Kåre & åtte asparges

Min gamle sjef Kåre Valebrokk lærte meg at det ikke er så farlig å være seg sjøl. Ved hjelp av åtte asparges.

Denne våren lanserer jeg den vegetariske kokeboka «Kind of Green». For en gangs skyld kjenner jeg meg litt trendy. Grønt er inn. Miljø, klima, personlig helse, dyrevelferd og alt det der.

Men det har ikke alltid vært sånn. Store deler av livet har jeg hatt følelsen av å være nokså langt ute. Fyren som alltid er annerledes.

En gang på 90-tallet var jeg vikar i Dagens Næringsliv. Jeg var også vegetarianer, avholdsmann og ikke-røyker. Ting sjefredaktør Kåre Valebrokk ikke var. På den tiden pleide Kåre å ta over featureavdelingen om sommeren. Og han gjorde det med sedvanlig stil. De ukentlige idémøtene var obligatoriske. Kåre forventet at vi stilte på Gamle Raadhus eller D/S Louise etter jobb for å drikke øl og være mer eller mindre kreative. Etter et ukjent antall halvlitere gikk ferden som regel videre til Theatercafeen. Når du ikke har fast jobb, skulker du ikke slikt.

Mitt første møte med Theatercafeen sammen med Kåre ble av det skjellsettende slaget. Jeg satt ved siden av sjefen og studerte menyen mens svetten piplet i panna. Det fantes ikke antydning til noe som lignet en vegetarisk hovedrett, uansett hvor mye jeg snudde og vendte på arkene. Samtidig visste jeg at Kåre var ganske macho i matveien. Der gikk det i patentsmørbrød og sånne ting. I tillegg hadde han nok merket seg at mitt inntak av øl tidligere på ettermiddagen utelukkende bestod av Munkholm.

Tenkte jeg.

Følelsen av å skulle stikke seg enda mer ut, ble etterhvert påtrengende. Var tiden inne for å heise det grønne flagget? Akkurat nå? Som sagt, jeg hadde ikke fast jobb i DN.

Jeg lot blikket saumfare utvalget av retter. Etter lange minutter med sjelekvaler kom jeg til at reinsdyr… Det var jo ganske tett på naturen, ikke sant?

Så da kelneren etter hvert kom til meg, hvisket jeg forsiktig fram sviket mot min vegetariske legning og pekte nølende på menyen.

– Eh, jeg tar en sånn…

Kåre var nestemann til å bestille. Jeg kan fortsatt den dag i dag mane fram raspet i røsten hans. På avslepent sørlandsk ispedd Teddy uten filter avleverte han følgende selvbestaltede ordre:

– Æ tar åtte asparges.

Sukk.

Litt senere på kvelden, det må ha vært etter ganske mange konjakker, vendte Kåre seg mot meg.

– Har du ikke fast jobb?

– Eh, nei…

Så kikket han på meg over brilleglassene og forkynte med malmtung røst.

– Nå har du fast jobb.

Dagen etter var jeg usikker på om jeg skulle tørre å minne sjefen på løftet hans fra rotbløyta kvelden i forveien. Men jeg dristet meg i retning hjørnekontoret utpå formiddagen.

– Min dør er alltid åben!

Jeg skrittet langsomt inn i rommet.

– Altså.. Jeg mener.. Du sa noe om fast jobb i går kveld..?

Nok et tungt blikk over brilleglassene.

– Ja, du e fast ansatt. Æ var ikke så full.

Og så la Kåre Valebrokk til de ordene som alltid har fulgt meg siden.

– Hvis du kan lige oss, kan mi lige dæ.

Kåre ansatte folk fra øst og vest, høyre og venstre. Han brydde seg ikke så mye om religion, politisk ståsted eller sosial bakgrunn. Det handlet mer om at folk ville det samme som ham. Å skape god, dagsordensettende journalistikk.

Jeg lærte fort at det var helt ålreit å være annerledes, faktisk en fordel. Og jeg er overbevist om at Kåres uortodokse rekrutteringspolitikk, hvori opptatt romslighet og raushet, var mye av grunnlaget for suksessen i DN.

Selv bestilte jeg aldri mer reinsdyr. Jeg turte å være meg selv. Det er kanskje en av grunnene til at det er blitt kokebok, over 20 år seinere.

Der er det faktisk oppskrift på hvordan du tilbereder asparges. Gjerne åtte.