Flere hvite riddere, vær så snill

 

Etterlysning: Flere hvite riddere. De trenger ikke ha hest, bare de har et blikk for folk. Og så skal de sparke oss andre hardt på skinnebeinet, vi som kniper øynene igjen.

Det var den dagen Mehwish kom for seint til toget på Spikkestad. Det er en stasjon i Røyken kommune, Buskerud fylke, nabo til Asker. Hun heiv seg rundt, suste avgårde og rakk så vidt et annet tog. I Lier. I Buskerud fylke, nabokommune til Asker, det også. Mehwish var sikker på at hun hadde sakene sine i orden. Jeg kunne se det på henne der hun satt i treseteren til NSB. Hun hadde sjudagerskort, hadde betalt for tre soner. Vi var midt i Liertunnelen, nesten i Asker kommune. Så kom kontrollørene.

La oss forflytte oss over på den andre sida av hovedstaden. Til Vestby. Vi kan kalle ham Martin. Han er ni år. Martin er sendt i butikken for å handle. Han havner i en velkjent billigbutikk. Martin skal kjøpe mel, sukker, bakepulver. Slike ting man trenger når man skal lage noe godt til familien. Martin har med seg to tjuekroninger og en tier. Varene er slått inn på kassa. De koster til sammen 44 kroner. Martin putter på myntene. Først tieren. Så en tjuekroning. Men da han skal forsøke den siste mynten, nekter automaten å ta imot. Martin forsøker igjen. Samme resultat. Mynten bare raser gjennom og havner i skåla på undersida. Han gnir litt på tjuekroningen. Prøver på nytt. Uten hell. Dama bak kassa ser oppgitt på ham. Køen vokser. Men pengestykket vil ikke. Fortvilelsen i Martins ansikt vokser også.

 

 

Jeg kikket på togkontrollørene som nærmet seg. Knipetangsmanøver. De kommer som regel slik, slår til fra hver sin kant av vogna. Mehwish satt helt rolig. På setet ved siden av meg var det imidlertid trøbbel.

– Billettene, takk.

Den unge gutten fant fram lommeboka.

– Hvor mye koster det?

– Dette er månedskortvogna. Her må du ha gyldig billett før du kommer inn.

– Ja, men kan jeg ikke kjøpe billett av deg?

Kontrolløren så oppgitt på unggutten. Og bestemte seg i et øyeblikks fleksibilitet for å vise barmhjertighet. Det var tross alt før klokka sju på morran, i november.

– Dette er første og siste gang. Gå over i den andre vogna og finn konduktøren. Så håper jeg du har lært.

 

 

Du verden, slo det meg. En kontrollør av det menneskelige slaget. Men jeg hadde ikke før tenkt tanken, så fikk jeg øye på den andre kontrolløren som nærmet seg Mehwish. Vi var ikke langt fra Asker.

Køen bak Martin er i ferd med å bli veldig lang. Han har prøvd tjuekroningen sin over ti ganger nå. Uten hell. Niåringen har angst malt ut over hele ansiktet. Øynene er store. Dama bak kassa trommer utålmodig med fingrene, men gjør ikke mine til å ville hjelpe guttungen. Folka som står i køen foran Post i Butikk, følger opptrinnet. Det samme gjør de andre bak Martin. Men ingen løfter en finger, de slår øynene i bakken når guttens blanke blikk streifer dem. En stor og uggen taushet er i ferd med å spre seg i matbutikken.

Mehwish holdt fram sjudagerskortet til kontrolløren. En godt bygd mann, med stødig beinstilling.

– Du har ikke gyldig billett.

– Jo, jeg har betalt for tre soner. Buskerud, Akershus og Oslo.

– Kortet ditt gjelder bare fra Spikkestad. Den stasjonen er et unntak. Lier er ikke inkludert.

– Men det er jo Buskerud?

– Men blir ikke dekket av tre soner. Sånn er reglene.

Sa kontrolløren, sjekket reglementet for sikkerhets skyld, og begynte å skrive.

– Hva skjer nå?

– Du får et tilleggsgebyr på ni hundre kroner.

– Eh, tuller du?

Kontrolløren svarte ikke, bare skrev.

Det er i slike øyeblikk de fleste av oss trekker oppgitt på skuldrene, snur ansiktet mot togvinduet og resignerer. Men det finnes noen hvite riddere selv blant morratrøtte pendlere. Denne morgenen materialiserte helten seg i form av en dresskledd mann med nystrøken, hvit skjorte, fersk avis og dokumentmappe. Han hadde faktisk kalosjer.

– Ærlig talt.

Kontrollører så ikke opp en gang. Bare fortsatte å skrive.

– Hør her. Hun har jo betalt for tre soner. Hun forsøker ikke å snike. Her må du vel kunne vise litt skjønn. Hva slags kundebehandling er dette?

Kontrolløren hadde på seg en jakke sydd i kundesikkert materiale. Fullstendig ugjennomtrengelig. Han gadd ikke svare. Ikke før ridderen ristet en joker ut av ermet.

– Vi kan ikke akseptere en slik forskjellsbehandling. La du ikke merke til hva kollegaen din gjorde nettopp?

Så startet oppstyret. Hadde virkelig den andre kollegaen vist medmenneskelighet? Full fart på radiosambandet. Disse kontrollørene spiller tross alt på b-laget til PST. Med propp i øret, og greier.

Den fleksible kollegaen ble tilkalt. Og måtte stå skolerett. Hva i all verden? Var en NSB-synder vist nåde og blitt ledet inn på den rette vei? Beklager, beklager, beklager. Slikt skal virkelig ikke skje. Den fleksible kontrolløren sto med bøyd nakke, ydmyket i nærvær av minst 50 rutinerte pendlere. Så gikk han, litt lut i gangen.

Og Mehwish?

Hun satt igjen med et gebyr på 900 kroner.

På Vestby er tjuekroningen til Martin stadig i lumpent lune. Han er virkelig på gråten nå. Kanskje tenker han på muffinsbakinga som glipper, hva vet vel jeg. Passiviteten hos de voksne er påtakelig. Kassadama er fortsatt like mutt.

Da er det at en fyr med bart og bustehår skjærer ut av køen foran Post i Butikk. Ikke nødvendigvis den skikkelsen du forbinder med høy hest og skinnende blank rustning. Litt fillete olabukse, har han. Han går resolutt bort til kassaapparatet, finner fram en gyllenblank tjuekroning, putter på automaten og venter til han ser at betalingsforsøket går gjennom. Så nikker han til Martin, ber ham om å beholde vekslepengene og går ut av butikken.

Og vi andre?

Ja, hva med oss?