Kategori: Blue in Green – jazz & sånn

De lager instrumentene sine selv og stikker til fjells når de skal lage ny plate. Resultatet er usedvanlig vakkert.

Etter flere år med scenemusikk som hovedbeskjeftigelse, vender gitaristen Bjørn Klakegg tilbake til jazzen. Og han gjør det med bravour. Sammen med perkusjonist Harald Skullerud er Bjørn Klakegg kjentmann og
guide under eksotiske musikalske himmelstrøk. «Gloria» må være noe av det mest stillferdig vakre som er laget av norske jazzhender de siste årene.
Juli 1998. Sommeren i Sør-Norge er grå og regntung. Seteren Gaustum i Fåberg vestfjell har hverken innlagt strøm eller vann.
To herrer har tatt inn bak de tre hundre år gamle tømmerveggene.
Med seg har de et strømaggregat, instrumenter og en dat-spiller.
En uke senere, forlater de fjellet med over seks timer musikk i ryggsekken. Bjørn Klakegg og Harald Skullerud har aldri laget plate sammen før. Men de har truffet tonen fra første stund. Nå skal de bare en tur dypt inn i de svenske skogene.
Helt siden han ble uteksaminert ved jazzlinjen ved Trondheim Musikkkonservatorium, har han stått sentralt i det norske jazzmiljøet. Men Bjørn Klakegg har gått sine egne veier.
Lydbildet på «Gloria» er originalt, bortimot atypisk jazz. Og det må det bli. Klakegg opererer på egne strenger. Han konstruerer instrumentene selv. Cellogitaren, for eksempel. Både den og dreielyren, snakebanjoen og bokhylleharpen skaper et jazztouch utenom det vanlige. Har du hørt Pat Methenys «Imaginary day», skjønner du noe av tegningen. Det er eksotisk og iørefallende på samme tid. Litt Bill Frisell når han tar frem den elektriske gitaren, mer Ralph Towner når han går akustisk tjenestevei.
Platen heter «Gloria» fordi Klageggs hovedinstrument på innspillingen er en sprukken, gammel seksstrenger ved samme navn.
Mest av alt; musikken er tilbakoverlent. Det går an å slappe av når du hører på Klakegg.
Harald Skullerud er med på å gjøre lydbildet komplett. Med uortodokse rytmeinstrumenter setter han lukt og smak på musikken.
Få andre spiller like rytmisk malende på posthorn, leirkrukker, bøtte, kubjeller eller djembe. Inspirasjonen har han hentet fra studiereiser i Vest-Afrika; Gambia, Mali og Senegal. Men det lyder ikke sært eller aparte. Hør på krukkespillet på «Den vindstille dagen». Både Klakegg og Skullerud åpner opp musikken med iørefallende melodier. De to herrene er ikke redd for å tenke i enkelt, og scorer stort på det. Samspillet er tett og intenst.
Et par måneder senere. Musikerne drar til Sverige. Dypt inn i de svenske skogene, nærmere bestemt ved Lennartsfors, har den norske jazzmusikeren Peder Kjellsby overtatt en gammel familiegård og bygd opp et lydstudio. Her blir nettene fra Fåberg vestfjell gjort om til cd. Resultatet er skinnende blank og nyslått norsk jazz. Kanskje du ikke helt skjønner hva du hører på kuttet «Lys i løa». Det er bare Klakegg som har tatt med seg fem fingerbøl i studio. Med fingrene ikledd denne syredskapen, skaper han en steelgitarlyd du aldri har hørt maken til.
Den opplevelsen bør du unne deg.

Bjørn Klakegg og Harald Skullerud:
«Gloria» (Curling Legs 1999)

Pat Metheny og Brad Mehldau er jazzhimmelens nye drømmeduo.

I 2005 ga gitarist Pat Metheny og pianist Brad Mehldau  ut sin første duoplate – til akklamasjoner og fabelaktige listeplasseringer. Plateselskapet Nonesuch utnyttet dreiemomentet, året etter kom andre runde av opptakene som ble gjort i desember 2005.

Det koker. Dette blir altså et slags «Volum 2», men med klare merverdier. Disse består først og fremst i at bassist Larry Grenadier og trommis Jeff Ballard, Mehldaus faste trio-partnere, slipper til på hele sju spor, mot to forrige gang.

Og når sant skal sies, så svinger det ytterligere av gjengen i andre runde. Fire av kuttene er ganske nedstrippede duetter signert hovedpersonene. Men det er når hele kvartetten tråkker til, at det blir skikkelig liv i leiren. Et eksempel er den langsomme oppbyggingen av Methenys åtte minutter lange «Towards the light», som ender i et salig rockekok hvor Metheny selvfølgelig ikke klarer å holde fingrene unna gitarsynthen. Og skal man innvende noe, så er det akkurat her. De som har fulgt Metheny noen år, vet at han har en hang til dulle litt for mye med 42-strengeren og den nevnte synthen, slik at det blir for mange sideveis bevegelser og lite som skaper fremdrift.

Gravitasjon. I hovedsak er dette for småting å regne. Duoen og kvartetten har laget en nydelig og luftig plate hvor det veksles mellom strøkent kammerspill og tette improvisasjoner med fingerferdigheter i ultraklassen. Denne platen bærer, som forrige, et umiskjennelig preg av tilgjengelighet. Dog uten at mothaker og tenksomhet forsvinner. Den tette dialogen, og naturlige lydhørheten hos hovedpersonene, finner du bare hos folk som stoler fullt på seg selv og egne ferdigheter samtidig som de stadig er åpne for nye innspill.

Brad Mehldau er en av disse pianistene som har en vidunderlig klar formuleringsevne. Anslaget er både tøft og lekkert og du aner en voldsom vilje bak. I Mehldau har Metheny åpenbart funnet en pianopartner som gir ham tøffere motstand en Lyle Mays i Pat Metheny Group. Det høres definitivt ut som Metheny har vokst på det, til tross for at pianisten er 16 år yngre.
Men når du har svevd ute i stjernehimmelen en stund, kan det være nyttig at det dukker opp nye planeter som trekker deg mot seg, og ikke bare omvendt.

Pat Metheny og Brad Mehldau:

«Quartet» (Nonesuch / Warner)

Er du opptatt av mat? Her finner du oppskriften som passer til denne musikken

Phaedra går forsiktig til verks på debuten. Det er helt greit.

Ingvild Langgård kaller seg og sitt musikalske prosjekt Phaedra. Opphavet til navnet fikk en tragisk utgang i den greske mytologien. Men om plata er mørk, finnes det også flere og andre dimensjoner over det Langgård og medmusikerne maner fram på plata  «The Sea».

Stort stikryss. Dette er litt Kate- Bush møter Enya møter middelalderen møter elektronika, med et hint av blues og soul. At navnet også henviser til Lee Hazelwood og Nancy Sinatra-sangen «Some Velvet Morning», gjør det bare mer komplekst. Med så mange ingredienser, kunne dette fort blitt en kvapsete greie. Men det fremstår tidløst, forsiktig og velformulert komponert.
Det begynner ganske alvorlig med setningen «Death will come to everyone». Hvilket understreker at det på langt nær er lettvintheter Phaedra begir seg ut på. Tvert om er det understrømningene som driver dette musikalske prosjektet.
Det kan umiddelbart være lett å la seg forlede av det tilsynelatende stillestående og svevende førsteinntrykket. Men som med havets overflate er det også med denne musikken. Det er nedover i sjiktene, i dypet, bak steiner, tang og rev, at du finner det underlige, uhåndgripelige og vakre livet.

Tar tak. I det hele tatt, The Sea vokser ved gjennomhøring, og etter hvert blir du grepet av det nyskapende, elegante formspråket Phaedra besitter.
Et uttrykk som nok i stor grad er preget av at Langgård jobber med andre typer kunst-formidling: Installasjon, video, fotografi, skulptur og tegning. Uten besvær tar hun med seg det mangefasetterte og flerstrengete inn i musikken, og tåspisser seg inn fra ulike kanter av tilværelsen.

Ikke ubehagelig, men heller ikke utflytende, uten insistering og retning. Særlig gripende er Phaedras bruk av middelalderske dødshymner, og treinstrumenter kombinert med moderne, krystallklar vokal.

Lovende begynnelse. Plata er produsert av Frode Jacobsen (eks-Madrugada), og innspilt i løpet av fire netter i Kampen kirke i Oslo.
I det store og det hele er dette ei skive som hører hjemme etter mørkets frembrudd. Og som får meg til å se fram til de to neste i den bebudede trilogien «The Sea» er en del av.

For Phaedra handler om de store valgene. Og de store spørsmålene. Å nærme seg dem, er det viktigste, tross alt.

Phaedra: The Sea

(Rune Grammofon RCD 2117 )

Koreanske Youn Sun Nah påstår at hun er den samme jenta. Mon det.

Jeg vet ikke hvor mange versjoner av Richard Rodgers’ «My Favorite Things» jeg har hørt. Men det finnes mange, alt fra Julie Andrews til John Coltrane. Det er lett å tenke «å nei, vær så snill», når du ser at Seoul-fødte Youn Sun Nah har valgt denne urklassikeren fra den store, amerikanske sangboken som åpning på sin nye CD «Same girl». Men så er det noe som treffer, langt inn i hjerterøttene. Mest av alt fordi hun gjør det så nakent, nært og rent, med en vokal som henger og dirrer som morgendis over et myrtjern. Det eneste tonefølget er hennes egen, spinkle kalimba. Dialogen mellom med den nærgående vokalen og de lette kølleslagene blir meditasjon som kan bære til et stykke ut på dagen.

Musikk som merker. Siden fortsetter det i grunnen på samme vis. Med lånt, rappa og selvsnekra i ulike varianter, men hele tiden med denne stemmen som har dette noe, dette udefinerbare, som skraper og pirker bort i deg på en slik måte at du ikke forblir umerket.
Youn Sun Nah fikk sitt egentlige gjennombrudd i 2009 med innspillingen «Voyage», som også var debuten hennes på det tyske prestisjemerket ACT. Det var det året det ellers så veloppdragne publikummet på jazzklubben Unterfahrt i München, glemte konvensjonene en stakket stund, avbrøt konserten og reiste seg for å applaudere for koreaneren, lenge før det hele var over.

Når hun nå er i hyllene på nytt, tar hun det hakket videre. For Youn Sun Nah kunne fort forblitt en syngeflink, lett romantisk chanteuse, slik hun delvis fremstod i forrige runde. Hun har tross alt skolert seg på de helt riktige instituttene i Paris. Og med en mor som er operasanger og far som er kordirigent, kan man fort bli vidunderbarn uten å skape undring.
Men så er det denne viljen til å dra det videre, til å strekke stemmebåndene bortenfor det velprøvde og gjennomsungne, til å være seg selv, men samtidig rydde nytt land.
Metallica. For eksempel hennes versjon av Metallicas «Enter Sandman». Jøye meg, her snakker vi om vokal på ville veier, men likevel helt grunnfestet og med en teknikk som fremkaller ett og annet gisp. Eller hennes egen «Pancake» som kan skape følelsen av sult hos noen og enhver. Koreaneren er best når hun leker og utforsker, nedstrippet, gjerne i utfordrende dans med bare ett annet instrument.

Litt slappere blir det når hun unntaksvis henfaller til lettvinte løsninger og utganger, hvor vi nikker gjenkjennende, men ikke anerkjennende.

Men når hun gir oss nye reiseruter mellom øst og vest, mellom jazz, fransk chanson-tradisjon og popmusikalske storheter, fremstår det musikk uten datostempling. Og vi fatter den doble bunnen i platetittelen. For Youn Sun Nah er ikke den samme jenta. Samtidig som hun er nettopp det.
Youn Sun Nah: Same Girl
ACT / Musikklosen (9024-2 ACT

Det drar seg mot sommerferie. En sånn dag som jazzgitarist Bjørn Klakegg beskriver, vil jeg gjerne ha mange av.

Plata heter «A day with no plans at all»  og er en absolutt vederkvegelse . Når strengevirtuosen Klakegg i 2005 først skulle lage oppfølgeren til albumet  «Gloria», kunne han ikke gjort det bedre. Dette er musikalsk nyskapende, utrolig iørefallende og ikke minst til å bli i godt humør av.

Funkler. Bjørn Klakegg er en av de mange som er utdannet ved jazzlinja på musikkonservatoriet i Trondheim. Men han følger sine egne opptråkkede stier og finner frem til små, musikalske skogstjern som funkler og glitrer. Kall det gjerne jazz, kall det folk, kall det attpåtil køntri. Plasser det hvor du vil. Den erfarne scenemusikeren presenterer musikalske oppsetninger helt utenom det vanlige. Kanskje det skyldes en helt egen sound, gjerne fremkalt av egenproduserte eller egenimporterte instrumenter. Kanskje det skyldes at han stikker av fra vrimmelen, lukker seg inne. Kanskje er det evnen til å bare la dagene flyte forbi. Jeg vet ikke helt hva det er. Men det Klakegg og medmusikantene Kåre Vestrheim på tangenter og Harald Skullerud på perkusjon fant frem til og spilte inn  i en gammel, gul og vindskeiv villa noen januardager i 2004, har et unikt stempel.

Strøm av ingenting. Klakegg og Skullerud valgte samme tilnærming da de eviggjorde stemningene på «Gloria» (Curling Legs 1999). Den gangen tilbragte de en regntung sommer på seteren Gaustum i Fåberg Vestfjell uten hverken innlagt elektrisitet eller vann. Nå har de vært i en stuga i Sverige og latt tiden drive. Det er blitt en stille strøm av ingenting; små filosoferinger, gamle minner og en dokumentasjon på hva det vil si å være helt «off».

Klakeggs inspirasjonskilder er åpenbare. Bill Frisell romsterer i bunnen av klangverdenen hans, uten at det blir for påtrengende.  Legg gjerne til en dæsj godlynt Pat Metheny. Samtidig drar Klakegg opp en himling som like gjerne kunne vært hentet fra den norske fjellheimen, franske bakgårdskneiper eller en støvete ranch i Midtvesten. Pluss på Haralds Skulleruds særpregede perkusjon som bærer et streif av Afrikas solsvidde savanner, og Kåre Vestrheims melodiøse åre, preget både av Locomotives og Silje Nergaards band. Jepp, da skjønner du fort dette går utenpå det meste.

Selv om det ikke fremgår av plateomslaget, så høres det ut som om Klakegg har vært på instrumentlageret og funnet frem både den hjemmesnekrede cellogitaren, dreielyren, snakebanjoen. Eller bokhylleharpen for dens saks skyld. Uansett, her er det blitt skapt ørebalsam som lindrer og leger. Og som gir perfekt komp til sommeren. Eller hvilken som helst fridag, for den saks skyld.

Bjørn Klakegg «A day with no plans at all» (Curling Legs)

Vil du ha en oppskrift på mat som passer sommeren og denne musikken, klikk her

Glem alt snakket om den vanskelige nummer to-platen. Dag Arnesen Trio gjør det enkelt.

Jazzplater får sjelden plass på VG-listen. Norske jazzplater enda sjeldnere. Dag Arnesen Trio klarte det imidlertid fint med gjennombruddsplaten «Norwegian Song» i 2007. Oppfølgeren, «Norwegian Song 2», er litt tøffere i kantene, men har beholdt den varme klangen og det lyslette, oppløftende uttrykket. I det hele tatt har Pål Thowsen på trommer, bassist Terje Gewelt og pianist Dag Arnesen klart kunststykket å gjenta suksessen uten å virke forutsigbare.

Det gylne snitt. Ener’n  handler om jazzversjoner av norske folketoner og småstykker av Grieg og Ole Bull. Når trioen tar sjansen på toeren med samme navn og samme konsept, kan det fort bli buklanding. Slik går det ikke. Arnesen, som omskriver og nyarrangerer det klassiske materialet, har funnet det gylne snittet mellom kjent og ukjent. Her er både «Blåmann, Blåmann», «Eg gjette tulla» og «Mellom bakkar og berg», men også mer ukjente ting.

For det brede lag. Det hele begynner nokså up tempo med «Eg rodde meg ut på seiegrunnen». Thowsen visper sjarken effektivt igang, mens Arnesens venstrehånd jobber friskt i ukjent, melodisk farvann. Så kommer velkjente toner for å etablere linjene til originalen, før det hel tar av i en leken, improvisatorisk blåtur.

Her ligger noe av hemmeligheten. Respekt for det velkjente, før det bøyes og skyves i nye, uventede retninger. Velfundert, gjennomarbeidet og teknisk bortimot fullkomment. Det er nettopp slik, ved å etablere en slags felles forståelse med lytteren om at tradisjonen kan gjenfortelles på helt andre og nye måter, at Arnesen har truffet en eller annen streng i det brede lag. Forsåvidt akkurat det samme som bysbarn Edvard Grieg gjorde med norske folketoner for drøyt 100 år siden. Arvegods skal håndteres med varsomhet, men aldri så forsiktig at det bare støver ned.

Sangen er saken. Arnesen beveger seg virkelig ut på dypt vann når han tar for seg nevnte Griegs «Morgenstemning», et stykke musikk som fremstår som nesten norskere enn steinrøysa selv. Når man så skal gjøre jazz av det, beveger man seg konstant på kanten til å bli en folkefiende. Men igjen klarer trioen å nøste dette overbevisende inn. Noe løses ved Arnesens klassiske skolering, men enda mer er det selve måten å angripe på, som imponerer. Amerikanerne pleier å si at «the song is the thing». Fremfor å trekke oppmerksomheten mot seg selv og egne ferdigheter, handler det om å løfte det musikalske råstoffet opp og frem.  Perler fra det norske skattkammeret får nytt liv og den eviggrønne statusen de fortjener. I noe som er bortimot historisk gode innspillinger.

Dag Arnesen Trio: «Norwegian Song 2» (Resonant Music/Musikklosen)

Og vil du ha et mattips, klikker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

Så hadde ikke gitarhelt John Scofield gått seg fullstendig vill i skogen likevel.

Skal vi fortsatt vase rundt i et villniss av elektronika, bokser, pedaler og lydvrengere? Fort gjort å tenke sånn med John Scofields «This meets That» på øret. Åpningen på denne platen tar meg umiddelbart tilbake til en dampende sommerdag på Kongsberg i 2001 da Sco kjørte showet i idrettshallen ved Numedalslågen. «An electro-funkified all-star groove summit» lød beskrivelsen av musikken den gangen. Og selv om jeg er stor fan av gitarhelten, synes jeg han har gått vel mye rundt seg selv i den elektroniske bushen de siste årene, med acid jazz som eneste nødproviant.

Blåser i det. Men så forandrer det hele seg. På «This meets That», som forøvrig er utgitt på det restrukturerte hedersmerket Emarcy, finner Scofield ny vei og retning. Han inviterer gamlekompis Bill Frisell inn i studio, han gjør en herlig versjon av urklassikeren «The House of the Rising Sun», pusser støvet av 70-tallshiten «Behind closed doors» og han sender et høflig bukk til Stones.

Men det morsomste er blåserrekken som ventilerer prosjektet. Med bidrag fra trombone, flygelhorn, bassklarinett, saksofoner, fløyter og trompet antar gitarhelten helt nye dimensjoner. Det vil si, ikke helt nye. Scofield slutter sirkelen og er tilbake der han var midt på 90-tallet («Quiet» og «Groove Elation»), før han gikk bananas med den elektronikaen som har gitt oss så mye moro, men samtidig påført øregangene tendenser til slitasjegikt.

Flyr høyt. Det er den samme, gamle gjengen som har mønstret på ekspedisjonen denne gangen. Samarbeidet med trommis Bill Stewart og bassist Steve Swallow ble spikret en gang i historiens morgen, og det holder fortsatt i sammenføyningene. Scofield beskriver dette som a-laget, en gruppe eldre menn som er forholdsvis like i hodet og som tillater seg en stor grad av intimitet i den musikalske utvekslingen. Hvilket også oppstår her. Litt ensom americana, kammerjazz, funk, postbop i stort format, køntri, ja, endog Stones’ «Satisfaction» . Det er imidlertid høyest flukt over «The House of the Rising Sun»,  hvor nevnte gitarkamerat Frisell opptrer litt mer uptempo en forventet. Scofield leker, river, røsker og drar som bare han kan. Platen er mer variert, mer fargerik og mettet med stemninger enn tidligere. Kanskje det er ved sirkelens ende man finner gull?

John Scofield:  «This meets That» (Emarcy/Universal)

Og vil du ha et mattips, klikker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

Helge Lien Trio tar på seg svært store sko. Og fyller dem utmerket.

Det er litt av en tradisjon den norske jazztrioen har kastet seg ut i på «Live». Moderne triojazz er veldig ofte forbundet med to størrelser: Bill Evans og Keith Jarrett. Særlig sistnevnte har gjort det til sitt varemerke å levere liveinnspillinger med ujevne mellomrom fremfor å gå i studio. Da Helge Lien Trio i 2005 lanserte sin fjerde plate på fem år og samtidig valgte liveversjonen, la gutta lista farlig nær rekordnivå.

Synk eller svøm. Både musikalsk tilnærming, konsept og selve innholdet legger seg i løypa som Evans og ikke minst Jarrett har brøytet opp. Dette er en krevende øvelse. Knapt noe format er så gjennomskinnelig og følgelig avslørende som jazztrioens. Det er ingen å gjemme seg bak, det er synk eller svøm. Helge Lien Trio er ikke i nærheten av å få vann i nesa. Dessuten: Det er en kraftanstrengelse både å utføre dette og å henge med som tilhører i den snaue timen plata varer. Det går i mer enn rykk og napp. Til tider er det så herlig uforutsigbart at det er bare å smile hele veien til platebutikken. I det ene øyeblikket stillfarende og melodisk for i neste sving å rykke opp all tilbakelenthet i massive fellesløp og trassige individuelle krumspring mange blåner bortenfor ferdig oppmerkede stier.

Grensetilfeller. Med seg på laget har Helge Lien to karer som ikke står særlig tilbake for ham selv. Den gjennompålitelige Frode Berg gir oss en ståbass som faktisk løper mer enn den står. Berg har blant annet noen herlige, nyskapende drag i det øverste registeret. Platen eies like mye av den unike trommisen Knut Aalefjær. Han leker slagverk like mye som han spiller. Platen inneholder ikke mer enn syv kutt, og har triotradisjonen tro et par nokså lange mannjevninger hvor særlig Aalefjær gir prov på at han er et grensetilfelle. Diagnosen gjelder i stor grad hele gjengen, som er snar til stadige passeringer mellom moderne improviserte former, lyrikk og mer rocka ting.

Men selvsagt handler dette mest om Helge Lien. Pianisten og komponisten ligger velformulert lengst fremme i lydbildet og har et fabelaktig overblikk, en sterk vilje og uangripelig teknikk. Fremfor alt har moelvingen en lyrisk åre som ligger helt i verdenstoppen. Garantert ingen dårlig erstatter i bandet til Silje Nergaard etter Tord Gustavsen.

Helge Lien Trio: «Live» (Curling Legs)

Og vil du ha et mattips, klikker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

Jazzbassist Terje Gewelt  omfavner Oslo. Varmt, vakkert og litt villere.

Gewelt har laget noen aldeles vakre plater tidligere, ikke minst i samarbeid med pianisten Christian Jacob. Men denne gangen har han med seg italienske Enrico Pieranunzi i trioen. Dermed er «Oslo»blitt langt røffere. Ikke så dumt.

Perledykkere. Pieranunzi er en pianist med internasjonal flukt over seg. I nyere jazzhistorie har han markert seg sammen med størrelser som Kenny Wheeler, Jim Hall, Paul Motian og Joey Baron. Når man også trekker inn partnere som bassguruene Charlie Haden og Marc Johnson, er det klart at norske Gewelt nå har lagt listen på en høyde som fordrer spenst, kraft og smidighet.

Triospill er en krevende øvelse; avslørende, nakent og med uvanlig mange konkurrenter i samme kategori. Men sammen med den svenske trommisen Anders Kjellberg, har de to førstnevnte begått en liten perle av en plate. Perle både fordi den skinner, men også fordi den har den nødvendige hardheten som gjør den til ekte vare.

Pieranunzi er antagelig blant Europas topp tre i trioklassen. Italieneren har en flukt over spillet som drar Gewelts komposisjoner og utøvelse til nye høyder. Pieranunzi svinger, trykker på og dytter i en slik grad at det er nærmest umulig for de to andre å ikke bli med på leken. Samtidig har den italienske tangentsjongløren en veldig renhet i anslaget. Om man kan snakke om diksjon i denne sammenhengen, så har Pieranunzi en musikalsk uttale som er nærmest krystallklar. Anslagene gir assosiasjoner til å dykke på et korallrev- liv, lys, farger og lang, lang sikt.

Lykkestykker. Nå handler dette selvsagt ikke bare om pianoimporten fra Italia, men minst like mye om Terje Gewelt som har kjent Pieranunzi helt siden de spilte sammen på Engebret Café i Oslo i 1992. På nyinnspillingen står nordmannen for brorparten av komposisjonene og et basspill som er mer fremoverlent enn på lenge. Særlig merkes dette i de tre små triosuitene hvor Gewelt tar kommandoen med en tilnærmet hadensk autoritet. Disse tre små suiteperlene er forøvrig platens mest kantete og rått tilhugde, og har et livepreg som er frydefullt. De holder kort sagt høy internasjonal trioklasse.

I den andre enden av skalaen, den mer sødmefylte, finner vi Gewelt der han har vært en ener lenge. På mange vis kan man si at bassisten har ryddet seg en egen akustisk rydning i den norske jazzskogen, med et mildt og åpent uttrykk man ikke kan unngå å like. Denne innspillingen inneholder et par små lykkestykker som går rett under huden og setter seg fast. Pieranunzis «Blue walz» er ett eksempel. Men det er likevel Gewelts hyllest til hovedstaden i tittelkuttet «Oslo» som er den virkelig store beholdningen. Denne fire minutter lange blå drømmen har klassikerpotensial langt utover det sjablongpregede.

Terje Gewelt Trio: «Oslo» (Resonant Music / Musikklosen)

Og vil du ha et mattips, klikker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

Musikk Fra Andalusia til India. Ledsaget av Renaud Garcia-Fons og hans virtuose buestrøk på en femstrengers bass, tilbakelegger vi denne strekningen uten å nekte oss noen ting.

Noen ganger er det på sin plass å hente fram denne ti år gamle plata med den fransk-spanske bassisten Renaud Garcia-Fons. For er du lei av standardlåter og standard lydbilder, byr Garcia-Fons på en guidet tur inn et sjeldent musikalsk landskap. Innspillingen byr på alt fra hetetokter i Nord-Afrikas golde ørken til svalende dypdykk i azurblått middelhav. Tango, musette,flamenco, gresk rekkedans, sigøynerrytmer – alt kombinert med elementer fra både jazz og klassisk musikk. Med andre ord: Unn deg en spesialreise med Renaud Garcia-Fons.

Tenåringsdrømmer.

Han var 16 og han skulle på åpningen av en maleriutstilling hvor en av farens venner stilte ut. Som sønn av en samtidsmaler var unge Renaud ikke ukjent med kunstnermiljøet i Paris, men denne kvelden skulle by på en åpenbaring. Tonene var nye, annerledes og åpnet en dør som hittil hadde vært stengt for den unge gitarrockeren. Et unikt bass-spill strømmet ut i galleriet, og musikken var signert legenden François Rabbath. Den syriskættede, franske bassisten med en utrolige bueteknikk inspirerte unge Renaud til en kursendring. Denne kvelden fikk han et tilbud han ikke kunne si nei til: Individuell bassundervisning med Rabbath.

De neste fire årene skulle gi grunnlag for å skape en bassist av rang. Kombinert med enetimene med Rabbath tok Garcia-Fons opp bass-studier ved det interregionale musikk-konservatoriet i Paris. Når du hører Garcia-Fons spill i dag, er det åpenbart at han har fått med seg det beste fra begge leire. Han er blitt preparert grundig gjennom studier av de store mestrene og gjennom orkesterspill. Samtidig har han lepjet grådig i seg fra François Rabbaths utømmelige folkemusikalske kilder. Rabbath blir regnet som en av etterkrigstidens ypperste «Con arco-bassister», altså en som bruker buen på bassen. Renaud Garcia-Fons har videreutviklet lærdommen fra mesteren, samtidig som han gir bass-spillet en ny dimensjon.

Rotfestet og i bevegelse.

På sin spesialbygde femstrengers bass har Garcia-Fons mer spillerom og større fleksibilitet enn sine firestrengers-kollegaer. Dermed oppnår han ytterligere bredde og nyanserikdom i spillet enn det den ordinære bassen kan by på. Hør bare på kuttet «Oryssa» som er et rent mesterverk i con arco-spill. Samtidig legger han et pizzicato basskomp i bunnen av arrangementet, som en stødig Orient-ekspress med sine tunge ka-dunk på vei gjennom eksotiske himmelstrøk. Både elegant og pikant.

På «Oriental Bass» står Garcia-Fons for både komposisjon og arrangementer. Både i melodiføring, improvisasjon og arrangementer veksler han mellom strenge kontrapunktiske øvelser og tradisjonsmusikkens villsomme vandringer. Med seg har han ti andre toppmusikere fra områdene rundt Middelhavet. Her er tablas, lutt, flamencogitar, tar, bendir, marimba, klarinett, trombone, musettetrekkspill og ulike perkusjonsinstrumenter. Gjennom flersporsteknikk og ulike instrumentpålegg opererer Garcia-Fons på enkelte spor med et orkester på over 30 mann. Noen ganger et  bredt anlagt fyrverkeri. Andre ganger forsiktig dvelende, lik en sommerkveld som lister seg på tå over spanske høysletter. Men alltid rotfestet og spill levende.

Renaud Garcia-Fons: «Oriental Bass» (Enja/Musikklosen)

Og vil du ha et mattips, klikkker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.