Den gode viljen

Sommerfugl

Det ringte på døra. Utafor stod nabokjerringa. Hun ville ha penger.

Vi bor i et passe tett nærmiljø, godt plassert en times togtur fra Oslo. Mange av oss har bodd ved siden av hverandre i over 25 år. Vi har et nokså avstemt forhold, tar inn posten og vanner blomster for hverandre i feriene, og trekker litt oppgitt på skuldrene når nabohagefesten ikke er ferdig før utpå morrakvisten. Vi snakker over hekken om sommeren, sliter ikke ned dørstokkene hos hverandre og trekker inn i hiet i mørketida.

Men noen tar mer sosialt ansvar enn andre.

Som Bente. Nå stod hun altså på trammen en sein kveld og ville ha penger. Ikke til seg sjøl. Men til sosiale formål.

– Søstra til’n Tormod døde i forrige uke. Så jeg er ute på runden min, sa Bente.

Beskjeden var som vanlig enkel.

– Vi må legge sammen til en blomst.

Den kvelden blei kona og jeg stående og prate litt med Bente før hun fortsatte løypa si. Det slo meg at hjertelaget ikke har vokst fram av seg sjøl. Det dreier seg ikke om tilfeldige innskytelser, men om arv. Og om vekstvilkår.

– Jeg har det fra mora mi, fortalte Bente. – Hun var en sånn som gikk rundt i nabolaget og samla inn penger. Til begravelser og runde dager. I det hele tatt var det mye hjerterom hjemme hos oss. Ikke så mye penger, men likevel noe å gi. Så jeg prøver å ta etter.

Og så fortalte Bente historiene fra oppveksten. Om nabokona fra den gangen. Hun som hadde en mann som «lå under for alkoholen», som det het før. En sånn diagnose har ofte noe periodevis over seg. Periodene kom mer enn årvisst, og da banka det på hjemme hos Bentes foreldre. Dørene det blei banka på, var ikke tilfeldig valgt.

– Nabokona hadde to fremgangsmåter. Hvis gubben drakk, det var snaut med mat og ungene var sultne, banka hu på kjøkkendøra. Og så fikk de noe å spise. Men hvis det virkelig var alvor, ubetalte regninger og manko på kontanter, da banka det på inngangsdøra. Da rista mamma sammen det vesle vi hadde, og bidro som best hu kunne. Vi hadde ikke mye, men vi fikk det alltid til å strekke til, mintes Bente.

Historien om nabokona og den drikkfeldige mannen hadde ytterligere en omdreining. For når det røyna på som aller verst, holdt det verken med penger eller mat. Da sto det en forkommen, unnselig skikkelse der, med en unge i hver hand, og trengte et tilfluktsrom.

– Det var ikke så mange senger hos oss, fortalte Bente. – Men mamma og pappa flytta ut fra soverommet sitt, og nabofamilien flytta inn. Vi ungene ble stabla sammen på ett rom, og så fikk vi plass til alle mens det stod på.

Bente smilte i høstmørket over minnene fra slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstiårene.

– Så jeg har litt å følge opp, kan du si.

En liten pause. Og så en sorgmunter avslutning.

– Jeg husker da ’a mamma lå på det siste. Da kom hu med følgende kommentar, helt på slutten: «Denne runden klarer jeg ikke sjøl, nå får noen andre samle inn penger til blomster».

Vi som fikk historien servert på trappa her om kvelden, smilte med. Før vi fant fram vårt lille bidrag til en anstendig nabobukett og et kort med medfølelse.

Men det var ett spørsmål som slo ned i meg da jeg så ryggen på Bente der hun fortsatte runden sin.

Vil slike ting fortsatt gå i arv?

One thought on “Den gode viljen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s