I dag har jeg testet ut kulturaksens ytterpunkter. Og kanskje det får meg til å føle meg som et helt menneske. Nesten i alle fall.
Først, klokka 13:05: Drøyt 10.000 drammensere reiser seg på Ullevål og synger. «Vi er Godset fra Drammen, det er ekte kjærlighet. Godset fra Drammen, i all evighet. Helt til Stømsøåsen faller og til ælva tørker inn, er Godset fra Drammen klubben min.» Deretter veit dere hvordan det gikk. Ola Kamara og Glenn Andersen. Bøtta hjem til Gulskævven. Jeg var helt tilstede, bortsett fra stemmen min. Den forsvant da Jo Inge Berget blei tatt av banen ti minutter før slutt. Min mann.
Så, klokka 20:15: Sporanen Mariann Fjeld Olsen (fra Nedre Eiker) synger i Operaen. «I know that my Redeemer liveth, and that he shall stand at the latter day upon the earth.» Halvtimen seinere avslutter operakoret Händels Messias med » Worthy is the lamb that was slain.»
Begge disse opplevelsene er meg, hver på sin måte. Jeg elsker Godset, stadionallsang, byen min og ælva. Akkurat som jeg får skjelven av klassisk musikk, operakoret- og orkesteret, Snøhettas fantastiske bygg, og en sopran jeg kjenner litt fordi hun en gang gikk i skolemusikken sammmen med jentene våre.
Og så tenker jeg det er fint at jeg slipper å velge. Det vil si, jeg velger meg begge deler. Jeg velger meg et liv og en verden hvor det er plass både til Messias og Godset.
Bjørn Olavs Blog 
Ja, akkurat sånn er det! Og det er godt, for slike opplevelser, i hver sin ende av aksen, er med på å gi livet alle fargenyansene og kontrastene, og det er da en kjenner seg levende. Sterk og svak på samme tid.
Her er vi enige, Aina 😉