Kvinnene i mitt liv

Huldreblom nær

Telefonen kom en mandag ettermiddag. Beskjeden var kort og entydig. Etterpå var det ingen utvei. Jeg fortalte kona at jeg måtte forlate henne for en annen dame.

Stemmen i telefonen var kjent. Budskapet lød: Epipogium Aphyllum.

Hun hadde altså dukket opp etter lang tids fravær. Jeg hadde jaktet på henne i flere år. Enkelhet, skjønnhet, en svak duft av eksklusivitet.
Uimotståelig.
Nå var tiden inne.
Det var som om jeg skulle bli innviet i et hemmelig brorskap. Jeg skulle få del i noe som var de færreste i nærmiljøet forunt å oppleve.
Jeg ringte kvinnen i mitt liv og sa at det dreide seg om en annen. Det var ikke henne det var noe galt med, det var meg. Gammel løgn.
Her var det bare å glemme at middagsgjestene var ventet om ikke så lenge. Kona viste forståelse, det skal hun ha. Jeg lot som om jeg hadde kontroll på maten, jeg sa at alt ville ordne seg, at gjestene skulle bli mette.
Så slengte jeg sekken på ryggen og møtte motbakkene med et stille stønn. Dagens løpetur satt fortsatt i beina, kroppen hadde fått nok for lengst. Men jeg kunne ikke motstå henne. Mannfolk er svake sjeler.
Han stod og ventet på meg. Gammelpresten. Det var selvsagt han som skulle lede meg ut i fristelse. Langbeint, grå i skjegg og lugg, og med en diger skausekk på ryggen banet han seg vei gjennom bregner, hodehøye tyrihjelmer og hengeaks. Pekte på et par avblomstrede flekkmarihånd, et vissent fuglerede. Deretter skar han ned skråningen og bort til bekkesiget. Lummert, fuktig og mosegrodd. Her slapp lyset bare unntaksvis til.
– Forsiktig!
Stemmen var myndig, men også oppmuntrede.
Der stod hun.

Huldreblom med to blomster

Lita og nett, lyslett og skimrende.
Hun ble oppdaget første gang i kommunen i 1990. En forekomst som nå er forsvunnet. Den vesle søkket hvor vi nå stod, var det eneste håpet. Et håp som årvisst var mindre og mindre. Jeg hadde stadig stukket nedom for å sjekke på mine mange turer. Men hun ville ikke. Kresen, blyg eller vrang. Lunefull, som så mange selvbevisste skjønnheter. Inntil denne ettermiddagen.
Forekomst nummer 100 i Norge.
Jeg sank ned på kne. Fant fram kamera og makro-objektiv fra sekken. Så la jeg meg flat, rett foran prestens føtter.
Epipogium Aphyllum.
Huldreblom. Huldra, blant fagfolk.
En dame for de store anledninger.
Jeg bor i en kommune med 24 ville orkideer. Vi er godt vant. Men ikke med henne. Ja, jeg vet at hun finnes helt opp til Finnmark. Og ja, du har sikkert sett henne før meg.
Men det fjerner ikke følelsen jeg hadde denne ettermiddagen.
Av å være litt rikere. Og fortsatt like trofast.

2 thoughts on “Kvinnene i mitt liv

  1. Herlig beskrivelse, Bjørn Olav! Jeg var virkelig sammen med deg der ved føttene til presten i bekkefaret. Flotte bilder også

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s