Ingen vei tilbake

Det var en helt vanlig onsdag, en helt vanlig togtur hjem fra jobben, den sedvanlige NSB-forsinkelsen.

Men da jeg åpna postkassa.

Den lå der.

Jeg har aldri tenkt at jeg skulle reagere sånn på å holde min egen bok i handa. Kortet som lå inn under permen var tydelig i all sin enkelhet: ”Gratulerer med ny bok! Dette er det første eksemplaret, og flere er bestilt. Vennlig hilsen Jannicke Hamdahl m.fl i Gyldendal”.

Brått dundret tanken ned i meg: Hva i all verden er det jeg har gjort?

Fram til nå har  romanen ”Nesten til stede” vært ord på en skjerm, elektroniske filer som har gått utallige ganger mellom forlaget og meg. Nå lyste den mot meg, feit og fin. 398 ugjenkallelige sider.

Så ringte telefonen. Det var min elskede som kunne fortelle at hun hadde besøkt en bokhandel i Hokksund samme dag.

«Vet du hva, de hadde fått inn boka di!»

Pause.

Så kom det som gjorde at jeg nok en gang kjente at jeg har vært ufortjent, usigelig heldig her i livet: ”Jeg hadde så lyst til å holde den i handa. Men jeg skjønte jo at jeg ikke kunne gjøre det før deg.”

For en kvinne.

Nå sitter jeg her, da. Og vet at neste stopp er alle mine gamle ulvekolleger i pressa. Samt alle dere andre. Som heldigvis er flest, og som kanskje har lyst til å lese. Og muligens kjøpe. Det er fint. Og ganske foruroligende.

For å gi dere en dytt på veien til butikken, har jeg lagt ut nok et kapittel fra ”Nesten til stede” på hjemmesida mi. Det er hentet fra del 2. Kort fortalt: Hovedpersonen Bjørnar er havnet på internatskole. For å sitere omslaget på boka, ”han må flytte til en tilværelse med frelse og fortapelse, gresspudding og 86 himmelsk vakre, utilnærmelige jenter.” Kapittel 4 er som seg forstår ganske tidlig i Bjørnars internatliv.

God leselyst. Forhåpentligvis gjennom mer enn de to kapitlene du finner på nettet.