Utypisk norsk

Glem alt snakket om den vanskelige nummer to-platen. Dag Arnesen Trio gjør det enkelt.

Jazzplater får sjelden plass på VG-listen. Norske jazzplater enda sjeldnere. Dag Arnesen Trio klarte det imidlertid fint med gjennombruddsplaten «Norwegian Song» i 2007. Oppfølgeren, «Norwegian Song 2», er litt tøffere i kantene, men har beholdt den varme klangen og det lyslette, oppløftende uttrykket. I det hele tatt har Pål Thowsen på trommer, bassist Terje Gewelt og pianist Dag Arnesen klart kunststykket å gjenta suksessen uten å virke forutsigbare.

Det gylne snitt. Ener’n  handler om jazzversjoner av norske folketoner og småstykker av Grieg og Ole Bull. Når trioen tar sjansen på toeren med samme navn og samme konsept, kan det fort bli buklanding. Slik går det ikke. Arnesen, som omskriver og nyarrangerer det klassiske materialet, har funnet det gylne snittet mellom kjent og ukjent. Her er både «Blåmann, Blåmann», «Eg gjette tulla» og «Mellom bakkar og berg», men også mer ukjente ting.

For det brede lag. Det hele begynner nokså up tempo med «Eg rodde meg ut på seiegrunnen». Thowsen visper sjarken effektivt igang, mens Arnesens venstrehånd jobber friskt i ukjent, melodisk farvann. Så kommer velkjente toner for å etablere linjene til originalen, før det hel tar av i en leken, improvisatorisk blåtur.

Her ligger noe av hemmeligheten. Respekt for det velkjente, før det bøyes og skyves i nye, uventede retninger. Velfundert, gjennomarbeidet og teknisk bortimot fullkomment. Det er nettopp slik, ved å etablere en slags felles forståelse med lytteren om at tradisjonen kan gjenfortelles på helt andre og nye måter, at Arnesen har truffet en eller annen streng i det brede lag. Forsåvidt akkurat det samme som bysbarn Edvard Grieg gjorde med norske folketoner for drøyt 100 år siden. Arvegods skal håndteres med varsomhet, men aldri så forsiktig at det bare støver ned.

Sangen er saken. Arnesen beveger seg virkelig ut på dypt vann når han tar for seg nevnte Griegs «Morgenstemning», et stykke musikk som fremstår som nesten norskere enn steinrøysa selv. Når man så skal gjøre jazz av det, beveger man seg konstant på kanten til å bli en folkefiende. Men igjen klarer trioen å nøste dette overbevisende inn. Noe løses ved Arnesens klassiske skolering, men enda mer er det selve måten å angripe på, som imponerer. Amerikanerne pleier å si at «the song is the thing». Fremfor å trekke oppmerksomheten mot seg selv og egne ferdigheter, handler det om å løfte det musikalske råstoffet opp og frem.  Perler fra det norske skattkammeret får nytt liv og den eviggrønne statusen de fortjener. I noe som er bortimot historisk gode innspillinger.

https://i0.wp.com/www.platekompaniet.no/cover/cover/album5/norwegianii_arnesen.jpg

Dag Arnesen Trio: «Norwegian Song 2» (Resonant Music/Musikklosen)

Og vil du ha et mattips, klikker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

3 thoughts on “Utypisk norsk

  1. Denne trioen surrer og går forholdsvis ofte her i gården, sammen med Helge Lien Trio og Tingvall Trio.. Så gøy at du skriver anmeldelser av jazz! Tar nok turen innom her flere ganger. Youn Sun Nah var spennende!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s