De nære ting

Visp-kopi

 

Det er mange åpenbare grunner til ikke å bo i Oslo. Denne sommeren har jeg lært meg å heie enda mer på det såkalte bygdedyret.

Krisa var brått under oppseiling. Midt i fellesferien. Der stod jeg med en Kenwood Major som ikke funka. Vispen på kjøkkenmaskinen ville verken ut eller inn, opp eller ned. Den satt kilt fast, samme hvor mye jeg dro eller dytta. Ulykka ble forsterka av at jeg skulle lage mat til 50 bryllupsgjester. Jeg driver litt med sånt på si.

Neste trekk: Kenwood-en under armen. Avgårde til elektro-kjeden nede på harrysletta, som vi kaller ansamlingen av tilbudsbutikker her i bygda.

Guttungen i kassa så ut som om han kom omtrent rett fra SFO. Han rista lunket på luggen.

– Det koster tusenlappen bare å sende den inn, forkynte han. – Til vurdering. Og så må du betale enda mer dersom de velger å reparere.

Jeg himla med øya, og så rett inn i et skilt som forkynte: «Alltid lave priser på hvitevarer.»

We will rock you.

Jeg treiv kjøkkenmaskinen og styrte ampert mot døra. Da prikka småtassen meg på skuldra.

– Prøv han her, sa påsan, og ga meg en lapp med et håndskrevet telefonnummer.

Ok. Jeg var desperat, ingen grunn til å nøle.

– Joa, vi er her, vi. Du får bare komme. Bak den gamle cellulosen, over brua og forbi bommen.

Stemmen i andre enden hørtes stødig ut.

Fem minutter senere satt jeg i bilen på vei til Vestfossen.

Jeg sleit litt med å finne avkroken i avkroken, det skal innrømmes. Hjembygda til Per Olaf Lundteigen plages ikke med mye gjennomgangstrafikk, og skiltinga til verkstedet var ikke-eksisterende.

Fyren satt bøyd over en pult med muttere, skruer og en haug med krøllete fakturaer da jeg kom. Rundt ham var det hvitevarer og reservedeler opp til taket. Jeg rakk så vidt å notere meg at han hadde minst tre brukte Kenwood-er på gulvet. Flere visper og eltekroker. Hendene hans hadde oljerenner og neglene var ikke nyvaska.

– Kilt seg fast, ja.

Jeg nikka.

– Prøvd med tang?

-Tang og rørpumpe, og Zalo og 5-56-spray.

– Hm. Vi får gjørra et forsøk, da.

Han gikk bort til en arbeidsbenk. Klemte fast maskinen og begynte å lirke. Profflirking. Det tok under to minutter, så hadde han fått løs rukkelet.

-Hm.

Han myste mot den frigjorte bolten som var mer herpa enn ei gjennomsnittlig bilcross-boble på en søndagskveld.

– Du får ta’n litt på smergelskiva.

-Hæ?

Han så på ansiktsuttrykket mitt at jeg var bortenfor bortebane.

– Ålreit. Skal vi se nå.

Bort til tvinga igjen, fast med bolten, fram med ei finstemt fil. Vurdering. Et par rutinerte drag, ny vurdering, flere drag. Litt seinere stod jeg med ny glinsende glatt festebolt som sklei utvunget på plass i Kenwood-en.

– Hvor mye skal du ha?

Han kikka skeivt på meg over brilleglassene.

– Har’u en hundrelapp’a?

Noen vil sikkert hevde at det er sånn i Oslo også. Og det finnes sikkert unntak. Men etter å ha hørt kolleger, døtre og venner som har klaga over kjipe håndverkere, dårlig arbeid og grisete priser i hovedstaden, har jeg mine tvil om utbredelsen av kvalitetsfolk som tar en hundrings for jobben. Jeg har jobba i Oslo i over 20 år. Men jeg flytter aldri innover. Fordi eksemplene på nærservice er så mange flere her ute. Folka på verkstedet som vasker og støvsuger bilen, selv om jeg bare skal skifte olje og filter. Gamlingen som sliper kjedet på motorsaga mi – for 80 kroner. Elektrikeren som svinger innom og fikser en kaputt lysbryter etter arbeidstid.

Bygdedyret assosieres gjerne med det trange, innestengte og klamme. Det sniker langs skigardene, baksnakker ved bærbuskene og utøver uformell, uggen makt. Men det finnes altså menneskevennlige utgaver av arten.

La meg avslutte med svigermor. Hun hadde greid å rive soveromsvinduet av hengslene nå i sommer, midt i fellesferien, midt i den verste hetebølgen. Det hang og dingla.

Det lokale sagbruket ga henne nummeret til snekker Geir. Han kom. Samme dag. Fiksa vinduet med et smil og stengte varmen ute.

– Hvor mye skal du ha, spurte svigermor.

– Ikke noe, svarte snekker Geir. -Tok det på veien hjem.

 

4 thoughts on “De nære ting

  1. Det er fantastisk å bo utenfor byen! Helt enig! (Jeg gjør også det) Men, alle skjønner at med de prisene du oppgir på tjenester, så er det bare kunden som har glede av det… Selv om man får tilbudet om slike priser, bør man faktisk avslå – og si, nei jeg ønsker faktisk å betale deg skikkelig for den hyggelige servicen du har tilbudt meg! Det er jo dette du lever av!

    1. Joda, Jeanette. Men gamlingen insisterer på at det koster 80 kroner å slipe kjedet på motorsaga. Det er listepris i bygda:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s