ikke terror. Men de gir null og ingenting ved dørene. De har et voldsomt engasjement, nesten misunnelsesverdig. Det er dette jeg må ta inn over meg, tenker jeg. Uansett hvor forstokket jeg mener noen er, så må de få lov til å holde på. Uten at vi forventer å få tilsvarende anerkjennelse i retur. Også når de misbruker akkurat dette, må vi si greit, kjør på.

Det pågår en stor diskusjon om hvilke sanksjoner vi må bruke og hvilke lover vi må stramme inn for å bevare selve grunnlaget for vår sameksistens i Vest-Europa. Dette er ikke et innlegg i den debatten. Akkurat når dette skrives har jeg kjørt over 3500 sommerkilometer i Frankrike og omegn. Jeg har fått lov å oppleve en stor dose gjestfrihet, har hatt gode samtaler, om enn på et noe haltende fransk. Jeg har spist, fotografert, nytt fjell og strand, landsbyer og noe større ansamlinger av hus. Jeg har samlet oppskrifter og inntrykk som kanskje kommer til anvendelse senere. Men hver dag har jeg tenkt på paradokset, at selve ideen om oss og vår levemåte blir utfordret. Og utnyttet. Fordi den i sin natur er sårbar. Jeg har ikke noe godt svar på den moderne, gordiske knuten, at de liberale verdiene våre er blitt vår egen verste motstander. Aleksander den Store tok ganske enkelt fram sverdet og kappet over knuten. Men jeg er usikker på om sverdet er løsningen. Er det oss?

Jeg leser i lokalavisa Sud Ouest at fader Jacques Hamel som ble strupeskåret i St.Etienne-du-Rouvray, snakket om at verden trenger håp. Er det fortsatt mulig å håpe at de grunnleggende verdiene våre overlever?

Bildene i lysbildeframvisningen under er tatt 13.juli da Tour de France var innom landsbyen Alignan-du-Vent.

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.