Kategori: Nesten til stede – roman 2010

Jeg har skrevet én bok, én historie. Men har etter hvert oppdaget at det finnes utallige tilsvarende historier der ute. Et drøyt halvår etter ”Nesten til stede” kom i butikkene, er dette et forsøk på å sette et punktum. Eller kanskje det er en slags begynnelse.

Nylig fikk jeg et dikt per e-post. Nyskrevet til meg. Fra en mann på 83 som hadde lest ”Nesten til stede”. Det er ikke bare flott, det er også rørende.

Rørende er også alle de historiene jeg har fått det siste halvåret etter at boka mi kom ut. Sterke historier fra folk i alle aldre. Historier fra folk som er blitt berørt, som har kjent seg igjen, som er blitt sinte, underholdt, som har lest hele natten, som har grått og ledd om hverandre, som har hatt det vondt. Eller som endelig har fått en slags fred. Noen sier også at boka har brakt dem nærmere Gud.

Det er nesten umulig, og antakeligvis uønskelig, å gjengi all responsen. Den er kommet til meg privat, og der skal den forbli. Men jeg tenker med meg selv: Hva gjør kirken nå?

Hysj, hysj. Enn så lenge har den vært forholdsvis stille fra kirkens side, i alle fall i debatten etter boka. Greit nok for meg. Jeg har sagt mitt. Men for et sløseri. Hvilke muligheter lar man ikke gå fra seg. Og da snakker jeg ikke om å frelse villfarne får. Man skal respektere folks valg her i livet. Men kirken kunne kanskje gjøre et forsøk på å skape en slags dialog. Si noe. Muligens be om unnskyldning, skape et annet bilde, rydde litt i underskogen, i villnisset av vonde tanker, følelser og relasjoner. ”Nesten til stede” er ingen verdenssensasjon. Den har likevel virvlet opp noe som har ligget og murret en stund, skapt et klima for samtale og debatt.

Men brødrene er ganske tause. Underlig, med tanke på at 60-70 prosent av de som vokste opp i adventistkirken på 70-tallet er borte. Nesten en hel generasjon forsvant ut bakdøra. Kanskje de trenger å høre noe om nåde nå, i stedet for en lukket nådedør? For mitt eget vedkommende er det en av de få tingene jeg fortsatt tror på. Nåden, altså.

Identitet søkes. Ett av de ordene som går igjen i responsen til meg er dette: Identitetsløs. Det er et vanskelig ord. Men ganske lett å forstå når du er vokst opp i miljøer som gir deg alternativet: Innenfor eller utenfor. Når du etter oppveksten bare har ett sosialt nettverk, i ett gitt miljø, er det vanskelig å trykke på restart-knappen i livet. Det er uhyre krevende å skulle begynne på nytt, finne nye venner, skape nye relasjoner. Mange får det ikke til. De orker ikke kirken, men de klarer heller ikke å være skikkelige ”hedninger”. Så de blir identitetsløse. Midt i mellom. Hører ikke hjemme noen steder. Vondt.

Sist uke var jeg på fotballkamp og så mitt elskede Godset mot Brann. Jeg gikk ikke alene. Forhistorien er av det ganske skremmende slaget.

Orket ikke. For noen måneder siden fikk jeg en tekstmelding: ”Jeg må snakke med deg”. Den var fra en venn jeg ikke hadde sett på over 20 år. La oss kalle ham for BG. Han hadde lest boka. Det vil si. Han hadde lest de første sidene. Så kom han til setningen ”Den hælvetes lørdagen”. Da var det slutt. Han orket ikke mer, det gjorde for vondt..

Noen uker senere møtte jeg BG. På en kafé. Det ble en lang samtale. Jeg skal ikke gjengi alt, men med hans tillatelse gir jeg noen hovedriss.

Forståelig? Vi er på 70-tallet. En tiåring kommer løpende hjem til faren. Gutten har gjort det som er forbudt, han har trent fotball med et lag i gata. Det er ikke lov, fordi det er å være sammen med ”verden”. Men denne dagen klarer han ikke skjule synden, han må fortelle. Ganske enkelt fordi han er blitt oppdaget av en fotballtrener. Som vil ha ham med. Ikke bare på trening, men på kamp.

Farens respons er: ”Du får ikke begynne på fotballlag”. Og så begrunnelsen: ”Du kommer til å bli alt for god”.

Konklusjonen er altså denne: BG har så stort talent, kommer til å bli så dyktig, at han vil komme til å velge fotballen framfor menigheten. Forbudet er absolutt.

Sett fra farens ståsted handler det altså om å redde gutten. Det er kanskje forståelig. Men bare kanskje.

Dramatisk. Når jeg ser mitt kjennskap til og vennskap med BG i bakspeilet, har jeg ett bilde. En litt trist gutt som ennå ikke forstår at han kommer til å gi jamt faen i alt. Under kafésamtalen vår fikk jeg også bekreftelsen. Det å bli nektet det du har aller mest lyst til i livet, får dramatiske konsekvenser. For BG dreide det seg om fotball. Men det kan være så mye annet: Spille i band, mekke bil, lage film, bøker, idrett i alle varianter, teater, kjærester, klær… You name it. Det handler om å bli nektet det som betyr noe for deg, det eneste du virkelig vil.

– Resultatet for mitt vedkommende var at jeg ble likegyldig til det meste, forteller BG. – Jeg har seilt gjennom livet uten å bruke evnene mine, bare gjort det aller nødvendigste for å komme meg videre. Jeg mistet gnisten, fordi jeg ikke fikk støtte til å gjøre det jeg ønsket aller mest å gjøre.

På hver eneste side. Da BG åpnet ”Nesten til stede”, ble det altså for mye. Gjenkjennelsen var for sterk, for sår. Han måtte treffe meg. Prate. Nå har han lest boka, flere ganger. Og han sier at han kjenner seg igjen i alt, på hver eneste side omtrent. Det er en voldsom tilbakemelding.

Men jeg har fått tilsvarende fra andre. Som er vokst opp i helt andre sammenhenger, i totalt forskjellige miljøer fra det jeg beskriver. Det dreier seg nødvendigvis ikke om Gud eller menighet.  For mange handler det om å ikke høre til, ikke få lov å være en del av noe. Dobbeltspillet, sviket, løgnene. Identitetsløsheten.

Returoppgjør. Jeg skal sette et slags punktum for ”Nesten til stede” nå. Ny bok er under oppseiling, redaktøren min har lest. Han mener det skal gå bra. Jeg har som vanlig urolig mage. Lurer på om jeg virkelig klarer den vanskelige toeren.

Men jeg var altså på Godset mot Brann sist uke. Sammen med BG. Han hadde tatt turen fra Bergen. God prat, god mat, god kamp. Vennskap.

Og til høsten drar jeg vestover for å se bortekampen. Sammen med BG, som mener det må være Brann sin tur til å vinne da.

Punktum.

Men det er også en begynnelse.

Det er av sine egne man skal ha det, heter det. På godt og vondt. Nå er jeg blitt anmeldt i adventistenes medlemsblad.

Denne høsten har jeg fått mange tilbakemeldinger på boka «Nesten til stede». Spekteret av folk som mener noe om boka er bredt, nesten «full circle». Jeg skal ikke gå inn på de enkelte reaksjonene her, bare konstatere at de er mange, ulike og i nesten alle tilfeller forståelige. Folk leser, opplever og mener mye. Det er flott.

Men det er særlig ett miljø som har levert reaksjoner av ulik styrkegrad. Det er naturlig nok miljøet i og rundt Adventistkirken. Noen har beskrevet høsten som en rystelse i menigheten, andre som en renessanse.  Jeg veit ikke om punktum blei satt, men debatten i adventistmiljøet nådde et slags høydepunkt da «Nesten til stede» blei anmeldt over to sider i Adventistkirkens medlemsblad, Advent Nytt, i siste nummer. Og det skal både anmelderen og redaksjonen ha; her er det mer romslighet og raushet enn jeg hadde forventa. Selv om jeg selvsagt ikke er enig med anmelder Atle Haugen i alt, synes jeg både han og Advent Nytt skal ha honnør for å ha gått til bok og sak med et åpent sinn.

Her er noen utdrag fra Haugens lesestykke:

«La det være klart: “Nesten til stede” er en lesverdig og medrivende oppvekstroman fra adventistmiljø som bør tas på alvor.

Bokas gjennomgående tema er tenåringen Bjørnars kamp for å finne sin identitet. Den formidler Bjørnars opplevelse av sin situasjon og av menigheten. Sånn sett er den uangripelig, fordi ingen har rett til å betvile andres opplevelse av ting. Samtidig er det ingen tvil om at Nordahl gjennom fortellingen også har en misjon og et budskap. Boken tar et klart oppgjør med sekterisme og åndelige pressmidler og fremstiller enkelte adventistiske trospunkter og bruk av E. G. White i et kritisk lys. Mange adventister som leser boka vil derfor oppleve den som et angrep på menigheten. Det behøver den ikke nødvendigvis å være. Det er en usikker, vaklende tenårings opplevelse og tolkning av forkynnelse og praksis boka beskriver. Vi behøver ikke å tvile på at det finnes mange som har opplevd det slik “Bjørnar” gjør. Det er all grunn til å reflektere rundt den problematikken formidling av tro og troslære representerer. Det burde heller ikke kreve stor selvransakelse å erkjenne at mye kunne vært gjort annerledes på dette feltet.

Boka er full av episoder og situasjoner det er lett å kjenne seg igjen i for alle oss som har vokst opp i menigheten, men for øvrig har gått på offentlige skoler og hatt “utenforstående” venner.  Konflikter om hva man kan gjøre på sabbaten, hva man kan spise, musikk man bør høre på, filmer man kan se, venner man bør være sammen med, klassefester man kan være med på osv. er skildret både fornøyelig og sårt.  Det samme gjelder menighetens trospunkter og religiøse praksis. Begreper som “Den undersøkende dom” og ”Profetiens Ånd”, drager og dyr i Åpenbaringen, fottvetning, vegetarmat, dåp og penklær skildres gjenkjennelig, humoristisk, kritisk og ettertenksomt.

Journalisten Nordahl er en drivende god forteller. Språket og refleksjonene i boka står bra i stil med alderen på hovedpersonen. Det reflekterer ikke en voksen som ser tilbake, men en ungdom slik “Bjørnar” er. Noen avsnitt og fortellinger kommer litt bardus på og jeg undres på om manuskriptet har blitt vel hardt redigert? Ellers er det faktiske materialet korrekt og poengtert gjengitt.

Boken er ikke lett å legge fra seg før man er ferdig. Det gjelder både fortellingen og problemstillingene. Den fortjener også å bli tatt på alvor, for dette er ikke “bare en roman”. Men først og fremst fortjener de menneskene som ikke fant seg til rette hos oss å bli tatt på alvor. Det finnes altfor mange som “Bjørnar”. Det bør få oss som en menighet til å gå noen runder med oss selv slik at vi ikke får enda flere generasjoner som gir opp. I stedet for å gå i skyttergraver og kritisere hverandre, bør en slik bok føre til dialog mellom de som ble og de som dro. Hva var det som gikk galt? Hva var det som ble formidlet feil? Hva bør vi be om tilgivelse for og hva bør vi forandre? Og – hva kan vi ikke kompromisse med?

Boka anbefales absolutt. Den vil nok vekke minner og være både god og vond for mange å lese. Nettopp derfor, og fordi temaet er alvorlig og nærgående, bør den følges opp med samtaler og sjelesorg.

Noen synes det er vondt når menigheten tilsynelatende utsettes for kritikk. Jeg tror ikke vi har noe å frykte av noen avisoppslag og en bok som dette. Åpenhet og ærlighet er i vår tid viktigere enn fine fasader. Det har vært stille om slike spørsmål som boken berører alt for lenge. Nettopp derfor vil nok boka bli møtt med både motstand og takknemlighet. Bjørn Olav Nordahl har vært både modig og ærlig. Jeg tror vi trengte (og fortjente?) denne boka.»

Atle Haugen er pastor og bibellærer ved Tyrifjord Videregående Skole, og var selv elev der på 70-tallet.

Vel hjemme fra ferie konstaterer jeg at kollegene i pressen har vist seg fra den hyggelige siden mens jeg har vært borte. Så hvis du trenger noen argumenter på vei ut i gavejungelen… Vel, her er noen klipp.

Aftenposten: Rørende og handlingsmettet debut med et viktig budskap. Historien er trist, barsk og tankevekkende. Innimellom er den vittig. Og avslutningen er rørende, selv om den er vel optimistisk og kanskje på kant med den realismen som ellers preger boken.Beskrivelsen av det selvgode kristenmiljøet er medlevende og krass. Nordahls oppgjør med adventistkirken er ikke av den bitre og hatske sorten. Fortellingen er preget av dyp sympati for det miljøet han skildrer, dermed får også historien noe allmenngyldig over seg. Dette handler ikke bare om en innelukket og knugende adventistkirke, men om det innelukkede og selvfornøyde som sådan. Tematikken er nær sagt evig aktuell. Nordahl viser hvordan en tenkemåte og livsoppfatning kan margstjele selve tenkningen og livet når den ikke tillater motforestillinger.
Romanen kan sies å være en studie i totalitær tenkning eller ensidig og regelridd kristendom. Kanskje er boken en av de mest bibelsprengte romaner på norsk siden Tor Edvin Dahls romaner om pinsevennene?
Nesten til stede er nærmest en øvelse i multikulturell tenkning, og anbefales konfirmanter i alle aldre, uansett religiøs tilhørighet.

Adresseavisen: I spenningsfeltet mellom en normal oppvekst på den ene siden, og det ytterliggående kristne miljøet på den andre, skriver Nordahl fram god litteratur. Han forteller levende om Bjørnars tro og tvil, om hvordan han trekkes i forskjellige – og uforenelige retninger – noe som fører til at han står overfor valg de fleste ungdommer slipper å forholde seg til. Historien er også nyansert; selv om mange vil oppfatte adventistmiljøet som ekstremkristendom av verste sort, framstilles ikke menneskene som onde, og spesielt god er skildringen av Bjørnars mor – hun handler som hun gjør av kjærlighet og bekymring for sønnen.
Forfatteren har også et heldig grep om dialogene, som er langt mer naturlige og troverdige enn hva man ofte opplever fra debutanthold. Til debut å være er «Nesten til stede» svært vellykket.

VG: Sympatisk og i enhver forstand oppbyggelig oppvekstskildring fra Drammensdistriktet. Det gjør inntrykk å lese skildringen av maktmekanismene i adventistmenigheten, på samme måte som miljøet på kostskolen er godt og underholdende skildret. Nordahl har i det hele tatt et godt grep om de litterære elementene og deres funksjon i fortellingen.
En melodramatisk slutt trekker imidlertid ned helhetsinntrykket. Likevel, skal du først lese en oppvekstskildring fra vår nære fortid denne høsten kan du med fordel velge adventistene fra Drammen foran verdensmestrene fra Oslo vest.

I dag har jeg testet ut kulturaksens ytterpunkter. Og kanskje det får meg til å føle meg som et helt menneske. Nesten i alle fall.

Først, klokka 13:05: Drøyt 10.000 drammensere reiser seg på Ullevål og synger. «Vi er Godset fra Drammen, det er ekte kjærlighet. Godset fra Drammen, i all evighet. Helt til Stømsøåsen faller og til ælva tørker inn, er Godset fra Drammen klubben min.» Deretter veit dere hvordan det gikk. Ola Kamara  og Glenn Andersen. Bøtta hjem til Gulskævven. Jeg var helt tilstede, bortsett fra stemmen min. Den forsvant da Jo Inge Berget blei tatt av banen ti minutter før slutt. Min mann.

Så, klokka 20:15: Sporanen Mariann Fjeld Olsen (fra Nedre Eiker) synger i Operaen. «I know that my Redeemer liveth, and that he shall stand at the latter day upon the earth.» Halvtimen seinere avslutter operakoret Händels Messias med » Worthy is the lamb that was slain.»

Begge disse opplevelsene er meg, hver på sin måte. Jeg elsker Godset, stadionallsang, byen min og ælva. Akkurat som jeg får skjelven av klassisk musikk, operakoret- og orkesteret, Snøhettas fantastiske bygg, og en sopran jeg kjenner litt fordi hun en gang gikk i skolemusikken sammmen med jentene våre.

Og så tenker jeg det er fint at jeg slipper å velge. Det vil si, jeg velger meg begge deler. Jeg velger meg et liv og en verden hvor det er plass både til Messias og Godset.

Føler det som en ære å bli anmeldt av Tom Egil Hverven i Klassekampen, etter min mening en av landets beste litteraturkritikere. Dermed er vel hele vifta på plass. Vårt Land, Dagens Næringsliv og KK. Left, right and centre…

Det begynner sånn:

Få har skildret det seinindustrielle, styggvakre Drammen bedre.

Og fortsetter slik:
Av de siste tiårene spørs det om ikke 1970-tallet er det merkeligste. Hvordan forstå et slikt desennium? Bjørn Olav Nordahls roman setter ord på det fra uvanlige kanter.

Han brukte en sluttpakke fra jobben som prisbelønt gravejournalist i Dagens Næringsliv til å skrive denne debutromanen om ungdomsår blant adventister, en kristelig sekt som oppsto i USA på 1800-tallet og etter hvert slo røtter i nedre Buskerud.

«Nesten til stede» er en intens, om enn nokså tradisjonelt fortalt historie, som foregår dels i Drammen, der forfatteren vokste opp, dels på adventistenes internatskole ved Tyrifjorden, der Nordahl også gikk. Selvbiografiske elementer gir et kritisk potensial som likner nylig utgitte «Vi som elsket Jesus» av Levi Fragell. «Nesten til stede» har også skapt debatt i avisa Vårt Land, der Nordahl nå arbeider.

Bjørn Olav Nordahls roman er ingen parodi. Boka veksler mellom glade sportsopplevelser og autentisk, ungt livsalvor. Fortellingen ligger tett på hovedpersonen Bjørnar og hans forsiktige, mildt opportunistiske opprør mot foreldre og andre autoriteter. Adventistene omtales med atskillig forståelse, samtidig som Bjørnars sterke avsky for ekstreme utslag av ortodoks rettroenhet blir tydeligere i løpet av boka. Han setter hele miljøet til doms, også i direkte tale. Men mer virkningsfull er kanskje romanens nesten reservasjonsløse kjærlighet til fotball og bandy, særlig Strømsgodsets eliteserielag og Drafns guttelag. Varmen i ballspillets fellesskap framstår ikke dårligere enn det som springer ut av Guds ord, i alle fall ikke når utgangspunktet er adventistenes pseudoprofet Ellen G. White.

Skildringene av Drammenselva er et kapittel for seg, med nostalgiske blikk på cellullosekakene som seilte illeluktende ned den åpne kloakken. Få har skildret det seinindustrielt styggvakre Drammen bedre enn Nordahl.

«Nesten til stede» har debutromanens svakheter: Konstruksjonen er stiv. Todelingen mellom byen og skolen er for rigid, stereotypiene i fortellerteknikken iøynefallende. Men nå er svenneprøven gjort, med overbevisning.

Jeg har bedt om tilbakemeldinger. Men hadde ikke forventet at min gamle venninne, fagforeningskumpan, tidligere debattansvarlig og journalist i Nationen, Mona Askerød  skulle fordype seg i «Nesten til stede». Så feil kan man ta.

Hei Bjørn Olav!
Du ber om kommentar – og skal jammen få det… )

Jeg hadde høye forventninger til boka di. Jeg har jo lest deg i hundre år, og visste at du kan skrive en historie sånn at det er umulig å slutte å lese. Og siden jeg har minst to cd’er i hylla som er kjøpt på bakgrunn av dine anmeldelser (selv om vi bare har delvis overlappende musikalsk felt), visste jeg at du også kan formidle følelser, bilder og inntrykk.
Men jeg var likevel ikke forberedt på at jeg skulle bli så engasjert av den boka. Jeg har ledd, grått, blitt så eitrende forbanna og veldig glad – om hverandre og hele tida. Det er en merkelig følelse å lese en bok som ikke handler om noe som er i nærheten av å være kriminelt og som likevel aldri lar meg slappe av.
Jeg likte den kort sagt veldig godt.

En fryd. Jeg synes særlig den første delen av boka var en litt vond fryd å lese – jeg k j e n n e r jo disse menneskene. Alle figurene, inklusive de menighetsfolka som holder medlemmene nede med trusselen om Guds dom. Men det fine er at Bjørnar er litt heldig også – han har folk utafor kirka som s e r ham og støtter ham. Begge de jentene, og stort sett idrettsgutta, aksepterer ham jo på hver sine vis. Bortsett fra det med lørdagene, som må ha vært et utrolig mas.
Den andre delen av boka er mye fjernere for meg i utgangspunktet, men det skal ikke mye til for å tenke seg hvilke maktstrukturer, konflikter og kulturer som utfolder seg på et sånt senter der alle er dømt til å leve sammen i årevis. Grøss. Jeg var egentlig mest overraska over at han ble der til han var russ.

Ikke Beatles. Jeg er uenig med dem som sammenlikner Bjørnar med Kim Karlsen i Beatles. Fordi jeg oppfatter det som at Kim Karlsen alltid juger og dikter, og at leseren ikke kan vite om noe av det som står i boka er sant, mens Bjørnar vil være dønn ærlig hele tida – og grubler hele tida på om han er ærlig og bra NOK. Og når det slitsomme splitta livet hans resulterer i noen hvite løgner og svette situasjoner, så er det når han må og det gjør vondt for ham. Det også.

Har sett lyset. Jeg ble også selvsagt veldig nysgjerrig underveis på hvor mye av Bjørnar som er Bjørn Olav og omvendt. Sånn jeg kjenner deg, har jeg absolutt ingen problemer med å se for meg at du er Bjørnar som predikant (haha!), men jeg sleit litt med å høre deg som en bannende 14-åring for eksempel.

Jeg synes Bjørnar er en reflektert gutt (det er vel problemet hans), og at han har et veldig fint forhold til begge foreldrene i starten. Og de til ham. Det er en ganske stor kjærlighetserklæring fra mora at hun syr på det Godset-merket på jakka. Og faren prøver vel så godt han kan å innføre litt slakk i huset. Så strammer liksom mora grepet etterhvert – og da forsvinner faren ut av bildet. Men hun jobber tross alt for å holde ham unna fortapelsen. Jeg synes jo det er barneplageri å sende en ung gutt til en sånn skole, men du klarer å få fram at hun ikke gjør det i ondskap men i bekymring. Og jeg tror kanskje hun i utgangspunktet ikke er så mye verre enn andre foreldre som vil ungene sine det beste og tror de har sett lyset – man ser eksempler på dem langs fotballbaner over hele landet. Så er det selvsagt ekstra vanskelig med disse strenge kirkesamfunnene, når de tar kontroll på hele følelseslivet ditt, og holder deg inne og nede med moral og gjør alt du gjør og tenker til synd – som igjen fører deg lukt nedenom. Du kan ikke vinne.

Det eneste jeg må klage LITT på, er at jeg skulle ønske boka hadde vært litt lengre. Og ikke bare fordi det er trist at den er slutt (men det også). Men jeg har generelt problemer med den typen åpen slutt. Det er et spektakulært grep, og en genial måte å slutte historien på.
Men jeg blir sittende igjen og spørre “Men hva skjedde etter det”? Særlig i denne boka, der så mye kretser rundt at et menneskes – særlig Bjørnars – handlinger alltid har konsekvenser, hadde jeg ønska meg mer om hva som skjedde etter den knallutgangen.

Så hvis du har en plan om å gi ut en fortsettelse, er det helt greit for meg – sett meg opp på bestillingslista!

Stolt av å bli anmeldt over ei helside i lørdagsmagasinet i Dagens Næringsliv under tittelen «Jesusbarn i Drammen».  Uten å legge noen føringer for lesningen din, slår det meg at anmelder Ola Hegdal har forstått en hel del. Har klippet noen sitater som ligger under her, uthevingene er mine 😉

Bjørn Olav Nordahl er en dreven gravejournalist som skrev for Dagens Næringsliv frem til ifjor. Hans sluttpakkeroman «Nesten til stede» er en høyst personlig oppvekstskildring fra adventistsamfunnet i Drammen på syttitallet, og får en til å tenke at det tross alt har kommet noe godt ut av finanskrisen.

Nordahl har vokst opp som adventist, og har åpenbart et sterkt ønske om å fortelle om hvordan dette var. Det er rimelig å anta at hovedpersonen Bjørnar i romanen har en del til felles med forfatteren Bjørn Olav, uten at dette blir noe Knausgårdsk oppgjør med alt og alle. Det er egentlig påfallende hvor lavmælt og anstendig tonen er, også i kritikken av de mer ytterliggående praksisene til adventistene.

Moren er fanatisk, men blir ikke fremstilt som et fundamentalistisk monster. Tvert imot kan man godt forstå at hun, fra sitt perspektiv, ønsker å redde sin sønn fra evig fortapelse.

Forfatteren klarer faktisk å få frem appellen til dette besynderlige livssynet, for eksempel følelsen av at alt du gjør er betydningsfullt. Bjørnar tviler, men klarer samtidig ikke å slutte å tenke på Gud. I sitt stille sinn forhandler han med Vårherre, og kjøpslår om hva han må gjøre for at Godset skal holde seg i den øverste divisjonen. Og holder det med at han lar seg døpe for at den hyggelige, gamle mannen på Støperiet skal bli frisk igjen.

Ettersom gudstroen ikke blir fremstilt som helt idiotisk, lever vi oss inn i Bjørnars tvil og tro. Romanen unngår dermed å bli en enkel bannbulle mot adventismen og blir i stedet en litterær skildring av en ung manns søken etter seg selv.

«Nesten til stede» er bygget opp og skrevet som en ungdomsroman. Språket er holdt i en enkel, muntlig stil som kler hovedpersonens alder og bakgrunn. Den kan uten tvil leses med utbytte av unge mennesker, selv om overskridelsene er betydelig mer moderate her enn i vanlige ungdomsromaner.

For tvilende og frafalne adventister og andre medlemmer av kristne sekter må den være et funn.

Det blir garantert gratis drikke, ganske mye helt grei snacks og sju forfattere som leser høyt fra bøkene de har gitt ut i høst. Jeg har fått beskjed fra redaktøren min på Gyldendal om å fortelle at dere alle er hjertelig velkommen til Gyldendalhuset førstkommende tirsdag kl.18.00. Det er helt sant. Du er velkommen!

En av forfatterne som skal bli presentert er altså meg. Det blir anledning til å hilse på og få kjøpt rabattert bok med signatur. Sjekk denne linken, så får du vite mer om arrangementet.



Vi har et lite møte på jobben hver morgen; Turid, Olav Egil og jeg. Et nødvendig møte før alt annet trenger seg på. Turid har med nylagd kaffe, jeg stiller med havrecookies, og Olav Egil garanterer med sin blotte tilstedeværelse for en stemning som går langt utapå kaffen og kjeksene. I dag kom han sist, stoppet opp, så på meg og sa:

– Vet du hva?

Hoderisting.

– Jeg har lest boka di.

Kald i magen. Hva hadde kulturredaktøren lest?

– Jeg hadde tenkt å ta 20 sider før middag i går. Deretter lese litt dann og vann, slik at jeg kanskje ble ferdig til jul. Vet du hva?

Mer virring med hodet.

– Jeg er sannelig ikke sikker på om jeg spiste middag i går. Jeg liker ikke å bruke ordet «trøkk», men nå gjør jeg det. For et sug. Fantastisk. Nå skjønner jeg hva anmelderen vår mente.

Jeg valgte bare å si forsiktig takk. Akkurat som jeg har lyst å si det samme til alle dere som gjør at jeg er litt svingstang i hodet nå om dagen. Tusen takk. For oppmuntringer og heiarop. Men mest av alt takk til dere som tør å fortelle hva boka gjør med dere. Vi var altså noen stykker som ikke fikk det til.

Under har jeg samlet noen kommentarer som er kommet på Facebook og på bloggen. Jeg kjenner at de gjør noe med meg.

Synne Eileen Haugen: Wow. Helt fantastisk nydelig bok. Masse å kjenne seg igjen i, sitter igjen med en ubeskrivelig følelse av… wow. Fikk litt samme feeling som av Beatles av Saabye Christensen, bare at Nesten til stede var mye bedre skrevet, mer gjennomført, tydeligere «rød tråd» og mye, mye, mye, mye vanskeligere å legge fra seg. Lenge siden jeg har gått ute på gata med nesa i en bok, smuglest i timene og nilest i pausene, svidd maten fordi jeg ikke klarte se opp mens jeg stekte (soya)pølsene ( 😉 ), sølt mat på boka (unnskyld) mens jeg spiste, og ligget i senga og stengt verden helt ute mens jeg gråt av sluttkapitlene. Tusen takk.

Caroline Reistad: Har lest boken.Hadde jeg visst at bare en til følte det sånn hadde det spart meg for mye tid og penger 🙂 Dette er såå morsomt. Sterk, flott bok. Jeg angrer på jeg leste den. Alt kommer tilbake og det er kjipt siden jeg satset sterkt på kortet fortrengelse. 🙂

Espen Berg Pedersen: Vel jesusbarn, bra førstetøtsj…

Tone Rønne: 🙂 Skreiv engang en festtale som det var litt fjung over, til alle de som sleit på Tyrifjord. Tenkte jeg skulle ta den på et klassetreff som var for noen år siden, syntes det kunne passe seg, en litt annene vinkling enn de festtalene vi har hørt om skolen før. Ville det om den så bare ble til meg selv:) Det var bare det at jeg aldri klarte å dra på det treffet. Var ikke bekymret for å møte folk, det hadde vært helt topp. Men ble så redd for det stedet, murbygningen, minnene, lukten, kvalmen…så jeg droppa det:) Jeg kjente det rett i kroppen da jeg leste. Godt å bli forstått gjennom den boka. Betyr mye for meg.

Beate Vatndal: Den er virkelig å anbefale! Fenget faktisk mer enn både «Min kamp» og «Panserhjerte». Sårbar og ærlig, selv om det er en roman…:) Leser mye, er imponert.

Per Eystein Lisle: Roy Graham Library på Newbold College har allerede boka på hylla. Jeg blir første låner. Nå er det bare å håpe at det offisielle Syvendedags Adventistsamfunnet hører godt etter og ikke sier at “sånn var/er det ikke”.

Hanne Munkelien: Gratulerer med flott anmeldelse. Bjørnars historie er veldig gjenkjennelig for oss som har hatt det på samme måte. Du får godt frem det absurde, det ubehagelige og det forvirrende i det hele. Liker også veldig godt skildringene av Drammen, særlig postruta. Skildret med kjærlighet, vil jeg si.

Maren Lindberg: Dette er den viktigste boka jeg har lest på lang tid! Jeg kunne kjenne meg igjen i så mye. Boken samlet opp så mange løse tråder, hjalp meg å sette ord på følelser og tanker som har vært fragmenter i hodet mitt. Skal jeg trekke fram kun én ting fra boka som ga sterk gjenklang i meg, må det bli denne setningen: «Hele livet har jeg hatt dårlig samvittighet».

Linda Jordal: Härligt att du blir jämförd med Lars Saabye Christensen, en av mina absoluta favoriter. Stort GRATTIS till en strålande recension och glöm inte bort att slänga jantelagen i väggen! ))

Eirin Stølen: Jeg fikk boken din til bursdagen min av min mann. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok( må være snart 10 år siden :-)) jeg leser nemlig ikke bøker. Men boken din, var den beste gaven jeg kunne fått! Det var dette jeg trengte. En bok som skriver svart på hvit hvordan barndommen min har vært. Jeg kjenner meg igjen i det aller meste. Å vite at jeg ikke er alene om å ha det slik,det hjelper veldig. Boken din ble lest ut på en dag!

Per Ingulfsen: Har lest boka 🙂 Det va ikkje lett å legge den ifra sæ…. Det ble en intens opplevelse !!!

Karin Falch Belsheim: Jeg er spent på om adventistsamfunnet våger å ta et konstruktivt, vel-reflektert oppgjør med den kulturen du våger å sette ord på. Min ikke-adventist-mann leser, humrer og ler. Nå skjønner han mer hva jeg er vokst opp med og hva som har formet meg, min samvittighet og min opposisjon.

Jorunn Verpe: Jeg har handlet «Nesten til stede» i Bø i dag, og oppdager at Mannen i Huset etter dette er «Fullstendig fraværende». Det må være bra, Bjørn Olav!! 🙂

Avslutningsvis vil jeg gjerne gi dere et tips om å lese Harald Giesebrechts blogg. Han er en god venn, en av de ytterst få teologene her i verden jeg stoler på. Og det skyldes ikke hans oppfatning av boka.