Historien om en oppvaskmaskin, del II

Den som gir, skal få. Vi ga lite, men fikk en palestinsk familie på sju. Og en haug med ferske pitabrød.

Noen vil huske historien om da jeg skulle selge oppvaskmaskinen på Finn.no. Første kapittel av denne historien kan leses her. I korthet handler det om at vi ble venner med fembarnsfamilien Kishawi, flyktninger fra Palestina til Norge, nå bosatt i Drammen. Det begynte med at de prutet på oppvaskmaskinen jeg skulle selge, jeg fraktet den hjem til dem fordi de hadde alt for liten bil, og vi fikk invitasjon til middag påfølgende lørdag.

Siden har vi holdt kontakten. Vi er enige om at det i grunnen bare er å stikke innom hos hverandre.

En søndag i oktober skulle jeg endelig få oppfylt ønsket mitt om å få et kurs i pitabrødbaking. Signert Wisam, selvfølgelig. Og det skulle foregå på mitt kjøkken. Det var to åpenbare grunner til å lage mat sammen. Wisam hadde bursdag, og (trommevirvel) Muhamad hadde endelig fått seg jobb etter å ha søkt og søkt i over ett år.

Kort orientering følger. Wisam jobber til alle døgnets tider som resepsjonist ved ett av byens hoteller. Muhamad skal nå begynne å kjøre for det lokale busselskapet, og han prøver samtidig å bli godkjent som trafikklærer. Eldstejenta i familien tar så mye ansvar i heimen at andre norske 14-åringer aldri bør vurdere å klage på ukelønna.

Resten av ungeflokken?

De tar deg i handa når de kommer og går, takker alltid for maten, spør forsiktig om de kan få gå fra bordet. Å, ja da. De har mobiltelefoner med snapchat, spill og Facebook, men de spør faktisk om det er greit at de tar fram telefonen. De tilbyr seg alltid å hjelpe til, og de rydder av bordet uten å bli bedt om det.

Dette er ikke glansbildeversjonen, bare kjølige observasjoner fra en ellers ganske kynisk fyr.

Wisam ankom et par timer før de andre. Og hun hadde, selvfølgelig, med seg to hjemmelagde bløtkaker. Siden gikk det slag i slag, for å si det pent. Dere skal få oppskriften på pitabrød etter hvert. Men her og nå vil jeg bare formidle hvordan dama tok hele kjøkkenet mitt. Ikke bare i form av hvordan hun trillet ut deigemner i et bankende kjør, kjevlet dem ut til smidige pitabrød som etter hvert fylte alle benker.

Samtidig vasket hun opp, ryddet, gjorde seg kjent i skapene mine, lagde salat, vasket opp igjen, feide gulvet, fylte opp pitabrød til hele gjengen, vasket og ryddet litt til. Innimellom forklarte hun at, nei, hun kunne ikke tenke seg å gå hjemme.

– Jeg vil ut, jobbe, tjene egne penger og møte folk. Jeg vet om mange som bare sitter der og tar imot penger fra NAV. Jeg er ikke interessert i det, fortalte hun. Og vedgikk etter hvert på spørsmål fra meg, at hun hadde en bachelor i engelsk litteratur. Muhamad har på sin side en tilsvarende utdannelse i økonomi, fortalte Wisam.

Så satt vi der, da. 11 stykker rundt bordet, i aldersspennet fra ni måneder til 77 år. Og spiste ferske pitabrød, nystekte falafler, babaganoush, salat og libanesisk dressing. Bløtkake med jordbær. Og en med nektarin. Støynivået var… sannsynligvis litt over det som er snittet ved en norsk søndagsmiddag.

Og lukta? Himmel, det var her jeg fikk dagens største kompliment fra Wisam.

– Jeg har tenkt på det i hele dag. Det lukter som i et skikkelig palestinsk kjøkken!

«Salget av den oppvaskmaskinen kommer til å gi dere mange gleder», var det flere som kommenterte etter forrige runde.

Vel, vi har fryseren full av pitabrød.

Og vi kjenner ei palestinsk jente på sju år som har lyst til å besøke oss flere ganger.