Frihet, likhet og brorskap

image

Tre uker i Frankrike, og det har vært noe nesten hver dag. Nå også en strupeskåret, 86 år gammel prest. Hva er det med dette landet? Eller oss?

13.juli, dagen før Nice, før alt skjedde. En fin, litt vindfull onsdag i Languedoc. Festen var alt i gang da vi nærmet oss landsbyen, parkeringskøen var kilometerlang og motet synkende. Da var det at en dame som kom kjørende mot oss, stoppet og sveivet ned vinduet.

– Bare fortsett opp mot rundkjøringen og ta til høyre. Der kan dere parkere. Rett ved løypa til Tour de France.

Et vennlig smil og så var hun borte. Men hun hadde rett, vi fant parkering i kaoset.

Jeg er litt frankofil. Men jeg elsker ikke nødvendigvis Frankrike som sådan. Mer ideen om Frankrike. Tanken om at vi alle er frie, at vi har like muligheter og at det følger ansvar med friheten, ansvar for hverandre. Enkelt sagt er dette grunnsteinene i samfunnet vårt. En landsby som får besøk av Touren, er kanskje mer enn noe annet uttrykk for dette.  Alle hilses velkommen. Alle som vil, får muligheten til å se stjernene i de omtrent ti sekunder det varer. Og man sørger for at barna får stå fremst. Dessuten; alle kan grabbe til seg noe av rælet som kastes til publikum fra den kommersielle, kilometerlange karavanen som fronter touren, og som blir lengre for hvert år. Dette er Frankrike på sitt beste, inkludert faktumet at det finnes damer som vet om en ekstra parkeringsplass.

Som mange andre kjenner jeg noe av den vonde, franske historien. Om Indo-Kina, Algerie, den håpløse integreringspolitikken, forholdet til diktatorer.  Jeg har tatt metroen i Paris sent og tidlig, møtt vonde, mistenksomme blikk, hatt innbrudd i bilen og blitt frastjålet grisedyrt kamerautstyr. Jeg har kjent på arrogansen. – Non monsieur, vi har stengt, ingen servering, sier de, og slenger døra i trynet på deg. Mens lokalbefolkningen sitter der og hygger seg med sin lunsj. For noen er Frankrike elitisme og hierarki. De har et par poenger.

Likevel vender jeg tilbake. Selvsagt for maten, språket, kulturen, klimaet og alt det der. Men mest av alt fordi jeg altså liker ideen om Frankrike veldig godt. Fordi den er ideen om oss. Ikke det vi får til hele tiden, men om det vi ønsker å være. Menneskeheten på sitt beste, på sett og vis.

Det er blitt Frankrikes svøpe. Terroranslagene er etterhvert mange, og de er ekstreme. Det er paradokset. At det gode vi vil, blir vår egen fiende. Friheten blir en invitasjon til terror, åpenheten medfører ubudne gjester. Det er en gordisk knute. Mer demokrati og åpenhet, sa vi etter 22.juli. Tør vi si det nå? Mer likhet, frihet og brorskap? Nå som akkurat dette blir brukt mot oss? I Paris, Brussel, München eller St.Etienne-du-Rouvray. Eller blir vi kalde og harde?

Jeg kjørte langs motorveien ved Nice dagen etter anslaget mot Promenade des Anglais. Franskmennene var tydelige, til tross for  84 døde. Liberté, égalité, fraternité lyste det fra samtlige elektroniske trafikkskilt som vanligvis forteller om kø og veiarbeid.

Nettopp denne dagen var det viktig å minne om dette. Selve kjernen, det dette handler om når alt kommer til alt.

Jeg er selv vokst opp i et ganske lukket, religiøst miljø. Jeg har kjent på hvordan bakstreverske krefter prøver å begrense selve livslysten. Til tross for at mitt gamle kirkesamfunn har fått en betydelig moderat fløy de senere årene og blitt rundere i kommunikasjonen, finnes de samme erkereaksjonære kreftene der fremdeles. Forbud, påbud, avbud (nei takk, våre barn deltar ikke på den slags). Teologiske synspunkter som mange vil oppfatte som ekstreme. Denne gjengen stiller ikke sitt lys under en skjeppe. Tvert om. Deres jobb er å misjonere.

Jeg har diskutert mye med disse folka. Stolper opp og ned. Men for å sitere Rudyard Kipling: «East is East, and West is West, and never the twain shall meet.» Det er sjanseløst. Etterhvert har jeg lært meg til å tenke at de bare får holde på, det er deres åpenbare rett. Samtidig blir jeg slått av  en annen tanke: De kommer aldri til å tenke det samme om meg og mine avvikende synspunkter. Det liberale paradokset, ikke sant? Det du innrømmer andre, kan du ikke forvente at de innrømmer deg. Mest av alt fordi de mener at de har den absolutte sannheten. De siterer skriften, tolkninger av skriften, viser til profeter du finner både i bibelen og andre steder.  Hamrer det inn. Selv om du sier OK, greit, bare hold på, så er det ikke noen gjensidig respekt eller forståelse. Deres oppgave er å omvende meg til en ferd på den smale sti. Og deg. Jeg forventer ikke at de skal slutte å mene eller tenke slik de gjør. Men hva var det der med å snu det andre kinnet til? Eller øret?

Mine reaksjonære, kristne kjenninger er selvsagt ikke voldelige, de utøver ikke terror. Men de gir null og ingenting ved dørene. De har et voldsomt engasjement, nesten misunnelsesverdig. Det er dette jeg må ta inn over meg, tenker jeg. Uansett hvor forstokket jeg mener noen er, så må de få lov til å holde på. Uten at vi forventer å få tilsvarende anerkjennelse i retur. Også når de misbruker akkurat dette, må vi si greit, kjør på.

Det pågår en stor diskusjon om hvilke sanksjoner vi må bruke og hvilke lover vi må stramme inn for å bevare selve grunnlaget for vår sameksistens i Vest-Europa. Dette er ikke et innlegg i den debatten. Akkurat når dette skrives har jeg kjørt over 3500 sommerkilometer i Frankrike og omegn. Jeg har fått lov å oppleve en stor dose gjestfrihet, har hatt gode samtaler, om enn på et noe haltende fransk. Jeg har spist, fotografert, nytt fjell og strand, landsbyer og noe større ansamlinger av hus. Jeg har samlet oppskrifter og inntrykk som kanskje kommer til anvendelse senere. Men hver dag har jeg tenkt på paradokset, at selve ideen om oss og vår levemåte blir utfordret. Og utnyttet. Fordi den i sin natur er sårbar. Jeg har ikke noe godt svar på den moderne, gordiske knuten, at de liberale verdiene våre er blitt vår egen verste motstander. Aleksander den Store tok ganske enkelt fram sverdet og kappet over knuten. Men jeg er usikker på om sverdet er løsningen. Er det oss?

Jeg leser i lokalavisa Sud Ouest at fader Jacques Hamel som ble strupeskåret i St.Etienne-du-Rouvray, snakket om at verden trenger håp. Er det fortsatt mulig å håpe at de grunnleggende verdiene våre overlever?

Bildene i lysbildeframvisningen under er tatt 13.juli da Tour de France var innom landsbyen Alignan-du-Vent.

 

This slideshow requires JavaScript.

 

Brun surrealisme

Bernstein etter skåring3

Jeg bor i ei brun bygd. Brun hele året. I fotball og bandy. 3050 Mjøndalen. Det går stort sett veldig greit. Bortsett fra to ganger i året.

Ungene mine er vokst opp i brunt. Vi har bakt våre sjokoladekaker, gjort dugnad, frosset tærne brunsvarte på bandykamper, og jeg har vært brun trener i brun junioravdeling. Naboen min var kaptein på sølvlaget i 1976. Mitt eneste problem er at jeg holder med Godset. Sånn er det. Du bytter ikke ut laget ditt, i hvert fall ikke klubben du er vokst opp med. Så jeg sliter to ganger i året. Det er sjølsagt under to lokaloppgjørene mellom by og bygd. Men ellers heier jeg på brunt. Du kan ikke annet. Og en helt vanlig tirsdagskveld i mai er det ekstra fint å bo i Mjøndalen. Det er lett surrealistisk at brunt vinner 3-2 over Rosenborg etter å ha ligget under 0-2 på eget kunstgress. Det blir ikke særlig større i en klubb hvor treneren tjener til lønna si ved å selge annonser til småbedriftene i nærmiljøet. Gårsdagens opplevelse smaker  bedre enn en fersk grisla-kneip fra Klausen eller nystekte lomper fra Aulie. Nesten.

Det er mye å si om Mjøndalen. Om Marit som steiker vafler(Mifler) under kampene. Om Svein som er speaker på stadion når han ikke trener ungene i skigruppa. Som etter kampen går rundt og mumler: «Hadde aldri trudd jeg skulle få oppleve detta.» Det er sindige folk, med skikkelige jobber. Folk som klipper plenen sjøl, går tur med bikkja og møter opp i kjerka ved livets store anledninger. Men som sjelden tar helt av. Bortsett fra på en kveld som denne. Og det er dem vel unt.

Jeg gikk langs sidelinja denne tirsdags kvelden da jeg hørte stemmen fra en annen nabo. Den tidligere storscoreren Egil Solberg hang over reklameskiltene og vinka på meg.

– Fantastisk, jubla han.

Selvsagt er det fantastisk. Og romslig og raust. Kona hans, Rigmor, nikka til meg.

– Det er helt greit at du holder med Godset i de to kampene. Så kan du heie på brunt ellers.

Det gjør jeg uten å blunke. For jeg ser hvor mye dette laget betyr for et lite sted. Vi har spillere både fra Krokstadelva og Senegal her. Men de kan knapt nok leve av fotballen. I brun nøkternhet har de fleste jobbet ved siden av idretten, hele veien mot toppen. De skjønner hvor de bor.

Molde har penger og onkler. RBK har digre underskudd. Brann er i OBOS-ligaen. I Mjøndalen heter hovedgata «Arbeidergata». Det er ikke tilfeldig at laget her krampejobber til fløyta går og skårer på overtid.

Svigersønnen min har røtter i Trøndelag og holder med RBK. Det må han få lov til, selv om han tippa 0-6 før kampen. På tv ser jeg Barcelona vinne 5-3 sammenlagt over Bayern München i Champions League. Jeg er ikke sikker på om det er noe særlig større enn det som skjedde i den brune bygda en tirsdagskveld i mai.

«Det dere gikk glipp av»

Holde hender

Den sju måneder gamle jenta hadde knust hofte, brukket lårbein, ødelagt arm og store hodeskader. I tillegg var kjøttetende bakterier i ferd med å fortære det ene beinet hennes. Foreldrene som hadde mishandlet henne, var på vei i fengsel. Hun var helt alene i verden. Det vil si, ikke helt.

Noen ganger får du servert historier midt i fjeset, historier som må fortelles videre. Dette er en sånn. Noen vil kalle det en mirakelhistorie. Jeg tror det handler om noe mer. Det er en historie om å ikke lytte til sunn fornuft, men om å høre på den andre stemmen.

De aller minste

Jeg har tilbrakt noen dager på jobb i California. Lite strand og surfing, det har handlet mest om misbrukte og mishandlede barn. Området rundt LA er et slags episenter for dette, på godt og vondt. Vondt, med alt det innebærer i antall og alvorlighet. Godt, fordi det finnes folk som bryr seg, som er blant de fremste ekspertene i verden på å diagnostisere og behandle de aller minste og mest sårbare blant oss. Midt i denne elendigheten traff jeg Amy, en barnelege som har viet livet sitt til å jobbe innenfor dette fagfeltet. En ettermiddag ble vi sittende og prate på kontoret hennes. Det var da historien kom. Historien om Annie.

 Dårlig dekning

– Jeg var ung, jeg hadde dårlig råd, jeg var student. Det var så ille at mobilselskapet hadde stengt telefonen min, minnes Amy.

Det hele var ikke blitt noe bedre av at hun hadde fått en praksisveileder hun absolutt ikke ville ha. Akkurat her skal vi  stoppe og introdusere en person vi skal få høre mer om. Vi snakker om den skikkelig kjipe læreren.

– Jeg kan bare ikke ha ham, stønnet Amy

– Slapp av, kanskje det er en mening med at du skal ham og praksis hos ham, trøstet mannen hennes. Han skulle få mer rett enn han kunne drømme om.

Blikket som avgjorde

Det begynte en natt Amy skulle ha vakt. Akkurat den natten kom Annie inn på mottaket. Det var få som trodde at den sju måneder gamle jenta ville overleve. I alle fall måtte de amputere beinet hennes, det var nærmest garantert, de kjøttetende bakteriene var glupske. I tillegg hadde hun brudd over hele kroppen, hofta var knust og hodeskadene var betydelige etter at foreldrene hadde slengt henne i veggen. Da Amy kom inn på rommet, hadde Annie slanger og ledninger over hele seg, inn i munn og nese.

– Men du skulle sett blikket hennes, forteller Amy. – Øynene hennes traff meg fra første stund. Vi fikk en kontakt som var helt spesiell.

 Hvisking i krokene

Fra den dagen var det Amy og Annie. Den lille jenta ble legestudentens helt spesiell oppgave. Hun fulgte henne fra time til time, kastet seg inn i kampen for å få henne bedre, kjempet desperat for å redde beinet hennes. Etter hvert som ukene gikk og helsetilstanden ble bedre, begynte hviskingen på mottakssenteret. Ikke ekkel og bak ryggen, men oppmuntrende. Alle så hvordan båndene mellom den lille jenta og den unge studenten ble tettere og sterkere for hver vakt.

– Folk begynte å mumle om at jeg burde adoptere henne, forklarer Amy.

Alt lå til rette for en adoptering, formelt sett. Foreldrene som var rusmisbrukere og barnemishandlere, ble sendt i fengsel. Det var ingen andre som brydde seg om jenta. Hun hadde ingen, bortsett fra Amy. Som lanserte planen for mannen sin, som var like ung og blakk som henne. Og som ristet på hodet.

– Kan du ikke bare bli med og se på henne?

 Taushet er gull

Møtet mellom Amys mann og Annie ble et ordløst møte. Hun satte blikket i ham, og han forble taus. Han fikk holde henne, bysse henne i søvn. Men han sa fremdeles ikke ett ord. Ikke på veien hjem. Ikke da de kom inn i huset. Da de gikk for å legge seg, var det fortsatt taust.

– Kanskje vi kan be en bønn sammen, foreslo Amy.

– Ikke høyt, sa mannen. – Jeg liker ikke å be høyt.

Noen minutter kom hun til seg selv av at mannen rusket i henne.

– Jeg er ikke så god til å be, smiler Amy. – Så jeg hadde sovnet.

Beskjeden hun fikk, ble en oppvåkning av det gjennomgripende slaget.

– Vi tar henne.

 Return of den kjipe læreren

Her kunne historien endt, men det gjør den ikke. For selv om Amy og mannen iverksatte alle formelle prosesser rundt adopteringen korrekt, var det noen som ville det annerledes.

Ikke myndighetene, ikke Annies foreldre, ikke mottakssenteret. Men den kjipe læreren.

– Jeg ble kalt inn til møte med etisk komité på universitetet der jeg studerte, forklarer hun.

– Jeg trodde det var noe hyggelig på gang. Jeg var en ganske god student, blant de fem beste i mitt kull. Så jeg tenkte de kanskje skulle gi meg en utmerkelse, eller noe sånt.

Overhodet ikke.

Den kjipe læreren hadde virkelig slått til. Amys forsøk på adoptering av Annie var blitt meldt inn til komiteen. Grunnen til at hun måtte møte, var at komiteen betraktet det som uetisk at en legestudent involverte seg i en av pasientene på denne måten. Amy fikk et håpløst valg.

Annie eller legestudiene.

Nå startet en ny kamp. En kamp som ble fyrt opp av Amys mann. Han var rasende. Ingen skulle få ta fra dem den lille jenta.

Saken dro ut. Og endte ikke før den kom helt til topps i universitetssystemet.

– Jeg tror det ble trykket på et par knapper til slutt, forteller Amy. – Noen innså vel at det hele var absurd. Men helt fram til i dag har ikke den kjipe læreren snakket mer med meg. Han hilser ikke engang når jeg møter ham. Men vi fikk beholde Annie. Og jeg ble lege.

 Livet banker teorien – igjen

Amy og mannen har latt historien om Annie forbli privat. Ikke det at det har manglet på tilbud om å fortelle den. Selveste Oprah Winfrey har ringt og spurt om de vil komme i studio. Men nei. Annie skal ikke defineres ut fra hvem hun var, men hvem hun er, og hun skal styre det selv. Derfor er det første gang denne historien nå fortelles offentlig, med noen små justeringer av navnene på de involverte.

Selv mener jeg at slike historier bør fortelles. Ikke bare fordi de har Hollywood-potensial, men fordi de viser at livet banker teorien, igjen og igjen.

Og Annie? Hun er i dag en 14 år gammel jente som er blant de beste på skolen der hun går. Hun surfer og spiller fotball, til tross for noen problemer med beinet, som heldigvis overlevde. Hun sjefer over lillebroren på 10 år med største selvfølge. Selvsagt er det dager som er sure og grinete, «bad hair days», som amerikanerne kaller det. Og selvsagt vil det dukke opp utfordringer. For eksempel knyttet til arv, opprinnelse og tilhørighet. Selv svarer Annie følgende på spørsmålet om å møte foreldrene.

– De er ikke mine foreldre. Men kanskje jeg vil treffe dem en dag. Om ikke annet for å si: «Se på meg, dette er det dere gikk glipp av».

Desemberblomster

Desemberblomst

Ei bygd som folk flytter fra. En sliten gymsal. Ikke noe Jesusbarn. Dette er en julehilsen til de som utgjør en desemberforskjell.

Vi fikk et A4-ark stukket i handa da vi betalte ved døra. Kveldens program var sannsynligvis mangfoldiggjort på kirkekontorets kopimaskin. Julekonsert. Numedal Gospelkor. 200 kroner per snute. Allerede her kunne man tenke seg at lørdagskvelden burde vært brukt til noe annet. Vi satt i en kombinasjon av gymsal og samfunnshus på Veggli i Rollag kommune.

Rollag? En kommune som neppe overlever en fornyingskåt høyreminister. 1369 sjeler, ifølge SSBs siste måling. Tallet er synkende. Ordfører fra Senterpartiet. Du har kanskje passert stedet når du har kommet oppover fylkesvei 40 til Geilo.

Der satt vi altså og ventet sammen med tanter og bestefedre, hyperaktive smårollinger og en og annen odelsbonde. Ventet på koret.

Jeg har notert meg at enkelte medlemmer i proffe gospelkor omtaler seg slik. De synger i «koret». Som om det fantes bare ett kor her i verden.

Derfor skriver jeg at vi ventet på koret. For dette var en sånn kveld. En kveld da man ble realitetsorientert, da urban forutinntatthet fikk seg en på trynet.

Jeg har sunget en del i kor, vært på mange korkonserter, anmeldt en haug med plater i en av landets største aviser. Derfor blir jeg automatisk tatt av en grunnleggende skepsis når jeg ser amatørkor med «Nordnorsk julesalme» på programmet. Enn si Peter Gabriel og Kate Bush’ (Sinead O’Connors) ultimate trøstelåt «Don’t give up». Eller «O, helga natt». Det må jo gå galt?

https://i0.wp.com/www.gaysir.no/grafikk/artikkelbilder/Personer/DanEliasBrevig_NumedalGospe.jpg

Jeg skal ikke si så mye om Numedal Gospelkor. Annet enn at de holder et naturstridig høyt nivå. Hvis man ser på rekrutteringsgrunnlaget, burde det ikke være mulig med så god klang, så tett og kompakt lydbilde og så skolert stemmebruk i en landsens gymsal. Men det var altså mulig. Fra første akkord. Jeg nevnte det, ikke sant? 1369 innbyggere.

Dette skal imidlertid handle om noe annet.

Om de såkalte ildsjelene. Bunnplankene. Limet i lokalmiljøet.

I denne sammenhengen handler det om Marit og Lars-Erik Brevig. Jeg kjenner dem ikke, har bare sjekka nettet i etterkant. Et ektepar som på begynnelsen av 90-tallet etablerte det første gospelkoret på Veggli. Og som siden har brøyta opp en musikalsk tilfartsvei for sangglade sjeler i hele Numedal. Ekteparet har ikke på noen måte samlet strupene bare for litt småkoselig samsang. De har tvert i mot lagt lista for musikken på et nivå som ikke står tilbake for noen av de mer kjente utøverne i kategorien. Så når man sitter og lytter en slik lørdagskveld, mens øret og hjertet blir stort og varmt, er det mer enn 20 år med nitid klangarbeid som dirrer over parketten. Det er seine kvelder, mørke, regntunge veier. Sikkert mange sure toner, intonasjon på ville veier.

Men det er også noe mer.

For hvis man kikker litt nøyere på det hjemmeproduserte A4-arket, bør man merke seg følgende. Dirigent: Marit Brevig. Kapellmester Lars-Erik Brevig. Lys og lyd: Alexander Brevig. Sangsolist: Dan-Elias Brevig.

Intet mindre enn et familieprosjekt. Som har gjort et mulig for andre talenter å skinne litt i desembermørket. Som gir kulturopplevelser i et ellers karrig landskap.

Resten av koret får ha meg unnskyldt. Akkurat nå dreier det seg om mor, far og to sønner. Som betyr en forskjell i lokalmiljøet. Det finnes mange slike her i landet. Alle de som gjør oss til det samfunnet vi ønsker å være. Julens budskap i et nøtteskall.

Én for alle. Vissheten om at ingen av oss er skapt til å leve livet for oss selv.

Gutt over board

Timsurf3

«Det er en jentunge der ute som surfer livskiten av alle mannfolka». Mannen på stranda så på meg. Og så sa han: «Det er antageligvis sønnen min du snakker om. Han er elleve».

Omtrent sånn gikk praten denne formiddagen. Mannen ved siden av meg var en langhåra, litt hippieaktig type som brøyt på tysk. Han kjørte en tilårskommen folkevognbuss full av våtdrakter og surfebrett.

– Jeg slo meg ned her på øya for 24 år siden. Sønnen min har vel egentlig ikke hatt noe valg. Det måtte bli surfing.

Guttungen han snakka om, het Tim. Og 11-åringen med det lange, lyse håret tok bølgene på en måte som fikk oss andre til å tenke at, ja, noen er født til det. Der ute i vindværet var det liksom Tim… og så alle de andre. For når du har en far som driver med vannsport i alle varianter, og som jobber litt om morran og litt om kvelden og ellers befinner seg i sjøen, eller oppå, da blir du bedre enn de fleste.

Hvilket Tim definitivt er. Andremann på rankinglista på Kanariøyene. Og på juniorlandslaget. Det tyske, må vite.

Ingen var kjappere oppe på brettet enn Tim denne dagen. Ingen fikk flere bølger. Ingen hadde lengre run.

– Hei, Tim. Hei!

Faren veivet med armene og forsøkte å komme på samme bølgelengde som gutten. Det var lekser og middag som ventet. Nytteløst.

– Han elsker dette. Han ignorerer meg fullstendig, gliste faren. Og trakk på skuldrene.

Og kona di?

– Nei, hun er ikke så interessert.

Flere hvite riddere, vær så snill

NSB3 copy

 

Etterlysning: Flere hvite riddere. De trenger ikke ha hest, bare de har et blikk for folk. Og så skal de sparke oss andre hardt på skinnebeinet, vi som kniper øynene igjen.

Det var den dagen Mehwish kom for seint til toget på Spikkestad. Det er en stasjon i Røyken kommune, Buskerud fylke, nabo til Asker. Hun heiv seg rundt, suste avgårde og rakk så vidt et annet tog. I Lier. I Buskerud fylke, nabokommune til Asker, det også. Mehwish var sikker på at hun hadde sakene sine i orden. Jeg kunne se det på henne der hun satt i treseteren til NSB. Hun hadde sjudagerskort, hadde betalt for tre soner. Vi var midt i Liertunnelen, nesten i Asker kommune. Så kom kontrollørene.

La oss forflytte oss over på den andre sida av hovedstaden. Til Vestby. Vi kan kalle ham Martin. Han er ni år. Martin er sendt i butikken for å handle. Han havner i en velkjent billigbutikk. Martin skal kjøpe mel, sukker, bakepulver. Slike ting man trenger når man skal lage noe godt til familien. Martin har med seg to tjuekroninger og en tier. Varene er slått inn på kassa. De koster til sammen 44 kroner. Martin putter på myntene. Først tieren. Så en tjuekroning. Men da han skal forsøke den siste mynten, nekter automaten å ta imot. Martin forsøker igjen. Samme resultat. Mynten bare raser gjennom og havner i skåla på undersida. Han gnir litt på tjuekroningen. Prøver på nytt. Uten hell. Dama bak kassa ser oppgitt på ham. Køen vokser. Men pengestykket vil ikke. Fortvilelsen i Martins ansikt vokser også.20 kroner

 

 

Jeg kikket på togkontrollørene som nærmet seg. Knipetangsmanøver. De kommer som regel slik, slår til fra hver sin kant av vogna. Mehwish satt helt rolig. På setet ved siden av meg var det imidlertid trøbbel.

– Billettene, takk.

Den unge gutten fant fram lommeboka.

– Hvor mye koster det?

– Dette er månedskortvogna. Her må du ha gyldig billett før du kommer inn.

– Ja, men kan jeg ikke kjøpe billett av deg?

Kontrolløren så oppgitt på unggutten. Og bestemte seg i et øyeblikks fleksibilitet for å vise barmhjertighet. Det var tross alt før klokka sju på morran, i november.

– Dette er første og siste gang. Gå over i den andre vogna og finn konduktøren. Så håper jeg du har lært.Månedskort

 

 

Du verden, slo det meg. En kontrollør av det menneskelige slaget. Men jeg hadde ikke før tenkt tanken, så fikk jeg øye på den andre kontrolløren som nærmet seg Mehwish. Vi var ikke langt fra Asker.

Køen bak Martin er i ferd med å bli veldig lang. Han har prøvd tjuekroningen sin over ti ganger nå. Uten hell. Niåringen har angst malt ut over hele ansiktet. Øynene er store. Dama bak kassa trommer utålmodig med fingrene, men gjør ikke mine til å ville hjelpe guttungen. Folka som står i køen foran Post i Butikk, følger opptrinnet. Det samme gjør de andre bak Martin. Men ingen løfter en finger, de slår øynene i bakken når guttens blanke blikk streifer dem. En stor og uggen taushet er i ferd med å spre seg i matbutikken.

Mehwish holdt fram sjudagerskortet til kontrolløren. En godt bygd mann, med stødig beinstilling.

– Du har ikke gyldig billett.

– Jo, jeg har betalt for tre soner. Buskerud, Akershus og Oslo.

– Kortet ditt gjelder bare fra Spikkestad. Den stasjonen er et unntak. Lier er ikke inkludert.

– Men det er jo Buskerud?

– Men blir ikke dekket av tre soner. Sånn er reglene.

Sa kontrolløren, sjekket reglementet for sikkerhets skyld, og begynte å skrive.

– Hva skjer nå?

– Du får et tilleggsgebyr på ni hundre kroner.

– Eh, tuller du?

Kontrolløren svarte ikke, bare skrev.

Det er i slike øyeblikk de fleste av oss trekker oppgitt på skuldrene, snur ansiktet mot togvinduet og resignerer. Men det finnes noen hvite riddere selv blant morratrøtte pendlere. Denne morgenen materialiserte helten seg i form av en dresskledd mann med nystrøken, hvit skjorte, fersk avis og dokumentmappe. Han hadde faktisk kalosjer.

– Ærlig talt.

Kontrollører så ikke opp en gang. Bare fortsatte å skrive.

– Hør her. Hun har jo betalt for tre soner. Hun forsøker ikke å snike. Her må du vel kunne vise litt skjønn. Hva slags kundebehandling er dette?

Kontrolløren hadde på seg en jakke sydd i kundesikkert materiale. Fullstendig ugjennomtrengelig. Han gadd ikke svare. Ikke før ridderen ristet en joker ut av ermet.

– Vi kan ikke akseptere en slik forskjellsbehandling. La du ikke merke til hva kollegaen din gjorde nettopp?

Så startet oppstyret. Hadde virkelig den andre kollegaen vist medmenneskelighet? Full fart på radiosambandet. Disse kontrollørene spiller tross alt på b-laget til PST. Med propp i øret, og greier.

Den fleksible kollegaen ble tilkalt. Og måtte stå skolerett. Hva i all verden? Var en NSB-synder vist nåde og blitt ledet inn på den rette vei? Beklager, beklager, beklager. Slikt skal virkelig ikke skje. Den fleksible kontrolløren sto med bøyd nakke, ydmyket i nærvær av minst 50 rutinerte pendlere. Så gikk han, litt lut i gangen.

Og Mehwish?

Hun satt igjen med et gebyr på 900 kroner.

På Vestby er tjuekroningen til Martin stadig i lumpent lune. Han er virkelig på gråten nå. Kanskje tenker han på muffinsbakinga som glipper, hva vet vel jeg. Passiviteten hos de voksne er påtakelig. Kassadama er fortsatt like mutt.

Da er det at en fyr med bart og bustehår skjærer ut av køen foran Post i Butikk. Ikke nødvendigvis den skikkelsen du forbinder med høy hest og skinnende blank rustning. Litt fillete olabukse, har han. Han går resolutt bort til kassaapparatet, finner fram en gyllenblank tjuekroning, putter på automaten og venter til han ser at betalingsforsøket går gjennom. Så nikker han til Martin, ber ham om å beholde vekslepengene og går ut av butikken.

Og vi andre?

Ja, hva med oss?

 

 

Svar fra Petter

StordalenSom man roper i hotellkorridoren, får man svar. Her er tilbakemeldingene fra  Petter A. Stordalen & co.

 

 

Først kom denne:

Kjære Bjørn Olav
Jeg forstår at du er skuffet. Alle våre 170 hoteller skal ha et vegetarisk alternativ på menyen. Vi innser at vi nok ikke er like gode på alle våre hoteller og at vi fortsatt har en vei å gå.
Det vil være til stor hjelp om du kan si hvilket hotell du var på, så kan vi undersøke nærmere det konkrete tilfellet. Send gjerne en mail med dette til pas@choice.no

På vegne av Petter Stordalen,

Christine Viland
Nordic choice Hotels

Jeg svarte Christine følgende:

Takk for svar, Christine. Jeg har bevisst valgt å ikke oppgi navnet på hotellet fordi jeg ikke har noe ønske om å henge ut de ansatte offentlig. Dersom dere ønsker mer innsikt i vegetariske alternativer, kan jeg godt sende noen oppskrifter. Eller jeg kan komme og holde et lite kurs for dere 🙂 Lykke til med å bygge bro mellom teori og praksis, jeg håper virkelig dere får det til.

PS! Jeg sender hotellnavnet i en epost.

Og så, noen timer senere, svar fra selveste hotellkongen i egen person:

Hei Bjørn Olav

Takk for mail. Jeg setter veldig pris på tilbakemeldinger fra deg  som gjest når opplevelser ikke lever opp til forventinger.
Jeg tar dette videre med hotellet.

Ønsker deg velkommen tilbake til et Nordic Choice Hotel.

MVH
Petter

Så hva skal man si? Kanskje at det nytter. Det er i alle fall lov å håpe.