«Det dere gikk glipp av»

Den sju måneder gamle jenta hadde knust hofte, brukket lårbein, ødelagt arm og store hodeskader. I tillegg var kjøttetende bakterier i ferd med å fortære det ene beinet hennes. Foreldrene som hadde mishandlet henne, var på vei i fengsel. Hun var helt alene i verden. Det vil si, ikke helt.

Noen ganger får du servert historier midt i fjeset, historier som må fortelles videre. Dette er en sånn. Noen vil kalle det en mirakelhistorie. Jeg tror det handler om noe mer. Det er en historie om å ikke lytte til sunn fornuft, men om å høre på den andre stemmen.

De aller minste

Jeg har tilbrakt noen dager på jobb i California. Lite strand og surfing, det har handlet mest om misbrukte og mishandlede barn. Området rundt LA er et slags episenter for dette, på godt og vondt. Vondt, med alt det innebærer i antall og alvorlighet. Godt, fordi det finnes folk som bryr seg, som er blant de fremste ekspertene i verden på å diagnostisere og behandle de aller minste og mest sårbare blant oss. Midt i denne elendigheten traff jeg Amy, en barnelege som har viet livet sitt til å jobbe innenfor dette fagfeltet. En ettermiddag ble vi sittende og prate på kontoret hennes. Det var da historien kom. Historien om Annie.

 Dårlig dekning

– Jeg var ung, jeg hadde dårlig råd, jeg var student. Det var så ille at mobilselskapet hadde stengt telefonen min, minnes Amy.

Det hele var ikke blitt noe bedre av at hun hadde fått en praksisveileder hun absolutt ikke ville ha. Akkurat her skal vi  stoppe og introdusere en person vi skal få høre mer om. Vi snakker om den skikkelig kjipe læreren.

– Jeg kan bare ikke ha ham, stønnet Amy

– Slapp av, kanskje det er en mening med at du skal ham og praksis hos ham, trøstet mannen hennes. Han skulle få mer rett enn han kunne drømme om.

Blikket som avgjorde

Det begynte en natt Amy skulle ha vakt. Akkurat den natten kom Annie inn på mottaket. Det var få som trodde at den sju måneder gamle jenta ville overleve. I alle fall måtte de amputere beinet hennes, det var nærmest garantert, de kjøttetende bakteriene var glupske. I tillegg hadde hun brudd over hele kroppen, hofta var knust og hodeskadene var betydelige etter at foreldrene hadde slengt henne i veggen. Da Amy kom inn på rommet, hadde Annie slanger og ledninger over hele seg, inn i munn og nese.

– Men du skulle sett blikket hennes, forteller Amy. – Øynene hennes traff meg fra første stund. Vi fikk en kontakt som var helt spesiell.

 Hvisking i krokene

Fra den dagen var det Amy og Annie. Den lille jenta ble legestudentens helt spesiell oppgave. Hun fulgte henne fra time til time, kastet seg inn i kampen for å få henne bedre, kjempet desperat for å redde beinet hennes. Etter hvert som ukene gikk og helsetilstanden ble bedre, begynte hviskingen på mottakssenteret. Ikke ekkel og bak ryggen, men oppmuntrende. Alle så hvordan båndene mellom den lille jenta og den unge studenten ble tettere og sterkere for hver vakt.

– Folk begynte å mumle om at jeg burde adoptere henne, forklarer Amy.

Alt lå til rette for en adoptering, formelt sett. Foreldrene som var rusmisbrukere og barnemishandlere, ble sendt i fengsel. Det var ingen andre som brydde seg om jenta. Hun hadde ingen, bortsett fra Amy. Som lanserte planen for mannen sin, som var like ung og blakk som henne. Og som ristet på hodet.

– Kan du ikke bare bli med og se på henne?

 Taushet er gull

Møtet mellom Amys mann og Annie ble et ordløst møte. Hun satte blikket i ham, og han forble taus. Han fikk holde henne, bysse henne i søvn. Men han sa fremdeles ikke ett ord. Ikke på veien hjem. Ikke da de kom inn i huset. Da de gikk for å legge seg, var det fortsatt taust.

– Kanskje vi kan be en bønn sammen, foreslo Amy.

– Ikke høyt, sa mannen. – Jeg liker ikke å be høyt.

Noen minutter kom hun til seg selv av at mannen rusket i henne.

– Jeg er ikke så god til å be, smiler Amy. – Så jeg hadde sovnet.

Beskjeden hun fikk, ble en oppvåkning av det gjennomgripende slaget.

– Vi tar henne.

 Return of den kjipe læreren

Her kunne historien endt, men det gjør den ikke. For selv om Amy og mannen iverksatte alle formelle prosesser rundt adopteringen korrekt, var det noen som ville det annerledes.

Ikke myndighetene, ikke Annies foreldre, ikke mottakssenteret. Men den kjipe læreren.

– Jeg ble kalt inn til møte med etisk komité på universitetet der jeg studerte, forklarer hun.

– Jeg trodde det var noe hyggelig på gang. Jeg var en ganske god student, blant de fem beste i mitt kull. Så jeg tenkte de kanskje skulle gi meg en utmerkelse, eller noe sånt.

Overhodet ikke.

Den kjipe læreren hadde virkelig slått til. Amys forsøk på adoptering av Annie var blitt meldt inn til komiteen. Grunnen til at hun måtte møte, var at komiteen betraktet det som uetisk at en legestudent involverte seg i en av pasientene på denne måten. Amy fikk et håpløst valg.

Annie eller legestudiene.

Nå startet en ny kamp. En kamp som ble fyrt opp av Amys mann. Han var rasende. Ingen skulle få ta fra dem den lille jenta.

Saken dro ut. Og endte ikke før den kom helt til topps i universitetssystemet.

– Jeg tror det ble trykket på et par knapper til slutt, forteller Amy. – Noen innså vel at det hele var absurd. Men helt fram til i dag har ikke den kjipe læreren snakket mer med meg. Han hilser ikke engang når jeg møter ham. Men vi fikk beholde Annie. Og jeg ble lege.

 Livet banker teorien – igjen

Amy og mannen har latt historien om Annie forbli privat. Ikke det at det har manglet på tilbud om å fortelle den. Selveste Oprah Winfrey har ringt og spurt om de vil komme i studio. Men nei. Annie skal ikke defineres ut fra hvem hun var, men hvem hun er, og hun skal styre det selv. Derfor er det første gang denne historien nå fortelles offentlig, med noen små justeringer av navnene på de involverte.

Selv mener jeg at slike historier bør fortelles. Ikke bare fordi de har Hollywood-potensial, men fordi de viser at livet banker teorien, igjen og igjen.

Og Annie? Hun er i dag en 14 år gammel jente som er blant de beste på skolen der hun går. Hun surfer og spiller fotball, til tross for noen problemer med beinet, som heldigvis overlevde. Hun sjefer over lillebroren på 10 år med største selvfølge. Selvsagt er det dager som er sure og grinete, «bad hair days», som amerikanerne kaller det. Og selvsagt vil det dukke opp utfordringer. For eksempel knyttet til arv, opprinnelse og tilhørighet. Selv svarer Annie følgende på spørsmålet om å møte foreldrene.

– De er ikke mine foreldre. Men kanskje jeg vil treffe dem en dag. Om ikke annet for å si: «Se på meg, dette er det dere gikk glipp av».