Kategori: Skyggeland – roman 2012

 

Med Aftenbladets ferske anbefaling av Skyggeland, tror jeg det begynner å nærme seg et foreløpig høydepunkt i omtalene av boka. Hittil er den trykket i 13.000 eksemplarer. Så ja, det har vært en god forfattersommer, på alle vis. Nå gjenstår det å se om det går an å selge noen flere bøker fram mot jul. Stor takk til alle som har kjøpt og lest.

Her er et lite utdrag av sommerens ulike anmeldelser og omtaler, riktig nok de beste og hyggeligste, men likevel:

«…en levende innføring i «børsens bakgård». Legg til lokal koloritt og saftig språk, og årets ferielektyre er gitt.»
Katrine Strøm, Drammens Tidende

«Temposterk pengespenning.»
Sindre Hovdenakk, VG

«Skremmende troverdig», Kjetil Skotte, Oppland Arbeiderblad

«Finanansthrilleren «Skyggeland» til gravejournalisten Bjørn Olav Nordahl anbefales. Den var et hyggelig feriefølge.» Politimesteren i Hordaland, Geir Gudmundsen, på Twitter 15. juli

«Du verden hvilken leseopplevelse. Spennende fra først til sist. Og man tenker seg med forfatterens bakgrunn  at ”kan det være slik i virkeligheten”?  Interessant, engasjerende, lærerikt og underholdende på samme tid.  Det ble noen lange timer med boken – den er vanskelig å legge fra seg.»  Erik Wilberg, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.

«Alle drives de av det samme: Frykt og grådighet». Slik sluttar omslagsteksten på journalist Bjørn Olav Nordahls pageturner av året, spenningsromanen «Skyggeland». Den handlar om ulovleg pengeflytting, innsidehandel, aksjespekulasjon, tvilsame finanstransaksjonar, svimlande rikdom, brutal vald og machokultur.
Nordahl auser av kunnskap frå mange år som gravejournalist i Dagens Næringsliv. Sjølv er han ein sjeldan plante i si sjølvsentrerte yrkesgruppe – den kristne fråhaldsmannen og meisterkokken frå Mjøndalen, ein prislønt møkkagraver som skyr journalistkonferansane, ein veltrent skiløpar som skyr turrenn, ein militant aktivist i fagforeininga når det trengst.» Alf Skjeseth, Klassekampen

«… sommerferiens suverene bokvinner.» Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

«Nordahl har levert en spennende fortelling som damper av aktualitet … Det dirrer en etisk nerve i det han skriver. Nordahl er en forfatter som vil mer enn å gi ut en bok som får god omtale og selger godt.»
Magne Lerø, Vårt Land

«Skyggeland har holdt meg våken flere netter».
Nadia Hasnoui i Sommeråpent, NRK

«Etter en noe nølende åpning, som består av flere åpninger, strammer Nordahl grepet og bygger både gode cliffhangere og overraskende vendinger, slik en bok i grenselandet mellom krim og thriller skal ha. Karakterene er skjeve og skakke og bærer livet i en sekk.» Vidar Kvalshaug, Aftenposten

Etter tretten år som finansjournalist hoppa Bjørn Olav Nordahl av. Nå har han skrevet en av sommerens bestselgende spenningsbøker, om en finansjournalist som ligner mistenkelig på ham selv. «Skyggeland», kom i slutten av mai. Et optimistisk første opplag forsvant på noen uker, andre opplag ble utsolgt før det nådde butikkene, og med tredje opplag har Nordahl havnet på fjerdeplass på den norske bestselgerlista, kun slått av de etablerte krimkollegaene Unni Lindell og Tom Egeland». Gerd Elin Sandve, Dagsavisen

«Det er driv og spenning fra først til sist.» Audun Mosevoll, Dagen

«Med sin journalistiske bakgrunn og gode kjennskap til finansmiljøets kriker og kroker, har Nordahl skrevet en troverdig roman.Denne anmelder ser frem til nye historier om Mellomstrand og Nergård i jakten på en grisk finanselite.» Sven Gjeruldsen, Tvedestrandsposten

«Gravejournalist Bjørn Olav Nordahl skriver om det han kan best». Thorbjørn Ekelud, Dagbladet

Selv om jeg jobber i NRK P1, må jeg innrømme at jeg er stor fan av søsterkanalen P2. Veldig stas derfor å bli tildelt et bittelite rom i Kulturhuset en ettermiddag.

Man svarer selvsagt ja når Anne Bøhler i P2 ringer og spør om du som forfatter har lyst på et lite krypinn i Kulturhuset en helt grei mandag i august. Det ble forresten godt med albuerom da jeg både ble intervjuet og det ble høytlesning fra Skyggeland.

Ikke til forkleinelse for andre journalister, men det var ganske godt forberedte spørsmål som ble stilt. Intervjueren hadde da også lest boka på forhånd. Faktisk.

Det er forøvrig forfattaren sjølv som les. God lytt!

Har en sånn litt uttaformegsjæl følelse om dagen. Skyggeland går over disk i en fart som nesten gjør meg urolig for etterveksten i skauen. Ikke minst takket være min nye venninne.

Grete heter hun. Prestegård til etternavn. Og hun dukket opp fra det store intet. Det begynte med at jeg holdt henne oppe om natten. «Lenge siden en mann har klart å stjele nattesøvnen min, så det kan du skryte av», skreiv hun til meg på Facebook. Deretter ble vi selvsagt venner – uten å ha møtt hverandre. Grete hadde altså lest Skyggeland, klarte ikke legge fra seg boka. I tillegg er hun bokansvarlig hos Norli på Kongsberg. Og hun har nå lagt hele breisida til for å få fart på salget av Skyggeland i sin bohandlerkjede. Hvilket har gitt resultater.

I dag fikk jeg en ny melding fra henne. Den gikk sånn: «DU ER BEST! Nå ligger Skyggeland på 1. plass i Norli Libris. Jeg har nettopp tatt ut tall…»

Grete konstaterte med x-antall smilefjes at jeg hadde passert både Unni Lindell, Tom Egeland, John Irving og Camilla Läckberg – i hele Norli Libris-kjeden. Hva skal man si til slikt? Ikke annet enn tusen takk, selvfølgelig. Og selvsagt legge ved et spørsmål om det ikke snart er på tide at vi tar en kopp kaffe.

I tillegg; tusen takk til alle andre bokhandlere som står på for Skyggeland. Morsomt at dere får det til å rulle der ute.

Bildet her er tatt av min gode kollega Odd Vegar Kandal som passerte Norli i Arendal. Der hadde de skjønt tegninga. Faktisk før Grete starta fintellinga si. Hu hei, hvor det går.

Tillater meg å henlede oppmerksomheten på Alf Skjeseths side 2 kommentar i Klassekampen i går.  Som tar utgangspunkt i Skyggeland.

Skjeseth er mangeårig journalist i KK og NTB, i tillegg er han tidligere leder av NJ, og har vært ute i krigen et par ganger.  Han har også skrevet historien om Klassekampen i boka «Sykle på vatnet«. Det overraskende med Skjeseths kommentar er spranget han gjør fra den rå privatkapitalismen man møter i Skyggeland til den minst like kyniske statskapitalismen vi finner i Norge. Avstanden er ikke så stor. Dessuten er jo både Hydro og Telenor friskt omtalt i Skyggeland…

 

 

 

 

 

Her er kommentaren i sin helhet:

«Alle drives de av det samme: Frykt og grådighet».

Slik sluttar omslagsteksten på journalist Bjørn Olav Nordahls pageturner av året, spenningsromanen «Skyggeland». Den handlar om ulovleg pengeflytting, innsidehandel, aksjespekulasjon, tvilsame finanstransaksjonar, svimlande rikdom, brutal vald og machokultur.

Nordahl auser av kunnskap frå mange år som gravejournalist i Dagens Næringsliv. Sjølv er han ein sjeldan plante i si sjølvsentrerte yrkesgruppe – den kristne fråhaldsmannen og meisterkokken frå Mjøndalen, ein prislønt møkkagraver som skyr journalistkonferansane, ein veltrent skiløpar som skyr turrenn, ein militant aktivist i fagforeininga når det trengst.

Denne veka var Nordahl gjest i NRKs «Sommeråpent», saman med Ole Aunaas. Aunaas er ein avhoppa storaktør på den gråsvarte finansmarknaden, som har gått frå å vera steinrik til no å vera nedsylta i gjeld. Innsidekunnskapen var avgjerande for at Nordahl kunne teikne kart over den kompliserte finansjungelen.

Men ein går ikkje risikofritt ut med informasjon om slikt. Nordahl har i sitt journalistiske virke vore utsett for ein jamn straum av trugsmål og press. Og noko av det første som skjedde då boka låg føre på forsommaren, var at Aunaas fekk kjeven knust då han skulle møte kjente frå finansmiljøet for å signere boka.

Boka er fiksjon, men handlar om ein barsk røyndom. Politiet er med på heltesida i romanen, saman med eit journalistpar der eine halvparten er ein syltynt kamuflert versjon av Nordahl sjølv. Mykje av den vanvitige privatrikdommen skriv seg frå halv- eller heilkriminelle forhold.

Men andre delar av den vanvitige privatrikdommen skriv seg frå fullt lovleg, statslisensiert verksemd – til dømes som direktør i store selskap der staten er hovudeigar.

Statoils toppsjef Helge Lund, som med bonusordningar tener rundt 12 millionar i året og er sikra eit ukjent tal millionar i pensjon, vart i samband med oljestreiken spurt kvifor slike som han skal ha så mykje betre pensjonsordningar enn dei som pumpar opp olja. Han svarte så oppsiktsvekkjande slett for seg at ein – reint forbigåande – kunne få eit stikk av medkjensle med mannen.

I den akk, så lange føljetongen med nedturar etter sju år med raudgrøn regjering, vil sentrale avsnitt handle om statleg eigarskap.

Måndag hadde næringsminister Trond Giske (Ap) sommarpressekonferanse. Der sa han at vi «ikke lykkes godt nok» i arbeidet med å følgje opp Stortingets intensjonar om moderate leiarlønstillegg i statlege og delstatlege selskap. Leiarlønningane i statlege verksemder held fram med å rase oppover, minst i same takt som i privat sektor.

Det er sikkert ikkje lett å vera næringsminister, men dette kunne Giske gjort noko med om han ville.

I staden for å innkalle styreleiarane til venlege appeller, kunne Giske og departementet sagt – på ein måte som ikkje er til å misforstå – at alle styreleiarar og statleg innsette styremedlemer som medverkar til brot med regjeringas leiarlønspolitikk i sine styre, vil bli skifta ut på timen.

Vanlege menneske som klarer seg bra på ein halv million eller mindre i året, lurer på kvifor folk som tener fire millionar absolutt må tene fem.

Svaret er, som i miljøet Nordahl skildrar, frykt og grådigheit. Direktørsjiktet treng ikkje meir pengar, men kven vil stå att på perrongen, og signalisere at ein er mindre verdt enn andre i tilsvarande stillingar?

Denne galoppen kunne Giske stanse, men han gjer ikkje noko med det, han heller. Aktiv stat, liksom.

 

 Dama heter Liv Rønneberg. Hun har eget program i NRK. Og hun kaller Skyggeland for «en godbit for deg som liker eventyrlig spenning». Lyst til å høre mer?

Etter å først ha gjort det obligatoriske intervjuet i lokalavisa, ble det å vente litt i spenning. Var noen andre egentlig interessert i å publisere synspunkter på Skyggeland?

Så ringte Liv Rønneberg. Selveste. Programmet hennes går under navnet Krimtimen. Eller Oppgjørets time. Hun hadde lest boka. Var begeistra. Og ville intervue meg. De ble en behagelig overraskelse. Ikke bare var hun grundig forberedt, men hun grep også fatt i sider ved Skyggeland som ikke alle har merket seg. Nemlig at den lanseres som en roman. Ikke en krim. Eller en thriller. Likevel mente Rønneberg at den fortjente plass i programmet. Fordi den var spennende og facinerende. Fordi hun likte damene mine. Og en del ting til.

Ja, ja. Nok mas. Intervjuet kan du høre her:

Hadde jeg glemt følelsen? Den underlig, sitrende, todelte følelsen som oppstår når du holder din egen bok i handa første gangen.

Iveren var det i alle fall ingen ting å si på. Jeg slengte fra meg sykkelen utenfor Norli på Papirbredden på vei hjem. Føyk inn i lokalet iført hjelm, tights og sekk. Den stod i hylla. God å ta på.

Og følelsen var den samme. Ganske stolt. Innrømmer det.

Men også med spørsmålene i hodet. Hva i all verden er det jeg har gjort? Hvem tror jeg at jeg er? Og hva kommer folk til å si?

Jeg syklet hjemover med en runddans av tanker i hodet og ei langstilka rose stikkenes ut av sekken. Takk til Tordis som overrakte den på jobben, sammen med et kyss på kinnet.

Klarte ikke en gang å hisse meg opp over en trailer som forsøkte å presse meg av veien.

Den lå i postkassa. Feit som en overtidig baby. 566 sider.

Jeg drøyde med å åpne pakken. Gikk rundt meg sjøl. Lot rosa få vann. La tøy til vask. Tok en dusj.

Så gikk jeg til verket. Flerra av papiret, fant fram kortet. Som i grunnen hadde den samme teksten som sist: «Gratulerer med ny bok! Dette er 1.eksemplaret og flere følger.»

Bladde litt. Sjekka at alt var som det skulle. Kjente på ilinga i magen og prikkinga i hårfestet. Jeg leste innledningen og sendte en vennlig tanke til en god venn som hadde smuglest boka på jobben i dag. «Bra thrillertempo så langt. Du er tøff, altså!», lød meldinga.

Så gikk jeg bort til pulten, fant fram en av de gode pennene fra DN-tiden og skrev det jeg skulle skrive på første blankside i boka.

Til henne som fortjener det mer enn noen annen.

Én uke igjen til Skyggeland når distribusjonssentralen.  Deretter lanseringsfest og hurramegrundt. Kjenner at trykket øker – særlig innenfra.  I mellomtiden: Her er nok en appetittvekker fra romanen som handler om ukjente sider ved norsk makt-og finanselite. Vi er i London, juli 2000.

Liket av Jean Paul van der Heuten vekker ikke stor oppmerksomhet. Kanskje fordi den halvt norske finansmannen ikke ser særlig død ut.

Det hadde begynt med en telefon tidlig samme morgen. Den vanlige telefonen, tenkte van der Heuten. I dag er det snakk om et personlig møte. Ja, ja. Sånn er det noen ganger, ting må fikses, papirer må bytte hender. Det har uansett lønt seg å stille opp når han får beskjed fra den kanten. Jean Paul van der Heuten har alltid valgt det som er lønnsomt.

Han ordner papirene, stikker Financial Times under armen og tripper ut i en varm og vakker sommermorgen. London kan være fantastisk på denne tiden av året når regnet holder seg i skinnet og den tradisjonelle tåka tar ferie. Van der Heuten klarer ikke å unngå den vanlige nynningen, den kommer nesten av seg selv. «A Nightingale Sang in Berkeley Square». Var det Vera Lynn? Eller kanskje det var Kathleen Ferrier. Begge? Hm. Må sjekkes.

Han lar blikket vandre da gatebildet åpner seg i enden av Charles Street. Den grønne lungen som ligger der med sine benker, smijernsporter og tunge, eldgamle trær, har fortsatt et anstrøk av eksklusivitet. Parken minner om forgangent verdensherredømme, bestemorskniplinger og klassetilhørighet.

Tar du passeren, setter den midt i Berkeley Square og slår en sirkel med ganske begrenset radius, rammer du inn noen av de tøffeste investormiljøene i Europa, tenker van der Heuten, med et smil.

Smilet skyldes at han tilhører miljøet selv, har gjort det lenge. Ikke bare det, han er en av de fremste. Noen ytterst få ganger tenker van der Heuten at det er litt synd at omverdenen ikke vet hvor vellykket han er. Særlig den norske delen av ham heller av og til i den retningen. Ønsket om anerkjennelse, litt spalteplass dann og vann. Men stort sett trives han utmerket med Mayfairs koksgrå anonymitet. Han retter litt på buksene idet han setter seg på den avtalte benken, passer på at den dampende ferske pressen ikke får en skeiv start på dagen.

Det er like underlig hver gang. Skikkelsen sitter plutselig ved siden av ham, uten at han har merket ankomsten. Stemmen er som den pleier. Et anstrøk av dialekt som aldri er blitt helt borte. Samtidig byråkratisk, kjølig og beregnende. Han ser de rosamyke hendene. Kalde, rolige, metodiske.

– Dette gikk for sakte, van der Heuten.

– Jo da, men vi kom i mål til slutt, gjorde vi ikke?

– Holder ikke. Du må handle når jeg gir beskjed, det er jeg som vet hva som er riktig timing.

– Som sagt, vi landet pent og pyntelig. Ingen mistanker.

– Har du med deg papirene?

– Som avtalt.

– Alle? Fullmaktene også?

– Nøyaktig som forespurt.

Han legger avisa pent fra seg på benken mellom dem. Jean Paul van der Heuten, helstøpt finansmann, fra de håndsydde skoene helt opp til den like blanke issen, med kontakter til alle de store hedgefondene, bankene og meglerhusene, skal akkurat reise seg for å gå da han kjenner stikket i låret.

Har han satt seg på en treg og sanseløs veps? Han løfter hånda for å børste vekk irritasjonen. Bortsett fra at hånda ikke vil adlyde. Han merker vagt at en arm legger seg rundt skuldrene hans, holder ham fast i en intim, nesten obskøn nærhet. Det er så vidt han hører stemmen, underlig fjern til tross for at munnen nesten blir presset mot øret hans.

– Både du og jeg vet hvor lurt det er å begrense informasjonen, van der Heuten. Jo færre som vet, desto bedre er det. Sporsletting. Sikre utgangene.

Så synker haka hans ned på den kvasse, plettfrie skjortekragen. Skikkelsen ved siden av van der Heuten blir sittende en stund med armen rundt ham. Dressen, som fortsatt er helt uten skrukker, blir pyntelig dandert mot hjørnet av benken, og Jean Paul van der Heuten blir sittende som om han sover.

Ingen synes å forundre seg over at en middelaldrende businessmann har tatt seg en dupp i sola.

Derfor blir ikke liket av van der Heuten oppdaget på flere timer. Ikke før en ungdom som jobber på deli’en på hjørnet av parken, synes det er noe underlig at den dresskledde skikkelsen blir sittende såpass lenge, kaldt begynner det også å bli der borte i skyggen.

Politifolkene som kommer litt senere, konstaterer fort at det bare er å ringe etter ambulanse. Den ene av dem bemerker at den døde mannen på benken har alle de klassiske kjennetegnene på en finansgubbe. Det eneste som mangler, er Financial Times.

Noen uker senere sitter Bjørnar Nergård og ser på notisen om den døde norske finansmannen, i sin egen avis. NTB-klipp. En sak man så vidt registrerer, knapt trykker. Han gjenkjenner navnet. Mest fordi det har gått som en ærbødig hvisken over forsiktige lepper, på en lang rekke kildemøter opp gjennom årene. Jean Paul van der Heuten har vært en såkalt event-driven investor, en mann som har vært kjappest inne i selskapene før kursene er blitt flytta av store hendelser. Fusjoner, oppkjøp, emisjoner. Van der Heuten har hatt en usvikelig teft og ditto timing på aksjekjøpene sine. Og siden moren hans var norsk, er det ikke unaturlig at han har spesialisert seg på det norske markedet.

Politiet i London uttaler at van der Heutens død sannsynligvis skyldes et hjerteattakk. Bjørnar Nergård merker seg ordet «sannsynligvis», rynker mistenksomt på nesa, river ut notisen og putter den i ei mappe. Han har arkiver for det meste. År med finansjournalistikk har lært Bjørnar Nergård at det gjelder å samle. Van der Heuten spilte ikke på lilleputtlaget.

I det norske finansmiljøet vekker finansmannens bortgang atskillig oppmerksomhet. Men som alltid holder man kjeft i det åpne landskapet. Det er altfor mange norske meglerhus som har handla med Jean Paul van der Heuten. Ingen er sikker på hvem som vet hva om hvem, så man holder klokelig kjeft. Men det mumles over kaffekoppene.

Alle romaner har sine karakterer. En av mine hovedfigurer i «Skyggeland» heter Magdalena Mellomstrand.

Hun er journalist, men med en særdeles spesiell bakgrunn. Hun er nemlig vokst opp som misjonærdatter i et borgerkrigsherjet Angola. Her og nå har jeg gleden av å introdusere min nye heltinne, ja, jeg tror vi må kalle henne det.

Dette er altså en aldri så liten førpremiere. Følgende er hentet fra «Skyggeland», ganske tidlig i boka:

Hun svelger og svelger for å få unna klumpen i halsen da mamma vinker seg ut av den store porten. Hun er snart tolv år, skal begynne i sjette klasse og er bare sju minutter unna sin første slåsskamp på bortebane.

– Den kommoden er min!

Hun ser på det uforsonlige blikket i det 13-årige fregnete fjeset. Den hvite huden som lyser mot henne, har aldri forsont seg med Afrikas sol. Nesa flasser.

– Nei, den er min. Det sa dama.

Hun stirrer trassig tilbake.

– Dama, du liksom. Husmor, heter det. Ragnhild kan du bare glemme. Det er jeg som bestemmer her. Og jeg trenger de skuffene. Har så mye klær, skjønner du.

– Jaså?

Det ender i en vill slåsskamp. Fregnefjes har forregnet seg. Hun vet ikke at Magdalena Mellomstrands beste venner i Huambo er gutter. Hun vet ikke at den nyankomne jenta på kjærlig vis blir kalt for «menina branca malouca» hjemme på høysletten.

De ender opp bryst mot bryst, med armene hardt klemt rundt hverandre. Et par lyserøde og et par brunbrente. Da gjør «den gærne hvite jenta» det gutta gjør de gangene det virkelig er alvor. Hun trekker hodet godt tilbake, og i en rask, kontant bevegelse kjører hun pannen hardt inn i den oppflassa nesa. Blodstrømmen er formidabel.

Hun får beholde kommoden.

Men hun og Kari Lise blir aldri nære venner.

Internatlivet er gørr kjedelig. Rutiner. Skjema. Klokka som ringer og jager dem rundt fra morgen til kveld.

Hun gir fort opp å bli en del av jenteklikken, som hvisker og tisker, stenger ute og lukker inne. De som smiler søndagsskolelekkert når bistre Ragnhild gjør rundene sine på internatet, men som skjærer stygge grimaser bak ryggen hennes.

Hun holder seg mest til bøkene og diplomatdatteren Anita. De er begge litt på utsiden Anita, fordi hun ikke kan de kristne kodene. Magdalena, fordi hun er pinsevenn og milevis unna den hellige lutherske misjonen som har finansiert horder av sendebud med godt nytt til det mørke fastland. Misjonærene er så travle med å omvende negrer at de knapt har tid til ungene sine.

De yngste på internatet er sju år. Smårollinger som gråter seg i søvn, og som sitter i åndeløs forventning i spisesalen når Ragnhild høylytt offentliggjør lista over hvem som har fått post hjemmefra.

Hun ser hvordan skuffelsen brer seg i de små ansiktene når terningen ikke triller deres vei.

Gutter er et ukjent landskap. Kjønnene er strengt atskilt på internatskolen i Nairobi. Hun ser brødre og søstre som knapt får hilse på hverandre.

Naturen må tuktes. Med salmesang, bibelvers, andakter og gudstjenester. Og regler for det meste. Hvis de brytes, blir det juling. Deretter husarrest.

Hun tester ut grensene et par ganger. Ender opp med å bli låst inne på rommet en lørdagskveld mens resten av internatet spiser popkorn.

– Foreldrene deres er misjonærer. De jobber for Gud, forkynner Ragnhild. – Jobben deres er å være her på skolen og oppføre dere skikkelig.

Så hun holder seg til Anita. De pusher hverandre i skolearbeidet. Anita lærer henne engelsk, mot å få hjelp med matten. De er best, i alt. I gym er det ingen som er i nærheten. Hun ville helst spilt fotball med gutta. Men det vil verken Gud eller de underlige misjonærsønnene.

Merda.

Portugisisk holder hun for seg selv.

Hun lever for feriene. For fotball og klatring i trærne. For mangoslang. Og for de fløyelsmyke kveldene som kjærtegner huden når hun sitter på terrassen og Maria kommer ut fra kjøkkenet med et glass nypresset juice.

– Se på stjernehimmelen, sier hun til Maria, som har satt seg på huk ved siden av henne og lagt en lang, mørkebrun arm rundt skuldrene hennes.

Lang og mørkebrun, fordi hun nedstammer fra de stolte, høyreiste ovimbunduene. Maria er en skikkelse alle snur seg etter på markedet. Og når hun klemmer varsomt på avokadoene som ligger i digre hauger, og deretter ser skrått ned på selgeren, får hun alltid de beste prisene.

Når Magdalena følger henne på handlerundene, merker hun respekten som henger i kjølvannet av Maria. Men hun skjønner ikke alltid hviskingen. Og korsingen.

Maria har bestandig vært der. Så lenge hun kan huske har den angolanske kvinnen hegnet om livet hennes, båret henne, tørket tårene, vasket de mange skrubbsårene, snakket til henne på portugisisk.

– Hvis jeg strekker ut hånda, er det nesten som jeg kan plukke stjernene, sier Magdalena.   Gud er litt nærmere her på høysletten.

– Vi trenger det, kommer det tørt fra Maria. – Er du klar for å gå nå, caro? Din far holder sterke kveldsmøter for tiden.

Hun har aldri vært redd for Gud. Han har aldri vært en streng overdommer, slik indremisjonistene forkynner i Nairobi. Gud er en varm, imøtekommende Far som elsker henne og alltid har hatt plass og rom. Hun tror på nåden. At det er nok for henne. Hun er frelst og lykkelig og har aldri vært redd for helvete.

Det eneste problemet er at hun ikke er åndsdøpt. Hun har aldri fått til å snakke i tunger. Slik som pappa. Eller mamma. Eller Maria. Når hun ser dem hengi seg, salig fylt av Ånden, med en uforståelig strøm av ord ut av et lykkelig ansikt, skulle hun ønske at hun fikk det til, bare én gang. Om ikke annet for å få kjenne på det. Men det er helt dødt.

– Ta det med ro, sier pappa. Gud har sin tid og sine veier. Du er hans barn uansett. Og mitt, legger han til med et kjærlig smil.

Hun hører rytmene lenge før de kommer fram. Pastor Reidar Mellomstrand, utsendt og finansiert av pinsemenigheten Zion i Tistedalen, har aldri nektet lokalbefolkningen deres egne tradisjoner. Han har snarere oppmuntret dem. Derfor krydrer trommer, tamburiner og maracas den flerstemte utgaven av «Navnet Jesus» som toner ut i den angolanske sommernatta. Reidar Mellomstrand har lokalbefolkningens tillit. Og han er usynlig beskyttet av UNITA. Kanskje mest på grunn av Maria.

– Hvor godt kjenner du egentlig Jonas Savimbi? kan hun spørre Maria når de står og kutter grønnsaker på kjøkkenet.

– Åh, han var en god venn …

– Gutta ute i gata sier at du og geriljalederen har vært kjærester …?

– Caro, du må ikke høre på sånne dumme rykter. Det var uansett i et annet liv.

Slik går årene: Internatliv. Lange flyturer. Og de altfor korte feriene. Det er den sommeren hun fyller 16, at hun virkelig merker forskjellen. De lokale guttene som har lært henne å klatre over muren så de kan snike seg til å spille basketball på stadion i kveldinga, oppfører seg plutselig annerledes.

– Hva er det som skjer, klager hun til Maria.

– Det som alltid skjer, caro, kommer det borte ved komfyren.

– Ta deg en titt i speilet. Gutter er gutter. Men de blir også menn.

Hun ser på speilbildet. Den magre, gutteaktige kroppen hennes er i ferd med å forandre seg. Pupper. Hun fnyser over de nye kurvene, men må samtidig innrømme at hun har ventet litt på det. Ventet på å ta igjen overfor Kari Lise, som kaller henne «Tomboy», vugger med myke hofter og bruker bh.

Maria kommer inn på rommet hennes, stryker henne over håret og nikker megetsigende.

– Du er vakker, min lille villkatt. Ikke gi deg hen til hvem som helst.

Det var den dagen alle jaget Knausgård. Personlig var jeg mest fornøyd med å få treffe ett av mine store forbilder.

Først skjønte jeg ikke hvor alle telelinsene skulle hen. Men etter hvert gikk det opp for meg at en viss Karl Ove Knausgård sto i begivenhetenes sentrum. Sjøl var jeg innom Gyldendalhuset av helt andre årsaker. De dreide seg i alle fall ikke om å motta Gyldendalprisen og 400.000 blanke.

Så jeg lot overlot til kollegene i pressen å kjempe sin kamp, og slo meg ned med mannen som hadde satt av en halvtime til meg.

Navnet er Deon Meyer. Og for de av dere som ikke har sjekket ut bøkene hans; vel, dere har gått glipp av noe.

Han er sør-afrikaner, skriver på afrikaans og er en stadig stigende stjerne på den internasjonale bokhimmelen. Begynn gjerne med «Jegerens hjerte» dersom du vil teste ham.

Sjøl har jeg lest nesten samtlige av Meyers romaner, og var nok både stort begeistret og inderlig nervøs da vårt felles forlagshus fiksa et møte mellom oss.

Kilinga i magen var selvsagt helt unødvendig. For Deon viste seg å være en aldeles jordnær, forekommende og tvers gjennom trivelig kar. Som i tillegg til å snakke om bøkene sine, kom med et par råd.

Det ene av dem har jeg vært bort i tidligere. Ja da, det tar tid å bygge opp et forfatterskap, vær tålmodig.

Det andre, litt mer spennende.

– Skriv om lidenskapene dine, sa Deon.

Han har flere. Og han bruker dem flittig i bøkene sine. Motorsykler fra BMW, for eksempel. Og sør-afrikansk musikk, fremført på afrikaans.

Når du skriver om lidenskapene dine, skriver du som regel om noe du har peiling på. Og da blir det troverdig.

Det fikk meg til å tenke over «Skyggeland» som snart går i trykken.

Har jeg tatt med noen av mine lidenskaper?

Joda.

Jazz? Absolutt.

Orkideer? Definitivt.

Mat? Mmm.

Ski? Skal man ikke se bort fra.

India? En liten touch.

Jeg har til og med sneket inn litt bandy, verdensidretten for spesielt interesserte.

Så ja, det er en slags finansthriller. Men den er også dyttet inn på flere av mine opplagte hjemmebaner, hvor jeg mener å ha litt peil.

Så gjenstår det å se om dere synes det funker.

Det er i alle fall skrevet med stor lidenskap.

 I blant er det bare noen setninger som skal til. Og så faller alt på plass. Ryggdekning, tror jeg det kalles.

 

Jeg skal innrømme at jeg kjente det som en litt ekkel refleks nederst i ryggraden da redaksjonssjef Kari Marstein i Gyldendal kom med beskjeden. Om at før «Skyggeland» gikk i trykken, så skulle gutta øverst der oppe lese manuset. Vi snakker altså om direktørene. Som pusler med budsjettene.

En av de viktigste grunnene til at jeg har jobba og fortsatt jobber som journalist, er at jeg ønsker å utfordre makt. Og penger. Og myndigheter. Det kan selvsagt høres pompøst ut., men jeg tror det gjelder å holde noen idealer varme.

Jeg får det ikke alltid til. Men det hender.

Denne holdningen har jeg også tatt med meg inn i romanens verden. Utfordre makt, altså. «Skyggeland» er en roman om pengenes tid i Norge. Om gutta i finans. Om det å bli rik litt for fort, uten å følge spillereglene. Den sier forhåpentligvis noe om det urene spillet som foregår i en verden som er ukjent for mange, men som like fordømt eksisterer. Derav tittelen.

Som forfatter er man usikker. Hele tiden. På hvor bra man skriver. Derfor har jeg gått og ventet litt på dommen. Fra redaktør og redaksjonssjef. Og direktørene. Den kom her om kvelden. I en e-post fra Kari Marstein kunne jeg lese følgende:

«Skyggeland er nå lest av et mer eller mindre samlet ledersjikt på Gyldendal. Og jeg er utrolig glad for at de er skjønt enige om at uansett hva som skjer, så er denne boka så god og så viktig at vi med glede stiller oss bak den, uansett hvilke maktmennesker som måtte føle seg støtt, fornærmet og uthengt.»

Det er lett å finne fram de store ordene etter å ha fått en sånn beskjed. Jeg nøyer meg med å si at det kjennes godt, langt inn i magen.

Og så legger jeg til de muntre ordene fra redaktøren min: «Det er ikke alle som blir lest av så mange direktører – før utgivelse».

Kanskje på tide å legge ut noen smakebiter fra «Skyggeland» snart?