Brun surrealisme

Jeg bor i ei brun bygd. Brun hele året. I fotball og bandy. 3050 Mjøndalen. Det går stort sett veldig greit. Bortsett fra to ganger i året.

Ungene mine er vokst opp i brunt. Vi har bakt våre sjokoladekaker, gjort dugnad, frosset tærne brunsvarte på bandykamper, og jeg har vært brun trener i brun junioravdeling. Naboen min var kaptein på sølvlaget i 1976. Mitt eneste problem er at jeg holder med Godset. Sånn er det. Du bytter ikke ut laget ditt, i hvert fall ikke klubben du er vokst opp med. Så jeg sliter to ganger i året. Det er sjølsagt under to lokaloppgjørene mellom by og bygd. Men ellers heier jeg på brunt. Du kan ikke annet. Og en helt vanlig tirsdagskveld i mai er det ekstra fint å bo i Mjøndalen. Det er lett surrealistisk at brunt vinner 3-2 over Rosenborg etter å ha ligget under 0-2 på eget kunstgress. Det blir ikke særlig større i en klubb hvor treneren tjener til lønna si ved å selge annonser til småbedriftene i nærmiljøet. Gårsdagens opplevelse smaker  bedre enn en fersk grisla-kneip fra Klausen eller nystekte lomper fra Aulie. Nesten.

Det er mye å si om Mjøndalen. Om Marit som steiker vafler(Mifler) under kampene. Om Svein som er speaker på stadion når han ikke trener ungene i skigruppa. Som etter kampen går rundt og mumler: «Hadde aldri trudd jeg skulle få oppleve detta.» Det er sindige folk, med skikkelige jobber. Folk som klipper plenen sjøl, går tur med bikkja og møter opp i kjerka ved livets store anledninger. Men som sjelden tar helt av. Bortsett fra på en kveld som denne. Og det er dem vel unt.

Jeg gikk langs sidelinja denne tirsdags kvelden da jeg hørte stemmen fra en annen nabo. Den tidligere storscoreren Egil Solberg hang over reklameskiltene og vinka på meg.

– Fantastisk, jubla han.

Selvsagt er det fantastisk. Og romslig og raust. Kona hans, Rigmor, nikka til meg.

– Det er helt greit at du holder med Godset i de to kampene. Så kan du heie på brunt ellers.

Det gjør jeg uten å blunke. For jeg ser hvor mye dette laget betyr for et lite sted. Vi har spillere både fra Krokstadelva og Senegal her. Men de kan knapt nok leve av fotballen. I brun nøkternhet har de fleste jobbet ved siden av idretten, hele veien mot toppen. De skjønner hvor de bor.

Molde har penger og onkler. RBK har digre underskudd. Brann er i OBOS-ligaen. I Mjøndalen heter hovedgata «Arbeidergata». Det er ikke tilfeldig at laget her krampejobber til fløyta går og skårer på overtid.

Svigersønnen min har røtter i Trøndelag og holder med RBK. Det må han få lov til, selv om han tippa 0-6 før kampen. På tv ser jeg Barcelona vinne 5-3 sammenlagt over Bayern München i Champions League. Jeg er ikke sikker på om det er noe særlig større enn det som skjedde i den brune bygda en tirsdagskveld i mai.