Både kloden og ballen er rund

Image

Noen ganger får fotballen fram det beste i folk.

Scenen var satt. Vi hadde akkurat forlatt en ytterst tam fransk bar hvor interessen for fotball var på dødehavsnivå. Men hos Jerome 100 meter bort i gata var det trøkk. Han hadde tatt på seg hatten, serverte gratis snacks og ambulerte mellom jobben som DJ og bartender. På storskjermen var det Brasil mot Chile. På høyre side hadde vi Carol og Bruno fra Brasil, på venstre side, helt tilfeldig, Daghild og Gaute fra Orkanger, og ved det andre bordet satt Anna i spissen for en gjeng fra Panama. Stedet var Carcassonne. Det var noen franskmenn der også, mye drikkevarer, tapas og delvis veldig høye skuldre. Det kunne blitt en veritabel krig. For gjengen fra Panama var definitivt mest interessert i at hardt arbeidende chilenere skulle ryste vertsnasjonen, Carol og Bruno viftet med et digert brasiliansk flagg og franskmennen trakk på skuldrene og håpet vel egentlig på mest mulig fest og temperatur. Daghild og Gaute holdt en knapp på Chile, og ei ny nyre til Nils Arne Eggen, mens jeg og kvinnen helte svakt mot hjemmelaget for terrorbalansens del.
Akkurat her oppsto det som stadig vekk forundrer meg. I stedet for hissig uenighet, lange geiper og svarte øyne, skapte fotballen et, unnskyld klisjeen, fargerikt fellesskap over bordene. Det som begynte med en forsiktig posisjonering, endte opp med at vi fikk noen nye venner for en kveld. For inn i mellom skåringene, grisetaklingene og cornerene, og at Jerome tok inn en høylydt brasiliansk kommentator på radioen – altså i tillegg til tv-lyden – ble vi litt kjent med noen nye folk. Et ungt brasiliansk par som var på dannelsesreise i Europa. Trøndere på biltur fra Paris til alpene. Tre par fra Panama som utforsket ny/gammel kultur. Og slakke franskmenn som med en typisk middelhavsk skulderbevegelse håpet at den beste ville vinne. Vi snakka litt om arkitektur, en hel del om hva fotball betyr for folk, litt om svartebørs og sendte noen tanker til Eggen i dialysemaskinen. I det hele tatt var det lite fiendskap å spore. Bruno dyttet oliven, guacamole og nachos i vår retning og bad oss forsyne oss. Jerome skrudde opp dansemusikk så det ble søramerikansk hoftesving hver gang gutta lå nede med skader – stadig vekk, altså, mens Anna knipset og knipset med kameraet sitt (litt usikker på hvor hun publiserer). Og da det gikk til straffespark, forsvant Carol med nervene smurt utenpå huden, Bruno røkte frenetisk, mens Anna tømte et gigantisk ølglass og fant fram videofunksjonen på kameraet (nei, jeg vil ikke vite hvor hun publiserer). Etterpå da alt var over, skrikene hadde lagt seg som ovetrøtte småbarn og svetten var i ferd med å størkne, var det tid for omfavnelser. Ingen ukvemsord, ingen stygge blikk eller ekle fingerbevegelser. Bare Jerome som kjørte for full guffe over høyttalerne. Sangvalget var kanskje ikke helt tilfeldig, og det slår meg at han ville ha spilt den samme låta om Chiles siste straffe ikke hadde gått i stanga. «That´s the way, a ha, aha I like it.»

image

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s