Koreanske Youn Sun Nah påstår at hun er den samme jenta. Mon det.
Jeg vet ikke hvor mange versjoner av Richard Rodgers’ «My Favorite Things» jeg har hørt. Men det finnes mange, alt fra Julie Andrews til John Coltrane. Det er lett å tenke «å nei, vær så snill», når du ser at Seoul-fødte Youn Sun Nah har valgt denne urklassikeren fra den store, amerikanske sangboken som åpning på sin nye CD «Same girl». Men så er det noe som treffer, langt inn i hjerterøttene. Mest av alt fordi hun gjør det så nakent, nært og rent, med en vokal som henger og dirrer som morgendis over et myrtjern. Det eneste tonefølget er hennes egen, spinkle kalimba. Dialogen mellom med den nærgående vokalen og de lette kølleslagene blir meditasjon som kan bære til et stykke ut på dagen.
Musikk som merker. Siden fortsetter det i grunnen på samme vis. Med lånt, rappa og selvsnekra i ulike varianter, men hele tiden med denne stemmen som har dette noe, dette udefinerbare, som skraper og pirker bort i deg på en slik måte at du ikke forblir umerket.
Youn Sun Nah fikk sitt egentlige gjennombrudd i 2009 med innspillingen «Voyage», som også var debuten hennes på det tyske prestisjemerket ACT. Det var det året det ellers så veloppdragne publikummet på jazzklubben Unterfahrt i München, glemte konvensjonene en stakket stund, avbrøt konserten og reiste seg for å applaudere for koreaneren, lenge før det hele var over.
Når hun nå er i hyllene på nytt, tar hun det hakket videre. For Youn Sun Nah kunne fort forblitt en syngeflink, lett romantisk chanteuse, slik hun delvis fremstod i forrige runde. Hun har tross alt skolert seg på de helt riktige instituttene i Paris. Og med en mor som er operasanger og far som er kordirigent, kan man fort bli vidunderbarn uten å skape undring.
Men så er det denne viljen til å dra det videre, til å strekke stemmebåndene bortenfor det velprøvde og gjennomsungne, til å være seg selv, men samtidig rydde nytt land.
Metallica. For eksempel hennes versjon av Metallicas «Enter Sandman». Jøye meg, her snakker vi om vokal på ville veier, men likevel helt grunnfestet og med en teknikk som fremkaller ett og annet gisp. Eller hennes egen «Pancake» som kan skape følelsen av sult hos noen og enhver. Koreaneren er best når hun leker og utforsker, nedstrippet, gjerne i utfordrende dans med bare ett annet instrument.
Litt slappere blir det når hun unntaksvis henfaller til lettvinte løsninger og utganger, hvor vi nikker gjenkjennende, men ikke anerkjennende.
Men når hun gir oss nye reiseruter mellom øst og vest, mellom jazz, fransk chanson-tradisjon og popmusikalske storheter, fremstår det musikk uten datostempling. Og vi fatter den doble bunnen i platetittelen. For Youn Sun Nah er ikke den samme jenta. Samtidig som hun er nettopp det.
Youn Sun Nah: Same Girl
ACT / Musikklosen (9024-2 ACT
Bjørn Olavs Blog 