Presserunden

Vel hjemme fra ferie konstaterer jeg at kollegene i pressen har vist seg fra den hyggelige siden mens jeg har vært borte. Så hvis du trenger noen argumenter på vei ut i gavejungelen… Vel, her er noen klipp.


 

 

 

 

 

Aftenposten: Rørende og handlingsmettet debut med et viktig budskap. Historien er trist, barsk og tankevekkende. Innimellom er den vittig. Og avslutningen er rørende, selv om den er vel optimistisk og kanskje på kant med den realismen som ellers preger boken.Beskrivelsen av det selvgode kristenmiljøet er medlevende og krass. Nordahls oppgjør med adventistkirken er ikke av den bitre og hatske sorten. Fortellingen er preget av dyp sympati for det miljøet han skildrer, dermed får også historien noe allmenngyldig over seg. Dette handler ikke bare om en innelukket og knugende adventistkirke, men om det innelukkede og selvfornøyde som sådan. Tematikken er nær sagt evig aktuell. Nordahl viser hvordan en tenkemåte og livsoppfatning kan margstjele selve tenkningen og livet når den ikke tillater motforestillinger.
Romanen kan sies å være en studie i totalitær tenkning eller ensidig og regelridd kristendom. Kanskje er boken en av de mest bibelsprengte romaner på norsk siden Tor Edvin Dahls romaner om pinsevennene?
Nesten til stede er nærmest en øvelse i multikulturell tenkning, og anbefales konfirmanter i alle aldre, uansett religiøs tilhørighet.

Adresseavisen: I spenningsfeltet mellom en normal oppvekst på den ene siden, og det ytterliggående kristne miljøet på den andre, skriver Nordahl fram god litteratur. Han forteller levende om Bjørnars tro og tvil, om hvordan han trekkes i forskjellige – og uforenelige retninger – noe som fører til at han står overfor valg de fleste ungdommer slipper å forholde seg til. Historien er også nyansert; selv om mange vil oppfatte adventistmiljøet som ekstremkristendom av verste sort, framstilles ikke menneskene som onde, og spesielt god er skildringen av Bjørnars mor – hun handler som hun gjør av kjærlighet og bekymring for sønnen.
Forfatteren har også et heldig grep om dialogene, som er langt mer naturlige og troverdige enn hva man ofte opplever fra debutanthold. Til debut å være er «Nesten til stede» svært vellykket.

VG: Sympatisk og i enhver forstand oppbyggelig oppvekstskildring fra Drammensdistriktet. Det gjør inntrykk å lese skildringen av maktmekanismene i adventistmenigheten, på samme måte som miljøet på kostskolen er godt og underholdende skildret. Nordahl har i det hele tatt et godt grep om de litterære elementene og deres funksjon i fortellingen.
En melodramatisk slutt trekker imidlertid ned helhetsinntrykket. Likevel, skal du først lese en oppvekstskildring fra vår nære fortid denne høsten kan du med fordel velge adventistene fra Drammen foran verdensmestrene fra Oslo vest.

10 thoughts on “Presserunden

  1. Når jeg leser de kritikkene forfatterren får av boken, som riktig hyller hans skriveferdigheter, men samtidig ærlig frastøtes av adventistkirken og dens ungdomsfintlige aktivitet, undres jeg – Hvorfor er forfatteren stadig aktiv og engasjert i denne totalitære sekten og viderefører dens barnemisshandlende mekanismer, med ekstremkristendom av verste sort, ensidig og regelridd. Terje B’s spørsmål fra tidligere innlegg i denne bloggen fra før bokutgivelsen, blir jo mer og mer aktuelle – Hvorfor dette engasjement og stadige medlemskap i denne sekten, og hvorfor sendte du også barna til denne skolen? Er forfatteren ennå ikke tilstede, og tro mot sin samvittighet, og frarøver han med dette også andres tilstedeværelse i sine liv. Eller er boken bare en roman :-), og kritikerne går for langt i realisme fortolkningen av Bjørnars opplevelse.
    Jeg bare undres…

    1. Forfatteren registrerer at debatten om «Nesten til stede» har en tendens til å dele seg i to. I den første gruppen finner man de som er i stand til å reflektere over boka på et overordnet nivå og samtale om de sentrale spørsmålene den reiser vedrørende oppvekst, tro, tvil og sekterisme. Dette som Aftenposten begeistres over og karakteriserer slik: «Tematikken er nær sagt evig aktuell».
      I den andre gruppen finner man de som enten leker navneleken, eller de som ønsker å ta et personlig oppgjør med forfatteren og avkrever ham en slags åndelig selvangivelse. De sistnevnte har tydeligvis et voldsomt behov for en slags klarering. Hvordan kan han, hvem er han og hvor står han? Og de har en tendens til å takle i knehøyde, både når det gjelder forfatterens integritet, tro eller mangel på sådan, ja, de velger endog å trekke inn hans barn og kommer med feilaktige påstander om disse.
      Forfatteren har lenge tenkt at det burde være mulig å bekjempe uheldige og skadelige holdninger og teologi i et religiøst system innenfra, uten å stikke av og stå på utsiden med kritikken (selv om han har stor forståelse for de som velger nødutgangen). Han har kanskje tenkt at engasjement og tilstedeværelse vil gi legitimitet og troverdighet til kritikken. Når han får såpass klare meldinger om å forsvinne, klargjøre eller underkaste seg selvransakelse, finnes det to utganger. Han kan av ren stahet velge å bli og fortsette å tro på den nevnte strategien om tilstedeværelse. Eller han kan velge å forlate åstedet, slik at de rene og ranke kan gå endetiden trygt i møte uten nevneverdige forstyrrelser. Hva velger han? Det er bare å følge med i neste bok for et mulig svar.

      1. Takk for et godt og kritisk svar.
        Men kan det være en overraskelse for forfatteren at det må bli to debatter, og er den ene mer høyverdig enn den andre? Det vil i så fall slå tilbake på forfatteren selv. Utgangpunktet for boken har forfatteren selv beskrevet i bloggen, å avsløre ”mørkemenn, maktmisbruk og fanteri”.
        Til denne avsløring vil det måtte være to lesergrupper ut fra bokens premisser.
        Gruppe 1. Den ene lesergruppen var til stede på Fjord samtidig med Bjørnar. Her blir de ved enkel bokstav flytting , involvert i forfatterens navnelek, og det uten skånsel for person eller familie. Her oppleves det at forfatteren både med rette og urette takler i knehøyde. Tidvis treffer han høyere, og synes å like det.
        Gruppe 2. Så er det den andre lesergruppen, som uten korrigerende kjennskap til miljøet, får presentert bokens innhold som virkeligheten om kirken, men i romans form. For denne gruppen behøvde navnene ikke å endres, innholdet ville blitt det samme. Men kirken og dens tro er ensidig representert via forfatterens oppfattelse av seg selv 30 år tidligere.
        Det er klart disse debattene må bli forskjellige, og at gruppe 1, som var der og kjente forfatteren, har en mer nyansert oppfattelse av boken beskrivelse som grunnlag for forandring i kirken, enn gruppe 2. Forfatteren har selv via boken beskrevet andres familiemedlemmer i det offentlige rom. Jeg anerkjenner hans virkelighet, men han eier ikke virkeligheten, jeg anerkjenner hans opplevelse, men det er flere som har opplevd, jeg anerkjenner hans rett til å mene, men tror ikke han har Sannheten (med stor S). Forfatteren må tåle denne kritikken også i det offentlige rom, og at kritikken i gruppe 1 blir en annen enn i gruppe 2. Det blir for enkelt å avfeie gruppe 1 som for privat – boken er også privat. Bekjempelsen av uheldige mekanismer i kirka bedres ikke av forfatterens ensidige beskrivelse av miljøet, og å rose nedlatende karakteristikker som gruppe 2 konkluderer med etter å ha lest boken, jfr. barnemishandling, totalitært, sekterisk osv.
        Jeg opplever stadig ikke at forfatteren toner flagg. Det styrker ikke argumentet å sette debattanter i bås som ”hellige og rene”. Det er bare godt for å devaluere og bringe til taushet.

      2. Forfatteren avslutter på sin side denne debatten med følgende: Han har ikke fått tilbakemeldinger fra noen som mener å ha blitt taklet i knehøyde eller høyere i boken. Han oppfatter ikke at han trer inn i folks private rom, men beskriver et miljø og en tid som ble frekventert av en stor gruppe som kunne observere de samme tendenser og utviklingstrekk. Enhver persepsjon, tolking av sanseinntrykk og opplevelser er subjektiv, javisst. Og hver av oss har vår historie. Samtidig foreligger det et stort og utmerket kildemateriale fra den aktuelle perioden som taler sitt tydelige språk om kultur, tenkemåte og teologi. Enkelte vil hevde at dette ikke har forandret seg vesentlig fram til i dag, andre ser endringer. Anbefaler for øvrig siste nummmer av Advent Nytt, med en anmeldelse skrevet av en som mener å kjenne seg igjen i boken. Denne anmelderen mener at dette må tåles. Dette står i motsetning til andre som mener sterkt og mye, men som ikke har noen grunn til å føle seg omtalt i boken. Det er i det hele tatt mange som mener at det finnes folk som er uthengt av forfatteren. Så langt har forfatteren møtt en rekke av disse såkalte ofrene. Underlig nok føler de seg ikke uthengt, men takker for boken, stikk i strid med hva ryktebørsen sier.
        Ellers vil jeg anbefale å lese de etterhvert mange FB-kommentarene, blogginnlegg og annet som er kommet i kjølvannet av boka. Jeg tror det kan være godt for noen og enhver på innsiden av SDA å ta inn over seg at det ikke bare er forfatteren som beskriver en viss type opplevelser. Spørsmålet er om man på innsiden tåler disse personenes smerte, eller om man bare har nok med sin egen, eller den man plutselig føler på vegne av andre.
        Forfatteren tar gjerne kritikk, men anerkjenner ikke at han han må tone flagg i noen som helst vindretning. Hans private trosliv eller mangel på sådan, faller etter forfatterens mening utenfor debatten. Forfatteren har så langt ikke hevdet at en debatt er mer høyverdig enn en annen, men at de er ulike, på godt og vondt. Han mener heller ikke, og har ikke hevdet, at han har sannheten med stor eller liten forbokstav, Nesten til stede er ikke en dokumentarbok. Forfatteren tror ikke at delingen av debatten i to ulike grupper, eller flere, nødvendigvis har å gjøre med leserens nærhet til innholdet, men evnen til abstraksjon og prinsippiell tenkning.
        Forøvrig synes forfatteren at man skal sitere korrekt. Når han omtaler «de rene og ranke» i forrige kommentar (ikke de hellige og rene), er dette en henvisning til et dikt av Rudolf Nilsen, muligens passende i sakens anledning. Ved søk i bloggen finner forfatteren ingen kommentarer eller innlegg som uttrykker at boka omhandler ”mørkemenn, maktmisbruk og fanteri”, slik det hevdes av Jensen. Derimot beskriver forfatteren jobben i DN som en «jakt på skurker, maktpersoner og fanteri». Igjen må man be om at det ikke slurves med sitatene, da blir det fort galt.

  2. Veldig flott presentasjon på Litteraturhuset idag! Eg fekk kjempelyst til å lese boka di!:)

  3. Takk for en morsom og velskrevet bok Bjørn Olav! Nydelig barndomsskildring fra Drammen og nærværende beskrivelse av en ungdom
    som gjennomlever tro og tvil i et system som for utenforstående virker både eksotisk og kanskje skremmende. Vi som vokste opp som adventister men ikke lenger tilhører folden får jo et tankevekkende gjensyn med barndom og ungdomstid som ikke finnes i annen litteratur og som er lukket fordi vi ikke lenger står i forbindelse miljøet. Det er vel den første romanen som kommer ut av Adventistsammfunnet?
    Så til kravet om en åndelig selvangivelse. Det er kanskje ikke til å unngå, men såvidt jeg husker er det vel herren som skal granske hjerte og nyrer? Å trekke inn forfatterens fortsatt tilstedeværelse i systemet og barna er upassende og Jensens kommentarer minner vel endel av oss på grunner til at vi ikke er Adventister lenger.

    1. Takk skal du ha, Maja. Stas å høre fra deg og få tilbakemeldinger på boka. Ikke minst gleder det meg at skildringene av Drammen nådde fram :-). Her på bloggen og på FB, og forsåvidt i en del andre nettfora er det kommet ulike kommentarer fra folk som kjenner seg igjen og som synes det er fint med en historie fra dette miljøet. En av mine intensjoner er rett og slett å skrive en historie som ikke er fortalt tidligere og som jeg mener bør fortelles, både fordi den er ganske kuriøs, men også fordi den har flere alvorlige elementer i seg. Det er vel mange av oss som lurer på hvorfor vi er blitt som vi er blitt, og hvorfor livet tok de krokveiene det tok. Mange melder at de føler seg «identitetsløse» etter en SDA-oppvekst, at de ikke klarer å høre til, hverken her eller der. Det er både trist og alvorlig, og ganske krevende.
      Det finnes en amerikansk bok som heter «Kjegler» av Kurt Sweeney, som også sneier innom adventistoppvekst. Men jeg tror «Nesten til stede» er det første forsøket på å skrive en gjennomført oppvekstroman fra dette miljøet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s