Ryggdekning

 I blant er det bare noen setninger som skal til. Og så faller alt på plass. Ryggdekning, tror jeg det kalles.

Jeg skal innrømme at jeg kjente det som en litt ekkel refleks nederst i ryggraden da redaksjonssjef Kari Marstein i Gyldendal kom med beskjeden. Om at før «Skyggeland» gikk i trykken, så skulle gutta øverst der oppe lese manuset. Vi snakker altså om direktørene. Som pusler med budsjettene.

En av de viktigste grunnene til at jeg har jobba og fortsatt jobber som journalist, er at jeg ønsker å utfordre makt. Og penger. Og myndigheter. Det kan selvsagt høres pompøst ut., men jeg tror det gjelder å holde noen idealer varme.

Jeg får det ikke alltid til. Men det hender.

Denne holdningen har jeg også tatt med meg inn i romanens verden. Utfordre makt, altså. «Skyggeland» er en roman om pengenes tid i Norge. Om gutta i finans. Om det å bli rik litt for fort, uten å følge spillereglene. Den sier forhåpentligvis noe om det urene spillet som foregår i en verden som er ukjent for mange, men som like fordømt eksisterer. Derav tittelen.

Som forfatter er man usikker. Hele tiden. På hvor bra man skriver. Derfor har jeg gått og ventet litt på dommen. Fra redaktør og redaksjonssjef. Og direktørene. Den kom her om kvelden. I en e-post fra Kari Marstein kunne jeg lese følgende:

«Skyggeland er nå lest av et mer eller mindre samlet ledersjikt på Gyldendal. Og jeg er utrolig glad for at de er skjønt enige om at uansett hva som skjer, så er denne boka så god og så viktig at vi med glede stiller oss bak den, uansett hvilke maktmennesker som måtte føle seg støtt, fornærmet og uthengt.»

Det er lett å finne fram de store ordene etter å ha fått en sånn beskjed. Jeg nøyer meg med å si at det kjennes godt, langt inn i magen.

Og så legger jeg til de muntre ordene fra redaktøren min: «Det er ikke alle som blir lest av så mange direktører – før utgivelse».

Kanskje på tide å legge ut noen smakebiter fra «Skyggeland» snart?