Slutten. Eller begynnelsen?

Jeg har skrevet én bok, én historie. Men har etter hvert oppdaget at det finnes utallige tilsvarende historier der ute. Et drøyt halvår etter ”Nesten til stede” kom i butikkene, er dette et forsøk på å sette et punktum. Eller kanskje det er en slags begynnelse.

Nylig fikk jeg et dikt per e-post. Nyskrevet til meg. Fra en mann på 83 som hadde lest ”Nesten til stede”. Det er ikke bare flott, det er også rørende.

Rørende er også alle de historiene jeg har fått det siste halvåret etter at boka mi kom ut. Sterke historier fra folk i alle aldre. Historier fra folk som er blitt berørt, som har kjent seg igjen, som er blitt sinte, underholdt, som har lest hele natten, som har grått og ledd om hverandre, som har hatt det vondt. Eller som endelig har fått en slags fred. Noen sier også at boka har brakt dem nærmere Gud.

Det er nesten umulig, og antakeligvis uønskelig, å gjengi all responsen. Den er kommet til meg privat, og der skal den forbli. Men jeg tenker med meg selv: Hva gjør kirken nå?

Hysj, hysj. Enn så lenge har den vært forholdsvis stille fra kirkens side, i alle fall i debatten etter boka. Greit nok for meg. Jeg har sagt mitt. Men for et sløseri. Hvilke muligheter lar man ikke gå fra seg. Og da snakker jeg ikke om å frelse villfarne får. Man skal respektere folks valg her i livet. Men kirken kunne kanskje gjøre et forsøk på å skape en slags dialog. Si noe. Muligens be om unnskyldning, skape et annet bilde, rydde litt i underskogen, i villnisset av vonde tanker, følelser og relasjoner. ”Nesten til stede” er ingen verdenssensasjon. Den har likevel virvlet opp noe som har ligget og murret en stund, skapt et klima for samtale og debatt.

Men brødrene er ganske tause. Underlig, med tanke på at 60-70 prosent av de som vokste opp i adventistkirken på 70-tallet er borte. Nesten en hel generasjon forsvant ut bakdøra. Kanskje de trenger å høre noe om nåde nå, i stedet for en lukket nådedør? For mitt eget vedkommende er det en av de få tingene jeg fortsatt tror på. Nåden, altså.

Identitet søkes. Ett av de ordene som går igjen i responsen til meg er dette: Identitetsløs. Det er et vanskelig ord. Men ganske lett å forstå når du er vokst opp i miljøer som gir deg alternativet: Innenfor eller utenfor. Når du etter oppveksten bare har ett sosialt nettverk, i ett gitt miljø, er det vanskelig å trykke på restart-knappen i livet. Det er uhyre krevende å skulle begynne på nytt, finne nye venner, skape nye relasjoner. Mange får det ikke til. De orker ikke kirken, men de klarer heller ikke å være skikkelige ”hedninger”. Så de blir identitetsløse. Midt i mellom. Hører ikke hjemme noen steder. Vondt.

Sist uke var jeg på fotballkamp og så mitt elskede Godset mot Brann. Jeg gikk ikke alene. Forhistorien er av det ganske skremmende slaget.

Orket ikke. For noen måneder siden fikk jeg en tekstmelding: ”Jeg må snakke med deg”. Den var fra en venn jeg ikke hadde sett på over 20 år. La oss kalle ham for BG. Han hadde lest boka. Det vil si. Han hadde lest de første sidene. Så kom han til setningen ”Den hælvetes lørdagen”. Da var det slutt. Han orket ikke mer, det gjorde for vondt..

Noen uker senere møtte jeg BG. På en kafé. Det ble en lang samtale. Jeg skal ikke gjengi alt, men med hans tillatelse gir jeg noen hovedriss.

Forståelig? Vi er på 70-tallet. En tiåring kommer løpende hjem til faren. Gutten har gjort det som er forbudt, han har trent fotball med et lag i gata. Det er ikke lov, fordi det er å være sammen med ”verden”. Men denne dagen klarer han ikke skjule synden, han må fortelle. Ganske enkelt fordi han er blitt oppdaget av en fotballtrener. Som vil ha ham med. Ikke bare på trening, men på kamp.

Farens respons er: ”Du får ikke begynne på fotballlag”. Og så begrunnelsen: ”Du kommer til å bli alt for god”.

Konklusjonen er altså denne: BG har så stort talent, kommer til å bli så dyktig, at han vil komme til å velge fotballen framfor menigheten. Forbudet er absolutt.

Sett fra farens ståsted handler det altså om å redde gutten. Det er kanskje forståelig. Men bare kanskje.

Dramatisk. Når jeg ser mitt kjennskap til og vennskap med BG i bakspeilet, har jeg ett bilde. En litt trist gutt som ennå ikke forstår at han kommer til å gi jamt faen i alt. Under kafésamtalen vår fikk jeg også bekreftelsen. Det å bli nektet det du har aller mest lyst til i livet, får dramatiske konsekvenser. For BG dreide det seg om fotball. Men det kan være så mye annet: Spille i band, mekke bil, lage film, bøker, idrett i alle varianter, teater, kjærester, klær… You name it. Det handler om å bli nektet det som betyr noe for deg, det eneste du virkelig vil.

– Resultatet for mitt vedkommende var at jeg ble likegyldig til det meste, forteller BG. – Jeg har seilt gjennom livet uten å bruke evnene mine, bare gjort det aller nødvendigste for å komme meg videre. Jeg mistet gnisten, fordi jeg ikke fikk støtte til å gjøre det jeg ønsket aller mest å gjøre.

På hver eneste side. Da BG åpnet ”Nesten til stede”, ble det altså for mye. Gjenkjennelsen var for sterk, for sår. Han måtte treffe meg. Prate. Nå har han lest boka, flere ganger. Og han sier at han kjenner seg igjen i alt, på hver eneste side omtrent. Det er en voldsom tilbakemelding.

Men jeg har fått tilsvarende fra andre. Som er vokst opp i helt andre sammenhenger, i totalt forskjellige miljøer fra det jeg beskriver. Det dreier seg nødvendigvis ikke om Gud eller menighet.  For mange handler det om å ikke høre til, ikke få lov å være en del av noe. Dobbeltspillet, sviket, løgnene. Identitetsløsheten.

Returoppgjør. Jeg skal sette et slags punktum for ”Nesten til stede” nå. Ny bok er under oppseiling, redaktøren min har lest. Han mener det skal gå bra. Jeg har som vanlig urolig mage. Lurer på om jeg virkelig klarer den vanskelige toeren.

Men jeg var altså på Godset mot Brann sist uke. Sammen med BG. Han hadde tatt turen fra Bergen. God prat, god mat, god kamp. Vennskap.

Og til høsten drar jeg vestover for å se bortekampen. Sammen med BG, som mener det må være Brann sin tur til å vinne da.

Punktum.

Men det er også en begynnelse.

Rapport fra innsiden

Det er av sine egne man skal ha det, heter det. På godt og vondt. Nå er jeg blitt anmeldt i adventistenes medlemsblad.

Denne høsten har jeg fått mange tilbakemeldinger på boka «Nesten til stede». Spekteret av folk som mener noe om boka er bredt, nesten «full circle». Jeg skal ikke gå inn på de enkelte reaksjonene her, bare konstatere at de er mange, ulike og i nesten alle tilfeller forståelige. Folk leser, opplever og mener mye. Det er flott.

Men det er særlig ett miljø som har levert reaksjoner av ulik styrkegrad. Det er naturlig nok miljøet i og rundt Adventistkirken. Noen har beskrevet høsten som en rystelse i menigheten, andre som en renessanse.  Jeg veit ikke om punktum blei satt, men debatten i adventistmiljøet nådde et slags høydepunkt da «Nesten til stede» blei anmeldt over to sider i Adventistkirkens medlemsblad, Advent Nytt, i siste nummer. Og det skal både anmelderen og redaksjonen ha; her er det mer romslighet og raushet enn jeg hadde forventa. Selv om jeg selvsagt ikke er enig med anmelder Atle Haugen i alt, synes jeg både han og Advent Nytt skal ha honnør for å ha gått til bok og sak med et åpent sinn.

Her er noen utdrag fra Haugens lesestykke:

«La det være klart: “Nesten til stede” er en lesverdig og medrivende oppvekstroman fra adventistmiljø som bør tas på alvor.

Bokas gjennomgående tema er tenåringen Bjørnars kamp for å finne sin identitet. Den formidler Bjørnars opplevelse av sin situasjon og av menigheten. Sånn sett er den uangripelig, fordi ingen har rett til å betvile andres opplevelse av ting. Samtidig er det ingen tvil om at Nordahl gjennom fortellingen også har en misjon og et budskap. Boken tar et klart oppgjør med sekterisme og åndelige pressmidler og fremstiller enkelte adventistiske trospunkter og bruk av E. G. White i et kritisk lys. Mange adventister som leser boka vil derfor oppleve den som et angrep på menigheten. Det behøver den ikke nødvendigvis å være. Det er en usikker, vaklende tenårings opplevelse og tolkning av forkynnelse og praksis boka beskriver. Vi behøver ikke å tvile på at det finnes mange som har opplevd det slik “Bjørnar” gjør. Det er all grunn til å reflektere rundt den problematikken formidling av tro og troslære representerer. Det burde heller ikke kreve stor selvransakelse å erkjenne at mye kunne vært gjort annerledes på dette feltet.

Boka er full av episoder og situasjoner det er lett å kjenne seg igjen i for alle oss som har vokst opp i menigheten, men for øvrig har gått på offentlige skoler og hatt “utenforstående” venner.  Konflikter om hva man kan gjøre på sabbaten, hva man kan spise, musikk man bør høre på, filmer man kan se, venner man bør være sammen med, klassefester man kan være med på osv. er skildret både fornøyelig og sårt.  Det samme gjelder menighetens trospunkter og religiøse praksis. Begreper som “Den undersøkende dom” og ”Profetiens Ånd”, drager og dyr i Åpenbaringen, fottvetning, vegetarmat, dåp og penklær skildres gjenkjennelig, humoristisk, kritisk og ettertenksomt.

Journalisten Nordahl er en drivende god forteller. Språket og refleksjonene i boka står bra i stil med alderen på hovedpersonen. Det reflekterer ikke en voksen som ser tilbake, men en ungdom slik “Bjørnar” er. Noen avsnitt og fortellinger kommer litt bardus på og jeg undres på om manuskriptet har blitt vel hardt redigert? Ellers er det faktiske materialet korrekt og poengtert gjengitt.

Boken er ikke lett å legge fra seg før man er ferdig. Det gjelder både fortellingen og problemstillingene. Den fortjener også å bli tatt på alvor, for dette er ikke “bare en roman”. Men først og fremst fortjener de menneskene som ikke fant seg til rette hos oss å bli tatt på alvor. Det finnes altfor mange som “Bjørnar”. Det bør få oss som en menighet til å gå noen runder med oss selv slik at vi ikke får enda flere generasjoner som gir opp. I stedet for å gå i skyttergraver og kritisere hverandre, bør en slik bok føre til dialog mellom de som ble og de som dro. Hva var det som gikk galt? Hva var det som ble formidlet feil? Hva bør vi be om tilgivelse for og hva bør vi forandre? Og – hva kan vi ikke kompromisse med?

Boka anbefales absolutt. Den vil nok vekke minner og være både god og vond for mange å lese. Nettopp derfor, og fordi temaet er alvorlig og nærgående, bør den følges opp med samtaler og sjelesorg.

Noen synes det er vondt når menigheten tilsynelatende utsettes for kritikk. Jeg tror ikke vi har noe å frykte av noen avisoppslag og en bok som dette. Åpenhet og ærlighet er i vår tid viktigere enn fine fasader. Det har vært stille om slike spørsmål som boken berører alt for lenge. Nettopp derfor vil nok boka bli møtt med både motstand og takknemlighet. Bjørn Olav Nordahl har vært både modig og ærlig. Jeg tror vi trengte (og fortjente?) denne boka.»

Atle Haugen er pastor og bibellærer ved Tyrifjord Videregående Skole, og var selv elev der på 70-tallet.

Presserunden

Vel hjemme fra ferie konstaterer jeg at kollegene i pressen har vist seg fra den hyggelige siden mens jeg har vært borte. Så hvis du trenger noen argumenter på vei ut i gavejungelen… Vel, her er noen klipp.


 

 

 

 

 

Aftenposten: Rørende og handlingsmettet debut med et viktig budskap. Historien er trist, barsk og tankevekkende. Innimellom er den vittig. Og avslutningen er rørende, selv om den er vel optimistisk og kanskje på kant med den realismen som ellers preger boken.Beskrivelsen av det selvgode kristenmiljøet er medlevende og krass. Nordahls oppgjør med adventistkirken er ikke av den bitre og hatske sorten. Fortellingen er preget av dyp sympati for det miljøet han skildrer, dermed får også historien noe allmenngyldig over seg. Dette handler ikke bare om en innelukket og knugende adventistkirke, men om det innelukkede og selvfornøyde som sådan. Tematikken er nær sagt evig aktuell. Nordahl viser hvordan en tenkemåte og livsoppfatning kan margstjele selve tenkningen og livet når den ikke tillater motforestillinger.
Romanen kan sies å være en studie i totalitær tenkning eller ensidig og regelridd kristendom. Kanskje er boken en av de mest bibelsprengte romaner på norsk siden Tor Edvin Dahls romaner om pinsevennene?
Nesten til stede er nærmest en øvelse i multikulturell tenkning, og anbefales konfirmanter i alle aldre, uansett religiøs tilhørighet.

Adresseavisen: I spenningsfeltet mellom en normal oppvekst på den ene siden, og det ytterliggående kristne miljøet på den andre, skriver Nordahl fram god litteratur. Han forteller levende om Bjørnars tro og tvil, om hvordan han trekkes i forskjellige – og uforenelige retninger – noe som fører til at han står overfor valg de fleste ungdommer slipper å forholde seg til. Historien er også nyansert; selv om mange vil oppfatte adventistmiljøet som ekstremkristendom av verste sort, framstilles ikke menneskene som onde, og spesielt god er skildringen av Bjørnars mor – hun handler som hun gjør av kjærlighet og bekymring for sønnen.
Forfatteren har også et heldig grep om dialogene, som er langt mer naturlige og troverdige enn hva man ofte opplever fra debutanthold. Til debut å være er «Nesten til stede» svært vellykket.

VG: Sympatisk og i enhver forstand oppbyggelig oppvekstskildring fra Drammensdistriktet. Det gjør inntrykk å lese skildringen av maktmekanismene i adventistmenigheten, på samme måte som miljøet på kostskolen er godt og underholdende skildret. Nordahl har i det hele tatt et godt grep om de litterære elementene og deres funksjon i fortellingen.
En melodramatisk slutt trekker imidlertid ned helhetsinntrykket. Likevel, skal du først lese en oppvekstskildring fra vår nære fortid denne høsten kan du med fordel velge adventistene fra Drammen foran verdensmestrene fra Oslo vest.

Det utvidede kulturbegrep

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I dag har jeg testet ut kulturaksens ytterpunkter. Og kanskje det får meg til å føle meg som et helt menneske. Nesten i alle fall.

Først, klokka 13:05: Drøyt 10.000 drammensere reiser seg på Ullevål og synger. «Vi er Godset fra Drammen, det er ekte kjærlighet. Godset fra Drammen, i all evighet. Helt til Stømsøåsen faller og til ælva tørker inn, er Godset fra Drammen klubben min.» Deretter veit dere hvordan det gikk. Ola Kamara  og Glenn Andersen. Bøtta hjem til Gulskævven. Jeg var helt tilstede, bortsett fra stemmen min. Den forsvant da Jo Inge Berget blei tatt av banen ti minutter før slutt. Min mann.

Så, klokka 20:15: Sporanen Mariann Fjeld Olsen (fra Nedre Eiker) synger i Operaen. «I know that my Redeemer liveth, and that he shall stand at the latter day upon the earth.» Halvtimen seinere avslutter operakoret Händels Messias med » Worthy is the lamb that was slain.»

Begge disse opplevelsene er meg, hver på sin måte. Jeg elsker Godset, stadionallsang, byen min og ælva. Akkurat som jeg får skjelven av klassisk musikk, operakoret- og orkesteret, Snøhettas fantastiske bygg, og en sopran jeg kjenner litt fordi hun en gang gikk i skolemusikken sammmen med jentene våre.

Og så tenker jeg det er fint at jeg slipper å velge. Det vil si, jeg velger meg begge deler. Jeg velger meg et liv og en verden hvor det er plass både til Messias og Godset.

Inge står i buret

Jeg gruer meg, sitter og stirrrer på en konvolutt. Den inneholder fire billletter. Til cupfinalen på søndag. Og så tenker jeg på Inge. Inge i buret.
Det er ingen tvil om hvem som er min Godset-helt gjennom alle tider. Det er Hiawatha, den langhårede midbaneeleganten, galleislaven som aldri ga seg før fløyta gikk, og som er grundig beskrevet i boka  «Nesten til stede». Men på ettermiddagen 21. oktober 1973 var det bare én mann som gjaldt for oss gutta i gata, da vi krangla om hvem som skulle stå i mål mellom de to furuene på leiker’n på St.Hansberget i Drammen. Inge Thun. Blekkspruten som vant cupfinalen på egenhånd denne høsten. Som stoppet alt Rosenborg hadde å by på. Som gjorde Ivers til latter da han blei dytta innpå på slutten, og ikke klarte annnet enn å slenge med leppa så han fikk 6 måneders karantene for dommerkjeftinga. Inge i buret spilte sin livs kamp denne dagen, Steinar P. skåra på straffe ti minutter før slutt og bøtta kom hjem til Drammen for godt.
Jeg veit ikke hvor mange søndager jeg tilbrakte bak buret til Inge på 70-tallet. Men det var en del. Og det har satt seg fast for godt. Jeg har fortsatt vondt i magen når Godset spiller, og tenker stadig at jeg ikke bør gå på kamp fordi det betyr undergang for mitt livs store,( u)lykkelige kjærlighet. Jeg har sett mye vondt, opplevd mye lidelse. Godset i 3.divisjon. Godset som blir banka borte gang på  gang. Godset som blir sendt ned en etasje av Start, på hjemmebane. Det var barn til stede. For eksempel min yngste datter, som må slite med denne arven, kjærligheten til et lag som er like ustabilt som en kajakk i grov sjø. Nå har hun overtalt meg.
– Vi må dra, pappa.
Sier hun som har Godset drakt og skjerf og caps og et hjerte i blått. Det er min skyld, hun har ikke hatt noe valg.
Det er vel ingen vei utenom. Jeg har angst allerede nå. Og prøver å overtale meg selv, prøver være logisk, matematisk. Follo, visstnok klare for 2.divisjon, bør være overkommelige. Men jeg er ingen matematiker, regnestykkene mine gikk sjelden opp.
Så tenker jeg på Inge i buret. Legenden som startet sin karriere i Strømsgodset som 6 åring, og levde hele livet  i og rundt klubben. Han gikk sammen med Steinar Pettersen og Tor Alsaker Nøstdahl på Rødskog skole, på samme aldersbestemte lag i SIF, både sommer og vinter. Bandy og fotball. Trioen debuterte sammen på a-laget i fotball tidlig på 60 tallet. 329 a-kamper i fotball, fra 1963 og helt til han la opp på topp nivå. Det finnes ikke maken til keeper. Inge som aldri leverte annet enn 100 prosent. Og som døde alt for tidlig.
Jeg har liten tro. Har alltid hatt det. Kanskje min tvil kan kompenseres med stor kjærlighet. Jeg håper det. Noe har jeg i alle fall lært av Inge Thun.
Men jeg gruer meg likevel til søndag. Hjelp min vantro.

Det styggvakre Drammen…

Føler det som en ære å bli anmeldt av Tom Egil Hverven i Klassekampen, etter min mening en av landets beste litteraturkritikere. Dermed er vel hele vifta på plass. Vårt Land, Dagens Næringsliv og KK. Left, right and centre…


 

 

 

 

 

Det begynner sånn:

Få har skildret det seinindustrielle, styggvakre Drammen bedre.

Og fortsetter slik:
Av de siste tiårene spørs det om ikke 1970-tallet er det merkeligste. Hvordan forstå et slikt desennium? Bjørn Olav Nordahls roman setter ord på det fra uvanlige kanter.

Han brukte en sluttpakke fra jobben som prisbelønt gravejournalist i Dagens Næringsliv til å skrive denne debutromanen om ungdomsår blant adventister, en kristelig sekt som oppsto i USA på 1800-tallet og etter hvert slo røtter i nedre Buskerud.

«Nesten til stede» er en intens, om enn nokså tradisjonelt fortalt historie, som foregår dels i Drammen, der forfatteren vokste opp, dels på adventistenes internatskole ved Tyrifjorden, der Nordahl også gikk. Selvbiografiske elementer gir et kritisk potensial som likner nylig utgitte «Vi som elsket Jesus» av Levi Fragell. «Nesten til stede» har også skapt debatt i avisa Vårt Land, der Nordahl nå arbeider.

Bjørn Olav Nordahls roman er ingen parodi. Boka veksler mellom glade sportsopplevelser og autentisk, ungt livsalvor. Fortellingen ligger tett på hovedpersonen Bjørnar og hans forsiktige, mildt opportunistiske opprør mot foreldre og andre autoriteter. Adventistene omtales med atskillig forståelse, samtidig som Bjørnars sterke avsky for ekstreme utslag av ortodoks rettroenhet blir tydeligere i løpet av boka. Han setter hele miljøet til doms, også i direkte tale. Men mer virkningsfull er kanskje romanens nesten reservasjonsløse kjærlighet til fotball og bandy, særlig Strømsgodsets eliteserielag og Drafns guttelag. Varmen i ballspillets fellesskap framstår ikke dårligere enn det som springer ut av Guds ord, i alle fall ikke når utgangspunktet er adventistenes pseudoprofet Ellen G. White.

Skildringene av Drammenselva er et kapittel for seg, med nostalgiske blikk på cellullosekakene som seilte illeluktende ned den åpne kloakken. Få har skildret det seinindustrielt styggvakre Drammen bedre enn Nordahl.

«Nesten til stede» har debutromanens svakheter: Konstruksjonen er stiv. Todelingen mellom byen og skolen er for rigid, stereotypiene i fortellerteknikken iøynefallende. Men nå er svenneprøven gjort, med overbevisning.

Når du minst forventer det…

Jeg har bedt om tilbakemeldinger. Men hadde ikke forventet at min gamle venninne, fagforeningskumpan, tidligere debattansvarlig og journalist i Nationen, Mona Askerød  skulle fordype seg i «Nesten til stede». Så feil kan man ta.

Hei Bjørn Olav!
Du ber om kommentar – og skal jammen få det… )

Jeg hadde høye forventninger til boka di. Jeg har jo lest deg i hundre år, og visste at du kan skrive en historie sånn at det er umulig å slutte å lese. Og siden jeg har minst to cd’er i hylla som er kjøpt på bakgrunn av dine anmeldelser (selv om vi bare har delvis overlappende musikalsk felt), visste jeg at du også kan formidle følelser, bilder og inntrykk.
Men jeg var likevel ikke forberedt på at jeg skulle bli så engasjert av den boka. Jeg har ledd, grått, blitt så eitrende forbanna og veldig glad – om hverandre og hele tida. Det er en merkelig følelse å lese en bok som ikke handler om noe som er i nærheten av å være kriminelt og som likevel aldri lar meg slappe av.
Jeg likte den kort sagt veldig godt.

En fryd. Jeg synes særlig den første delen av boka var en litt vond fryd å lese – jeg k j e n n e r jo disse menneskene. Alle figurene, inklusive de menighetsfolka som holder medlemmene nede med trusselen om Guds dom. Men det fine er at Bjørnar er litt heldig også – han har folk utafor kirka som s e r ham og støtter ham. Begge de jentene, og stort sett idrettsgutta, aksepterer ham jo på hver sine vis. Bortsett fra det med lørdagene, som må ha vært et utrolig mas.
Den andre delen av boka er mye fjernere for meg i utgangspunktet, men det skal ikke mye til for å tenke seg hvilke maktstrukturer, konflikter og kulturer som utfolder seg på et sånt senter der alle er dømt til å leve sammen i årevis. Grøss. Jeg var egentlig mest overraska over at han ble der til han var russ.

Ikke Beatles. Jeg er uenig med dem som sammenlikner Bjørnar med Kim Karlsen i Beatles. Fordi jeg oppfatter det som at Kim Karlsen alltid juger og dikter, og at leseren ikke kan vite om noe av det som står i boka er sant, mens Bjørnar vil være dønn ærlig hele tida – og grubler hele tida på om han er ærlig og bra NOK. Og når det slitsomme splitta livet hans resulterer i noen hvite løgner og svette situasjoner, så er det når han må og det gjør vondt for ham. Det også.

Har sett lyset. Jeg ble også selvsagt veldig nysgjerrig underveis på hvor mye av Bjørnar som er Bjørn Olav og omvendt. Sånn jeg kjenner deg, har jeg absolutt ingen problemer med å se for meg at du er Bjørnar som predikant (haha!), men jeg sleit litt med å høre deg som en bannende 14-åring for eksempel.

Jeg synes Bjørnar er en reflektert gutt (det er vel problemet hans), og at han har et veldig fint forhold til begge foreldrene i starten. Og de til ham. Det er en ganske stor kjærlighetserklæring fra mora at hun syr på det Godset-merket på jakka. Og faren prøver vel så godt han kan å innføre litt slakk i huset. Så strammer liksom mora grepet etterhvert – og da forsvinner faren ut av bildet. Men hun jobber tross alt for å holde ham unna fortapelsen. Jeg synes jo det er barneplageri å sende en ung gutt til en sånn skole, men du klarer å få fram at hun ikke gjør det i ondskap men i bekymring. Og jeg tror kanskje hun i utgangspunktet ikke er så mye verre enn andre foreldre som vil ungene sine det beste og tror de har sett lyset – man ser eksempler på dem langs fotballbaner over hele landet. Så er det selvsagt ekstra vanskelig med disse strenge kirkesamfunnene, når de tar kontroll på hele følelseslivet ditt, og holder deg inne og nede med moral og gjør alt du gjør og tenker til synd – som igjen fører deg lukt nedenom. Du kan ikke vinne.

Det eneste jeg må klage LITT på, er at jeg skulle ønske boka hadde vært litt lengre. Og ikke bare fordi det er trist at den er slutt (men det også). Men jeg har generelt problemer med den typen åpen slutt. Det er et spektakulært grep, og en genial måte å slutte historien på.
Men jeg blir sittende igjen og spørre “Men hva skjedde etter det”? Særlig i denne boka, der så mye kretser rundt at et menneskes – særlig Bjørnars – handlinger alltid har konsekvenser, hadde jeg ønska meg mer om hva som skjedde etter den knallutgangen.

Så hvis du har en plan om å gi ut en fortsettelse, er det helt greit for meg – sett meg opp på bestillingslista!