After dark

Lyset i Afrika er fantastisk både om morran og kvelden. Men mellom de to ytterpunktene skjer det usedvanlige ting. Og da snakker jeg ikke om dagen.

Immanuel var nesten fra seg av begeistring.

– En caracal. Det har jeg aldri, aldri sett her før.

Forståelig nok. Den vesle katta med de lysende øynene så usedvanlig sky ut. Og litt paralysert av å bli truffet av frontlysene på Landcruiseren.  Immanuel, guiden vår, kunne nesten ikke få nok av den vesle sjeldenheten. Morsomt, med tanke på at fyren har sett det meste i kenyansk villmark.

Navnet caracal kommer egentlig fra tyrkisk – «karakulak» – og betyr svarte ører. Legg merke til dusken på ørespissen. Noen kaller den egyptisk eller afrikansk gaupe. Men den er ingen gaupe, men heller en av de små kattene. Nesten like rask og like sterk som Serval-katten. Som vi faktisk også fikk se ved et lykketreff en grytidlig morgen, nesten før dagen hadde fått sko på beina. Magisk å følge den i telelinsa.

I det hele tatt er det mye som kan åpenbare seg i det tilsynelatende ugjennomtrengelige, afrikanske mørket, eller rett før det griper eller slipper taket.

To gepardbrødre som tester sprintegenskapene mot en Thompson-gaselle. En makelig anlagt løvinne – bare to meter fra bilen. En bitteliten dik-dik, savannens minste gaselle. Eller to hannløver, med intense, lysende øyne…

Laaang lukkertid, høy ISO og full blender. Joda, det stiller noen krav til både stø hånd og langsom utpust. Men bilder ble det.

This slideshow requires JavaScript.

En hilsen til fuglegutta

Jeg har et anstrengt forhold til fugler. Det skyldes opplevelser i barndommen. Og i voksen alder er marerittet i ferd med å innhente meg på nytt.

Mange vil kjenne dem som «Fuglegutta», lett omskrevet i min første roman, Nesten til stede. Jeg nevner ikke navn, men for folk med bare litt innsidekunnskap er det lett å avdekke hvem det er snakk om. Som sagt, det handler om oppvekst. Og når du er én av tre kamerater i et lite miljø, og to av dem har en i overkant lidenskaplig interesse for bare én ting, kan det fort bikke gærne veien. I mitt tilfelle gikk det rett ned i vrangstrupa.

Det handler altså om fugler, som jeg i utgangspunktet ikke hadde noe negativt forhold til. Men så er det jo dette med at det kan bli for mye av alt her i verden, så også ting med vinger. Mine to kamerater var konstant opptatt av å snakke om, lese om, fotografere, kikke på… fugler. Hele tiden, hverdag som helg, i alle sammenhenger. Det skulle bygges fuglekasser, fuglebrett og kamuflasjehytter, og det skulle planlegges små, mellomlange og riktig svære fugleekspedisjoner. Det ble pugget arter, eggstørrelser og reirtyper. Det var mørkerom, linser, kamerautstyr og en hel del til som jeg ikke skjønte stort av. Sjøl var jeg mest opptatt av Godset og Drafns bandylag. De fuglene som kom i min vei, var ryper, og jeg hadde sjelden draget på dem.

Men alle ting jevner seg ut her i livet. Og imperiet slår ofte tilbake, som det heter. Sjøl er jeg blitt forholdsvis interessert i å fotografere, takket være journalistikken. Og jeg fikk smått om senn has på ei av rypene. Hvilket har sine sider. For nå er det ikke Fuglegutta som sitter med nesa i et fugleatlas. Nei, det er kvinnen i mitt liv. Som kan både navn og nebb på mye av det som flakser forbi. Og hun ringer gjerne, eller sender sms, alternativt mms, til en av de nevnte fuglefantastene når det er noe ukjent hun skal artsbestemme. Grøss.

Så når vi er på tur, for eksempel i Afrika, kan hun peke, rope, fekte med armene, stanse bilen og konferere ivrig med guiden. Som selvsagt kan både fuglelåter og utseende – akkurat som Fuglegutta. I min fortvilelse over å ha fått historien i bakhodet, og en kvinne som altså sitter med nesa i oppslagsbøkene som en ornitolog, har jeg begynt å fotografere fjærkreene. Om ikke annet for å få tida til å gå. Jeg oppdager også til min forferdelse at jeg har begynt å lære meg fuglenavn – på utenlandsk. Lilac Breasted Roller, for eksempel. Eller Grey Crowned Crane, Secretary Bird, Hornbill, Superb Sterling, Marabou Storch – og så bortetter. Jeg er ikke spesielt god, verken på navn eller bilder, men legger ut en liten smakebit her. Den kan i alle fall fungere som en hilsen til fuglegutta.

Men om jeg innrømmer nederlaget? Aldri!

This slideshow requires JavaScript.

Men kan de fly?

Noen steder i Øst-Afrika er impalaene så vanlige at du nesten ikke legger merke til dem. Helt til unggutta starter kveldsshowet.
Her er det nesten sånn at bildene får tale for seg. De stammer fra en vakker skumringstime i konservatet Ol Pejeta ikke langt fra Mount Kenya. En ganske kulsen kveld, med fint , dust lys. Helt på tampen av skumringstimen begynte impalaene å røre på seg. Det var begrensa hvor rask lukkertid jeg kunne bruke, men det gikk med et nødskrik.

Disse dyrene opptrer i ganske store flokker, gjerne med én dominerende hann. Ungdyrene, som ikke har funnet sin plass i haremet, må derfor finne på annet i kveldinga. De småslåss, sprinter, stanger.

Og de hopper. Som de hopper.

Spensten må være av en annen verden. En drøm for en volleyballtrener eller friidrettsutøver. Takket være litt flaks og noen velvillige motiver, klarte jeg å fange de mest utrolige krumspring.

Om de kan fly? Det er i alle fall ikke langt unna.

This slideshow requires JavaScript.

Den kuleste katta i klassen

Mye i Afrika handler om katter. Løver i alle fasonger. Superraske geparder. En sjelden serval. Men det er liten tvil om at leoparden er den stiligste og smarteste katta av dem alle.

Sjakalene viste vei. Vi satt i Land Roveren og hutret. Det var en av disse utenomjordiske afrikanske morgenene hvor lyset var så mjukt og rødt at du nesten kunne spise det med skje. Ei diger solskive hadde akkurat rulla seg over åskanten da Lamaria la hodet på skakke, lytta og myste. For å si det sånn; selv med kikkert er du sjanseløs mot Masaiene. De har et falkeblikk som er trent opp fra de fem år gamle guttene blir sendt ut for å gjete kuene. Lærer du deg ikke å bruke øynene da, blir enten du, noen i krøtterflokken eller begge deler, leopardmat.

Lamaria satte bilen i gir og vi hoppa og spratt over savannen mens vi forsøksvis prøvde å holde på kamera og tarminnhold.

Litt senere stod vi under treet der sjakalene bjeffet for harde livet. Og så åpenbarte den seg i all sin prakt. Leoparden vår var vidunderlig vakker, smekker, muskuløs og livsfarlig. Denne natta hadde den tilbrakt i treet sammen med byttet sitt. Nå var den mett og på vei inn i bushen for å sove på full mage. Sjakalene ville ha restene av måltidet. Det kunne de bare glemme.

For i tillegg til de nevnte karakteristika, er leoparden smart, tilpasningsdyktig, god i alle typer terreng og har et overlevelsesinstinkt som overgår det meste. Så kjøttet i treet, i dette tilfellet en Thompson-gaselle, fikk henge til tørk for påkommende tilfeller.

Da vi seint på kvelden kom tilbake, hang det der fremdeles. Leoparden lå inne i buskene og nøt sin langsomme fordøyelse. Med gule, harde øyne som fulgte oss vaktsomt.

This slideshow requires JavaScript.

Brutalt og/eller vakkert?

Spørsmålet har vært dyrket i århundrer. Finnes det en skjønnhet i brutaliteten? Ikke veit jeg. Men jeg veit at den finnes. Brutaliteten altså.

Det er mye som er vakkert i Afrika. Det gule, mjuke lyset som flommer over uendelige slettelandskaper. En giraff i motlys. Løveunger som leiker.

Men samtidig veit du at i all skjønnheten finnes det en uunngåelig brutalitet.

Den vesle løveungen som du har lyst til å løfte opp i fanget, kan i neste gule blunk snu seg å snerre mot deg. Og det skjer med en råskap du sjelden tenker på når du er forblinda av den trillende søte leiken løvepus nettopp har holdt på med sammen med brødrene sine.

Og når du ser to gepardsøsken som slikker hverandre i et inderlig morgentoalett, er det lett å tenke at det der var da vakkert. Sånn rent bortsett fra at det de to unggutta slikker av hverandre, er blodrester etter ferskmaten til frokost.

Og sånn kan vi fortsette. En gribb ser mektig ut der den kommer seilende over solsvidde savanner. Men det rosaflekkede trynet er ikke like vakkert når det gyver løs på restene etter gepardene. En sjakal kan virke sjarmerende nok der øynene dens plirer mot deg i morrasola. Men den får et litt annet uttrykk i blikket når den sliter i stykker en fersk harepus som ikke hoppet hurtig nok ned i hullet sitt.

Når et par tusen wilderbeast forsøker å krysse Mara River omtrent samtidig, kan det være ganske stilig å se på. Men det er alltid noen som ikke fikser overfarten. The weakest link. Som blir liggende igjen i elva og vente på krokodillene.

Brutalt og vakkert. En kombinasjon du ikke kommer utenom, men må leve med – både i Afrika og andre steder.

Men det er vel en forskjell på å dyrke brutaliteten framfor å akseptere den? Og det er vel, når det kommer til det store stykket, en forskjell på instinkt og moral? Sånn oss mennesker i mellom, i alle fall.

This slideshow requires JavaScript.

Foreldre & Barn

I Afrikas dyreverden, som så mange andre steder: Det er damene som gjør jobben. Gutta drar på tur når de har fått sitt.

Ok, det skal i rettferdighetens navn nevnes at det finnes nyanser. Hos strutsen for eksempel. Siden hunnen er gråbrun, passer den eggene eller ungene på dagtid da kamuflasje-effekten hennes er størst. Men når natta kommer og alt blir svart, tar hannen over, siden han er kledd i den fargen.

Men ellers… Vel, da er hovedtrekkene som følger: Mannfolka får sitt, og så stikker de.

Elefantoksene, for eksempel. De dukker opp når det er noe å hente. Ellers er det et rent kvinnestyrt samfunn. Bra styrt, for øvrig. Hos løvene også. Sex i ei intens uke, og så er far over alle hauger, mens damene, gjerne i fellesskap, tar seg av den oppvoksende slekt. Ok, det kan hende at far er med på ei jakt i blant, men det er heller sporadisk.

Enkelte gutter blir så nært knyttet til mødrene sine at de må jages vekk når neste kull med unger ankommer savannen.

Mødrene er åpenbart gode læremestre. Legg merke til bildet av de tre gepardene. Det er mor og to sønner ute på jakt en tidlig morgen i Ol Kinyei.

Men når mor har lært opp gutta, da kan det hende at far overtar. I Masai Mara er det en bande på fire cheetah-er. Far og tre sønner. De har spesialisert seg på én type jakt: Dreping av flodhester. Hvilket er en høyst risikabel affære. Det hele foregår når hippoen forlater vannet for dagen og går opp på sletta for å gresse gjennom natta. Men med sitt harde vesen og ilske temperament, kan det fort ende i gepardens disfavør. Med andre ord, det er her som andre steder. Unotene plukkes opp av nærmeste mannlige forbilde.

Her følger en serie med mor og barn-situasjoner, som oftest initiert av Anne.  Det er selvsagt en strålende opplevelse å være ute på savannen, akkurat i det sola bryter gjennom, og se hvordan en nyfødt harterbeast så vidt klarer å stå på beina. Og når Anne utbryter «nææææmen, se på de der, da», ja, da er det bare å løfte kameraet…

This slideshow requires JavaScript.

Kids are kids

Vi hadde snakka om det, men ikke trodd at vi skulle få disse sjarmørene nesten helt opp på panseret. Løveunger har et eget publikumstekke.

Vi var savannegrønne av misunnelse. De to damene vi delte Land Rover med fortalte om morgenens søteste opplevelse. Og det var ikke frokostpannekakene.

To løvinner. Tre unger. Fullt show fra hale til snute. På rygg, på mage, over, under og på tvers.

Vi hadde akkurat møtt de tyske damene midt på dagen, på vei til vårt neste stoppested. Saruni som kjørte bilen, bare smilte lurt. Han forklarte at det var en lang kjøretur til campen. Vi får se. Afrika er Afrika. Det er ikke noe som kan bestilles ute i naturen, uansett hvor sterke ønskene fra blekansiktene er.

Men så, et stykke ut på ettermidagen, kom vi altså fram til et lite buskas. Saruni smilte enda bredere, dro av fra hovedsporet og nikket mot det høye gresset. Der fikk vi syn for sagn. Tre løveunger som ikke var mer enn 2-3 måneder gamle, vel overvåket av en  passe laidback mamma, mens den andre moren var ute på streiftog.

For å si det sånn. Vi var der i over én time. Kunne blitt to. Kunne blitt der til den afrikanske natta kom og tok oss. Vi fikk det damene hadde fortalt om. Og sikkert litt til. Det er nesten så man får lyst til å gå ut av bilen. Men det holder med et lite snerr fra løvemor, så griper man fast i setekanten. Begrepet «Hold avstand» får fort et nytt innhold. Bare se på bildene. Av mor og barn.

Og ennå har vi ikke fortalt om den kuleste katta i klassen som vi traff dagen etter – i det mjuke morralyset. Fytti katta!

This slideshow requires JavaScript.