Indian Facebook part I

Hvis vi skulle velge, og det må vi jo heldigvis ikke, men altså, hvis vi skulle velge, så måtte det bli Sør-India.

Som ligger vårt hjerte nærmest etter denne turen.

Vanskelig å gi noen god begrunnelse i kortform.

Vi har definitivt ikke noe i mot Malaysia og NZ.

Men det frodige, imøtekommende, kulturelle, fargesprakende, varme, dampende, kulinarisk forførende Sør-India vil nok lokke oss tilbake.

Og ansiktene. Mest de, antageligvis.

Her er noen av dem.

Malaysian Facebook

Ansikter.

Selvsagt er det flott med natur, kultur og arkitektur.

Likevel.

Det er ansiktene som gjør størst inntrykk når du er ute og reiser i Asia.

Sterke ansikter, fargerike ansikter, ansikter lagt i tunge, religiøse folder, strålende, glade ansikter.

Alle har sin historie. Som vi i liten grad kjenner og følgelig ikke bør ha alt for sterke meninger om.

Her følger en facebook fra Malaysia.

This slideshow requires JavaScript.

 

Journey’s End

 

”Why must all good things come to an end?” undrer en eller annen syngedame.

Svaret er nok at dersom de gode tingene holdt det gående i det uendelige, ville de vel slutte å være gode ting.

Buddha sier visst at ”forandring er det eneste som er konstant”.

Vi for vårt vedkommende har levd med dager de to siste månedene hvor inntrykkene har forandret seg konstant. Men nå er reisen altså slutt.

Når dere leser dette, sitter vi i en 747 på vei til London, etter å ha satt punktum for turen med Händels ”Messias” i den katolske kirken i Christchurch.
Det har vært stas. Stas å være underveis, stas å utforske nye sider ved verden og hverandre. Vakkert med stadig nye solopp-og nedganger. Krevende til tider, men mest av alt berikende. Og det har vært utrolig hyggelig å ha dere med på turen.

Takk for alle tilbakemeldinger via mail og kommentarer her på bloggen. Takk for at dere har tatt dere tid til å kommunisere med oss i disse to månedene der vi har tatt oss fram med tog i India, buss i Malaysia og gjennom 4000 kilometer med campingbil på New Zealand.
Kort sagt; takk for turen!

This slideshow requires JavaScript.

Hello, Hector!

 

Om det var mulig å toppe albatross, yellow penguin og Moeraki Boulders?

Det var faktisk det.

Vi nærmet oss slutten på turen – og finalen skulle bli – nettopp, en finale. – Delfiner, sa Anne. – Jeg får ikke fred i sjelen før jeg får sett dem skikkelig. Hun skulle mer enn bare få se dem.
Småbyen Akaroa ute på The Banks Peninsula er ulikt alt annet du finner på NZ. Det var her franskmennene slo seg ned. De prøvde innstendig å få hjemlandet til å kolonisere New Zealand, men som vi vet, også her var Les Bleus for sent ute. Engelskmennene vant. Men i Akaroa heter politistasjonen fortsatt ”Gendarmerie”, slakteren ”La Boucherie du Village” og Le tricolore vaier fra flaggstengene.

Det er her ”Swimming with Dolphins ” holder til. Det er faktisk her du finner det eneste stedet i verden hvor du kan svømme med klodens minste delfin – Hector.

Så vi booket oss inn. Anne i våtdrakt, jeg med kamera. Og vi fikk vite at Richard var den beste kapteinen i hele Akaroa Harbour. I dette tilfellet var det ingen overdrivelse. Rich hadde et syn for delfiner som var helt spesielt. Først fant han fire stykker. Som Richard mente var i humør til å leke. Spør du Anne, var nok lekeplassen ganske kald til å begynne med. Men det ble ganske moro. Og ganske utfordrende for en stakkars kameramann. Hector-ene er kjappe og mer under enn over vann.

Det toppet seg imidlertid i runde nummer to. Da de ni delfinbaderne hadde kommet til noenlunde kroppstemperatur etter første dukkert, var det uti igjen. Og nå snakker vi om ti delfiner. Som svømte på kryss og tvers mellom våtdraktene. Som hoppet, lekte og koste seg. Kanskje gjorde de et par ting til også.

Det er nemlig paringstid. Og Hectordelfinene gjør det 30 ganger om dagen. Promiskuøse som de er, bytter de partner i et bankende kjør. Showet toppet seg da Hector-mor, Hector-barn og Hector-barnevakt bestemte seg for å svømme helt inntil båtripa. Ungen holder seg til mora i to år, og denne tassen her var ikke mer enn seks uker gammel. Ergo får han tidenes proteindrikk av opphavet hvert femte minutt. Til slutt måtte seansen avbrytes. Det er grenser for hvor likhvite fingrene kan bli selv for ihuga delfinsvømmere. To av japanerne i følget var så nedkjølte at det var nummeret før harakiri.

Men er det noen grenser for hva man kan oppleve på New Zealand?

Uansett, noen har fått fred i sjelen.

This slideshow requires JavaScript.

 

Shrek – not the movie

På NZ er Shrek superstjerne. Nei, ikke tegnefilmfiguren Shrek, men merionosauen ved samme navn. Her er historien. I 1998  forsvant han. Det vil si, han unndro seg sauesankerne da de drev sammen gjengen for høstklipping og slakt. Shrek ville ikke i hus. Slik gikk det også året etter. Ingen klarte å sanke inn Shrek. I seks år fikset han livet på egen hånd oppe i høylandet på Sørøya. Seks år uten klipping og stell. I 2004 dukket han opp av seg selv, på en innsamlingsstasjon ikke langt fra småstedet Tarras. Med dreads som enhver rastafari ville ha dødd for. Han var faktisk helt blind på grunn av den lange pelsen, klarte knapt å holde seg på beina. Kiwiene er seg selv like. Sauer er virkelig ålreite dyr her. Så det tok ikke lang tid før Shrek dukket opp på BBC World News, frokost-tv og diverse talkshows. Da han skulle klippes, var det international news. Han var i absolutt alle aviser. Deltok i en haug med veldedige arrangementer. Kreftsaken og barnesykehusene dro inn tiusenvis av dollar ekstra når Shrek stilte opp.
– Han har fridag i dag, forklarte eieren, John Perriam, da vi kjørte forbi. For Shrek begynner å bli litt sliten av mediekjøret. Derfor må dere nøye dere med bilde av noen andre merinoer. Som bare trives på Sørøya. Som lever lenger, får mer og finere pels enn de ordinære krøllete fetterne de må nøye seg med i nord. Og som leverer ull til plagg som er styggdyre – også her.
Ellers er de svære på hjorte- og rådyrfarmer i området. Men som vi har lest i Laagendalsposten, det har vi jo også i Sandsvær 😀

 

Three in a row

 

Jepp. Tre fine ting på en gang.

Minst.

Sånn er det å komme til Dunedin, New Zealands mest skotske by. Her er det så skotsk at jobbannonsene i sin tid gjerne hadde undertittelen ”Engelskmenn trenger ikke søke”.

Men søker du naturopplevelser, er Dunedin stedet. Nærmere bestemt Otaga Peninsula. Denne halvøya er et praktområde for marint dyre- og fugleliv.

Vi valgte to varianter. Først Yellow Eyed Penguin. Finnes bare i disse farvann og er den tredje største av sine artsfrender (har du den i samlinga, Tom?) Kule, stedbundne fugler. Vi traff blant annet homseparet Flex og Nanu som fostrer opp en seks uker gammel unge etter at mora dens ble tatt av en sjøløve. Ingen debatt om homofile bør få adoptere.

Deretter gikk turen til en koloni med hekkende Northern Royal Albatross. Relativt ferske her. Den første kom i 1920. Med et vingespenn på 3 meter ser de ut som en Boeing 747 – med knekk ytterst på vingen – men med en luftakrobatikk som hadde gått inn i hvilket som helst flyshow. Toppfart = 120 km/t. På veien tilbake traff vi også en Spoonbill (hører du, Tom).

Kalaset ble avsluttet litt lenger nord på østkysten – med The Moeraki Boulders som en overdådig dessert.

Hvis vi noen gang kan snakke om Vårherres klinkekuler, er det her. Noen kaller det snøballeffekt. Bortsett fra at det handler om kalkstein som råmateriale. Det har i alle fall ballet på seg, og nå ligger de digre kulene på stranda og lurer på hvem som egentlig vant spillet. Vi for vår del føler oss som virkelige seierherrer etter en slik dag.

Og i skrivende stund står Anne på stranda og ser på tre Hector delfiner. Det ble visst fire ting, det.

This slideshow requires JavaScript.