Gutt over board

«Det er en jentunge der ute som surfer livskiten av alle mannfolka». Mannen på stranda så på meg. Og så sa han: «Det er antageligvis sønnen min du snakker om. Han er elleve».

Omtrent sånn gikk praten denne formiddagen. Mannen ved siden av meg var en langhåra, litt hippieaktig type som brøyt på tysk. Han kjørte en tilårskommen folkevognbuss full av våtdrakter og surfebrett.

– Jeg slo meg ned her på øya for 24 år siden. Sønnen min har vel egentlig ikke hatt noe valg. Det måtte bli surfing.

Guttungen han snakka om, het Tim. Og 11-åringen med det lange, lyse håret tok bølgene på en måte som fikk oss andre til å tenke at, ja, noen er født til det. Der ute i vindværet var det liksom Tim… og så alle de andre. For når du har en far som driver med vannsport i alle varianter, og som jobber litt om morran og litt om kvelden og ellers befinner seg i sjøen, eller oppå, da blir du bedre enn de fleste.

Hvilket Tim definitivt er. Andremann på rankinglista på Kanariøyene. Og på juniorlandslaget. Det tyske, må vite.

Ingen var kjappere oppe på brettet enn Tim denne dagen. Ingen fikk flere bølger. Ingen hadde lengre run.

– Hei, Tim. Hei!

Faren veivet med armene og forsøkte å komme på samme bølgelengde som gutten. Det var lekser og middag som ventet. Nytteløst.

– Han elsker dette. Han ignorerer meg fullstendig, gliste faren. Og trakk på skuldrene.

Og kona di?

– Nei, hun er ikke så interessert.