Et forsøk på å oppsummere sommeren

 

Med Aftenbladets ferske anbefaling av Skyggeland, tror jeg det begynner å nærme seg et foreløpig høydepunkt i omtalene av boka. Hittil er den trykket i 13.000 eksemplarer. Så ja, det har vært en god forfattersommer, på alle vis. Nå gjenstår det å se om det går an å selge noen flere bøker fram mot jul. Stor takk til alle som har kjøpt og lest.

Her er et lite utdrag av sommerens ulike anmeldelser og omtaler, riktig nok de beste og hyggeligste, men likevel:

«…en levende innføring i «børsens bakgård». Legg til lokal koloritt og saftig språk, og årets ferielektyre er gitt.»
Katrine Strøm, Drammens Tidende

terningkast5

«Temposterk pengespenning.»
Sindre Hovdenakk, VG

terningkast5

«Skremmende troverdig», Kjetil Skotte, Oppland Arbeiderblad

«Finanansthrilleren «Skyggeland» til gravejournalisten Bjørn Olav Nordahl anbefales. Den var et hyggelig feriefølge.» Politimesteren i Hordaland, Geir Gudmundsen, på Twitter 15. juli

«Du verden hvilken leseopplevelse. Spennende fra først til sist. Og man tenker seg med forfatterens bakgrunn  at ”kan det være slik i virkeligheten”?  Interessant, engasjerende, lærerikt og underholdende på samme tid.  Det ble noen lange timer med boken – den er vanskelig å legge fra seg.»  Erik Wilberg, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.

«Alle drives de av det samme: Frykt og grådighet». Slik sluttar omslagsteksten på journalist Bjørn Olav Nordahls pageturner av året, spenningsromanen «Skyggeland». Den handlar om ulovleg pengeflytting, innsidehandel, aksjespekulasjon, tvilsame finanstransaksjonar, svimlande rikdom, brutal vald og machokultur.
Nordahl auser av kunnskap frå mange år som gravejournalist i Dagens Næringsliv. Sjølv er han ein sjeldan plante i si sjølvsentrerte yrkesgruppe – den kristne fråhaldsmannen og meisterkokken frå Mjøndalen, ein prislønt møkkagraver som skyr journalistkonferansane, ein veltrent skiløpar som skyr turrenn, ein militant aktivist i fagforeininga når det trengst.» Alf Skjeseth, Klassekampen

«… sommerferiens suverene bokvinner.» Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

«Nordahl har levert en spennende fortelling som damper av aktualitet … Det dirrer en etisk nerve i det han skriver. Nordahl er en forfatter som vil mer enn å gi ut en bok som får god omtale og selger godt.»
Magne LerøVårt Land

«Skyggeland har holdt meg våken flere netter».
Nadia Hasnoui i Sommeråpent, NRK

«Etter en noe nølende åpning, som består av flere åpninger, strammer Nordahl grepet og bygger både gode cliffhangere og overraskende vendinger, slik en bok i grenselandet mellom krim og thriller skal ha. Karakterene er skjeve og skakke og bærer livet i en sekk.» Vidar Kvalshaug, Aftenposten

Etter tretten år som finansjournalist hoppa Bjørn Olav Nordahl av. Nå har han skrevet en av sommerens bestselgende spenningsbøker, om en finansjournalist som ligner mistenkelig på ham selv. «Skyggeland», kom i slutten av mai. Et optimistisk første opplag forsvant på noen uker, andre opplag ble utsolgt før det nådde butikkene, og med tredje opplag har Nordahl havnet på fjerdeplass på den norske bestselgerlista, kun slått av de etablerte krimkollegaene Unni Lindell og Tom Egeland». Gerd Elin Sandve, Dagsavisen

«Det er driv og spenning fra først til sist.» Audun Mosevoll, Dagen

«Med sin journalistiske bakgrunn og gode kjennskap til finansmiljøets kriker og kroker, har Nordahl skrevet en troverdig roman.Denne anmelder ser frem til nye historier om Mellomstrand og Nergård i jakten på en grisk finanselite.» Sven Gjeruldsen, Tvedestrandsposten

«Gravejournalist Bjørn Olav Nordahl skriver om det han kan best». Thorbjørn Ekelud, Dagbladet

Et lite rom i Kulturhuset

Selv om jeg jobber i NRK P1, må jeg innrømme at jeg er stor fan av søsterkanalen P2. Veldig stas derfor å bli tildelt et bittelite rom i Kulturhuset en ettermiddag.

Man svarer selvsagt ja når Anne Bøhler i P2 ringer og spør om du som forfatter har lyst på et lite krypinn i Kulturhuset en helt grei mandag i august. Det ble forresten godt med albuerom da jeg både ble intervjuet og det ble høytlesning fra Skyggeland.

Ikke til forkleinelse for andre journalister, men det var ganske godt forberedte spørsmål som ble stilt. Intervjueren hadde da også lest boka på forhånd. Faktisk.

Det er forøvrig forfattaren sjølv som les. God lytt!

Gode venner, som man nesten kjenner

Har en sånn litt uttaformegsjæl følelse om dagen. Skyggeland går over disk i en fart som nesten gjør meg urolig for etterveksten i skauen. Ikke minst takket være min nye venninne.

Grete heter hun. Prestegård til etternavn. Og hun dukket opp fra det store intet. Det begynte med at jeg holdt henne oppe om natten. «Lenge siden en mann har klart å stjele nattesøvnen min, så det kan du skryte av», skreiv hun til meg på Facebook. Deretter ble vi selvsagt venner – uten å ha møtt hverandre. Grete hadde altså lest Skyggeland, klarte ikke legge fra seg boka. I tillegg er hun bokansvarlig hos Norli på Kongsberg. Og hun har nå lagt hele breisida til for å få fart på salget av Skyggeland i sin bohandlerkjede. Hvilket har gitt resultater.

I dag fikk jeg en ny melding fra henne. Den gikk sånn: «DU ER BEST! Nå ligger Skyggeland på 1. plass i Norli Libris. Jeg har nettopp tatt ut tall…»

Grete konstaterte med x-antall smilefjes at jeg hadde passert både Unni Lindell, Tom Egeland, John Irving og Camilla Läckberg – i hele Norli Libris-kjeden. Hva skal man si til slikt? Ikke annet enn tusen takk, selvfølgelig. Og selvsagt legge ved et spørsmål om det ikke snart er på tide at vi tar en kopp kaffe.

I tillegg; tusen takk til alle andre bokhandlere som står på for Skyggeland. Morsomt at dere får det til å rulle der ute.

Bildet her er tatt av min gode kollega Odd Vegar Kandal som passerte Norli i Arendal. Der hadde de skjønt tegninga. Faktisk før Grete starta fintellinga si. Hu hei, hvor det går.

Frykt og grådighet

Tillater meg å henlede oppmerksomheten på Alf Skjeseths side 2 kommentar i Klassekampen i går.  Som tar utgangspunkt i Skyggeland.

Skjeseth er mangeårig journalist i KK og NTB, i tillegg er han tidligere leder av NJ, og har vært ute i krigen et par ganger.  Han har også skrevet historien om Klassekampen i boka «Sykle på vatnet«. Det overraskende med Skjeseths kommentar er spranget han gjør fra den rå privatkapitalismen man møter i Skyggeland til den minst like kyniske statskapitalismen vi finner i Norge. Avstanden er ikke så stor. Dessuten er jo både Hydro og Telenor friskt omtalt i Skyggeland

 

 

 

 

 

Her er kommentaren i sin helhet:

«Alle drives de av det samme: Frykt og grådighet».

Slik sluttar omslagsteksten på journalist Bjørn Olav Nordahls pageturner av året, spenningsromanen «Skyggeland». Den handlar om ulovleg pengeflytting, innsidehandel, aksjespekulasjon, tvilsame finanstransaksjonar, svimlande rikdom, brutal vald og machokultur.

Nordahl auser av kunnskap frå mange år som gravejournalist i Dagens Næringsliv. Sjølv er han ein sjeldan plante i si sjølvsentrerte yrkesgruppe – den kristne fråhaldsmannen og meisterkokken frå Mjøndalen, ein prislønt møkkagraver som skyr journalistkonferansane, ein veltrent skiløpar som skyr turrenn, ein militant aktivist i fagforeininga når det trengst.

Denne veka var Nordahl gjest i NRKs «Sommeråpent», saman med Ole Aunaas. Aunaas er ein avhoppa storaktør på den gråsvarte finansmarknaden, som har gått frå å vera steinrik til no å vera nedsylta i gjeld. Innsidekunnskapen var avgjerande for at Nordahl kunne teikne kart over den kompliserte finansjungelen.

Men ein går ikkje risikofritt ut med informasjon om slikt. Nordahl har i sitt journalistiske virke vore utsett for ein jamn straum av trugsmål og press. Og noko av det første som skjedde då boka låg føre på forsommaren, var at Aunaas fekk kjeven knust då han skulle møte kjente frå finansmiljøet for å signere boka.

Boka er fiksjon, men handlar om ein barsk røyndom. Politiet er med på heltesida i romanen, saman med eit journalistpar der eine halvparten er ein syltynt kamuflert versjon av Nordahl sjølv. Mykje av den vanvitige privatrikdommen skriv seg frå halv- eller heilkriminelle forhold.

Men andre delar av den vanvitige privatrikdommen skriv seg frå fullt lovleg, statslisensiert verksemd – til dømes som direktør i store selskap der staten er hovudeigar.

Statoils toppsjef Helge Lund, som med bonusordningar tener rundt 12 millionar i året og er sikra eit ukjent tal millionar i pensjon, vart i samband med oljestreiken spurt kvifor slike som han skal ha så mykje betre pensjonsordningar enn dei som pumpar opp olja. Han svarte så oppsiktsvekkjande slett for seg at ein – reint forbigåande – kunne få eit stikk av medkjensle med mannen.

I den akk, så lange føljetongen med nedturar etter sju år med raudgrøn regjering, vil sentrale avsnitt handle om statleg eigarskap.

Måndag hadde næringsminister Trond Giske (Ap) sommarpressekonferanse. Der sa han at vi «ikke lykkes godt nok» i arbeidet med å følgje opp Stortingets intensjonar om moderate leiarlønstillegg i statlege og delstatlege selskap. Leiarlønningane i statlege verksemder held fram med å rase oppover, minst i same takt som i privat sektor.

Det er sikkert ikkje lett å vera næringsminister, men dette kunne Giske gjort noko med om han ville.

I staden for å innkalle styreleiarane til venlege appeller, kunne Giske og departementet sagt – på ein måte som ikkje er til å misforstå – at alle styreleiarar og statleg innsette styremedlemer som medverkar til brot med regjeringas leiarlønspolitikk i sine styre, vil bli skifta ut på timen.

Vanlege menneske som klarer seg bra på ein halv million eller mindre i året, lurer på kvifor folk som tener fire millionar absolutt må tene fem.

Svaret er, som i miljøet Nordahl skildrar, frykt og grådigheit. Direktørsjiktet treng ikkje meir pengar, men kven vil stå att på perrongen, og signalisere at ein er mindre verdt enn andre i tilsvarande stillingar?

Denne galoppen kunne Giske stanse, men han gjer ikkje noko med det, han heller. Aktiv stat, liksom.

 

Oppgjørets time

 Dama heter Liv Rønneberg. Hun har eget program i NRK. Og hun kaller Skyggeland for «en godbit for deg som liker eventyrlig spenning». Lyst til å høre mer?

Etter å først ha gjort det obligatoriske intervjuet i lokalavisa, ble det å vente litt i spenning. Var noen andre egentlig interessert i å publisere synspunkter på Skyggeland?

Så ringte Liv Rønneberg. Selveste. Programmet hennes går under navnet Krimtimen. Eller Oppgjørets time. Hun hadde lest boka. Var begeistra. Og ville intervue meg. De ble en behagelig overraskelse. Ikke bare var hun grundig forberedt, men hun grep også fatt i sider ved Skyggeland som ikke alle har merket seg. Nemlig at den lanseres som en roman. Ikke en krim. Eller en thriller. Likevel mente Rønneberg at den fortjente plass i programmet. Fordi den var spennende og facinerende. Fordi hun likte damene mine. Og en del ting til.

Ja, ja. Nok mas. Intervjuet kan du høre her:

Berøringen av blodfersk bok

Hadde jeg glemt følelsen? Den underlig, sitrende, todelte følelsen som oppstår når du holder din egen bok i handa første gangen.

Iveren var det i alle fall ingen ting å si på. Jeg slengte fra meg sykkelen utenfor Norli på Papirbredden på vei hjem. Føyk inn i lokalet iført hjelm, tights og sekk. Den stod i hylla. God å ta på.

Og følelsen var den samme. Ganske stolt. Innrømmer det.

Men også med spørsmålene i hodet. Hva i all verden er det jeg har gjort? Hvem tror jeg at jeg er? Og hva kommer folk til å si?

Jeg syklet hjemover med en runddans av tanker i hodet og ei langstilka rose stikkenes ut av sekken. Takk til Tordis som overrakte den på jobben, sammen med et kyss på kinnet.

Klarte ikke en gang å hisse meg opp over en trailer som forsøkte å presse meg av veien.

Den lå i postkassa. Feit som en overtidig baby. 566 sider.

Jeg drøyde med å åpne pakken. Gikk rundt meg sjøl. Lot rosa få vann. La tøy til vask. Tok en dusj.

Så gikk jeg til verket. Flerra av papiret, fant fram kortet. Som i grunnen hadde den samme teksten som sist: «Gratulerer med ny bok! Dette er 1.eksemplaret og flere følger.»

Bladde litt. Sjekka at alt var som det skulle. Kjente på ilinga i magen og prikkinga i hårfestet. Jeg leste innledningen og sendte en vennlig tanke til en god venn som hadde smuglest boka på jobben i dag. «Bra thrillertempo så langt. Du er tøff, altså!», lød meldinga.

Så gikk jeg bort til pulten, fant fram en av de gode pennene fra DN-tiden og skrev det jeg skulle skrive på første blankside i boka.

Til henne som fortjener det mer enn noen annen.

Et lite mord i Mayfair

Én uke igjen til Skyggeland når distribusjonssentralen.  Deretter lanseringsfest og hurramegrundt. Kjenner at trykket øker – særlig innenfra.  I mellomtiden: Her er nok en appetittvekker fra romanen som handler om ukjente sider ved norsk makt-og finanselite. Vi er i London, juli 2000.


Liket av Jean Paul van der Heuten vekker ikke stor oppmerksomhet. Kanskje fordi den halvt norske finansmannen ikke ser særlig død ut.

Det hadde begynt med en telefon tidlig samme morgen. Den vanlige telefonen, tenkte van der Heuten. I dag er det snakk om et personlig møte. Ja, ja. Sånn er det noen ganger, ting må fikses, papirer må bytte hender. Det har uansett lønt seg å stille opp når han får beskjed fra den kanten. Jean Paul van der Heuten har alltid valgt det som er lønnsomt.

Han ordner papirene, stikker Financial Times under armen og tripper ut i en varm og vakker sommermorgen. London kan være fantastisk på denne tiden av året når regnet holder seg i skinnet og den tradisjonelle tåka tar ferie. Van der Heuten klarer ikke å unngå den vanlige nynningen, den kommer nesten av seg selv. «A Nightingale Sang in Berkeley Square». Var det Vera Lynn? Eller kanskje det var Kathleen Ferrier. Begge? Hm. Må sjekkes.

Han lar blikket vandre da gatebildet åpner seg i enden av Charles Street. Den grønne lungen som ligger der med sine benker, smijernsporter og tunge, eldgamle trær, har fortsatt et anstrøk av eksklusivitet. Parken minner om forgangent verdensherredømme, bestemorskniplinger og klassetilhørighet.

Tar du passeren, setter den midt i Berkeley Square og slår en sirkel med ganske begrenset radius, rammer du inn noen av de tøffeste investormiljøene i Europa, tenker van der Heuten, med et smil.

Smilet skyldes at han tilhører miljøet selv, har gjort det lenge. Ikke bare det, han er en av de fremste. Noen ytterst få ganger tenker van der Heuten at det er litt synd at omverdenen ikke vet hvor vellykket han er. Særlig den norske delen av ham heller av og til i den retningen. Ønsket om anerkjennelse, litt spalteplass dann og vann. Men stort sett trives han utmerket med Mayfairs koksgrå anonymitet. Han retter litt på buksene idet han setter seg på den avtalte benken, passer på at den dampende ferske pressen ikke får en skeiv start på dagen.

Det er like underlig hver gang. Skikkelsen sitter plutselig ved siden av ham, uten at han har merket ankomsten. Stemmen er som den pleier. Et anstrøk av dialekt som aldri er blitt helt borte. Samtidig byråkratisk, kjølig og beregnende. Han ser de rosamyke hendene. Kalde, rolige, metodiske.

– Dette gikk for sakte, van der Heuten.

– Jo da, men vi kom i mål til slutt, gjorde vi ikke?

– Holder ikke. Du må handle når jeg gir beskjed, det er jeg som vet hva som er riktig timing.

– Som sagt, vi landet pent og pyntelig. Ingen mistanker.

– Har du med deg papirene?

– Som avtalt.

– Alle? Fullmaktene også?

– Nøyaktig som forespurt.

Han legger avisa pent fra seg på benken mellom dem. Jean Paul van der Heuten, helstøpt finansmann, fra de håndsydde skoene helt opp til den like blanke issen, med kontakter til alle de store hedgefondene, bankene og meglerhusene, skal akkurat reise seg for å gå da han kjenner stikket i låret.

Har han satt seg på en treg og sanseløs veps? Han løfter hånda for å børste vekk irritasjonen. Bortsett fra at hånda ikke vil adlyde. Han merker vagt at en arm legger seg rundt skuldrene hans, holder ham fast i en intim, nesten obskøn nærhet. Det er så vidt han hører stemmen, underlig fjern til tross for at munnen nesten blir presset mot øret hans.

– Både du og jeg vet hvor lurt det er å begrense informasjonen, van der Heuten. Jo færre som vet, desto bedre er det. Sporsletting. Sikre utgangene.

Så synker haka hans ned på den kvasse, plettfrie skjortekragen. Skikkelsen ved siden av van der Heuten blir sittende en stund med armen rundt ham. Dressen, som fortsatt er helt uten skrukker, blir pyntelig dandert mot hjørnet av benken, og Jean Paul van der Heuten blir sittende som om han sover.

Ingen synes å forundre seg over at en middelaldrende businessmann har tatt seg en dupp i sola.

Derfor blir ikke liket av van der Heuten oppdaget på flere timer. Ikke før en ungdom som jobber på deli’en på hjørnet av parken, synes det er noe underlig at den dresskledde skikkelsen blir sittende såpass lenge, kaldt begynner det også å bli der borte i skyggen.

Politifolkene som kommer litt senere, konstaterer fort at det bare er å ringe etter ambulanse. Den ene av dem bemerker at den døde mannen på benken har alle de klassiske kjennetegnene på en finansgubbe. Det eneste som mangler, er Financial Times.

Noen uker senere sitter Bjørnar Nergård og ser på notisen om den døde norske finansmannen, i sin egen avis. NTB-klipp. En sak man så vidt registrerer, knapt trykker. Han gjenkjenner navnet. Mest fordi det har gått som en ærbødig hvisken over forsiktige lepper, på en lang rekke kildemøter opp gjennom årene. Jean Paul van der Heuten har vært en såkalt event-driven investor, en mann som har vært kjappest inne i selskapene før kursene er blitt flytta av store hendelser. Fusjoner, oppkjøp, emisjoner. Van der Heuten har hatt en usvikelig teft og ditto timing på aksjekjøpene sine. Og siden moren hans var norsk, er det ikke unaturlig at han har spesialisert seg på det norske markedet.

Politiet i London uttaler at van der Heutens død sannsynligvis skyldes et hjerteattakk. Bjørnar Nergård merker seg ordet «sannsynligvis», rynker mistenksomt på nesa, river ut notisen og putter den i ei mappe. Han har arkiver for det meste. År med finansjournalistikk har lært Bjørnar Nergård at det gjelder å samle. Van der Heuten spilte ikke på lilleputtlaget.

I det norske finansmiljøet vekker finansmannens bortgang atskillig oppmerksomhet. Men som alltid holder man kjeft i det åpne landskapet. Det er altfor mange norske meglerhus som har handla med Jean Paul van der Heuten. Ingen er sikker på hvem som vet hva om hvem, så man holder klokelig kjeft. Men det mumles over kaffekoppene.