Ikke grip dagen

Det drar seg mot sommerferie. En sånn dag som jazzgitarist Bjørn Klakegg beskriver, vil jeg gjerne ha mange av.

Plata heter «A day with no plans at all»  og er en absolutt vederkvegelse . Når strengevirtuosen Klakegg i 2005 først skulle lage oppfølgeren til albumet  «Gloria», kunne han ikke gjort det bedre. Dette er musikalsk nyskapende, utrolig iørefallende og ikke minst til å bli i godt humør av.

Funkler. Bjørn Klakegg er en av de mange som er utdannet ved jazzlinja på musikkonservatoriet i Trondheim. Men han følger sine egne opptråkkede stier og finner frem til små, musikalske skogstjern som funkler og glitrer. Kall det gjerne jazz, kall det folk, kall det attpåtil køntri. Plasser det hvor du vil. Den erfarne scenemusikeren presenterer musikalske oppsetninger helt utenom det vanlige. Kanskje det skyldes en helt egen sound, gjerne fremkalt av egenproduserte eller egenimporterte instrumenter. Kanskje det skyldes at han stikker av fra vrimmelen, lukker seg inne. Kanskje er det evnen til å bare la dagene flyte forbi. Jeg vet ikke helt hva det er. Men det Klakegg og medmusikantene Kåre Vestrheim på tangenter og Harald Skullerud på perkusjon fant frem til og spilte inn  i en gammel, gul og vindskeiv villa noen januardager i 2004, har et unikt stempel.

Strøm av ingenting. Klakegg og Skullerud valgte samme tilnærming da de eviggjorde stemningene på «Gloria» (Curling Legs 1999). Den gangen tilbragte de en regntung sommer på seteren Gaustum i Fåberg Vestfjell uten hverken innlagt elektrisitet eller vann. Nå har de vært i en stuga i Sverige og latt tiden drive. Det er blitt en stille strøm av ingenting; små filosoferinger, gamle minner og en dokumentasjon på hva det vil si å være helt «off».

Klakeggs inspirasjonskilder er åpenbare. Bill Frisell romsterer i bunnen av klangverdenen hans, uten at det blir for påtrengende.  Legg gjerne til en dæsj godlynt Pat Metheny. Samtidig drar Klakegg opp en himling som like gjerne kunne vært hentet fra den norske fjellheimen, franske bakgårdskneiper eller en støvete ranch i Midtvesten. Pluss på Haralds Skulleruds særpregede perkusjon som bærer et streif av Afrikas solsvidde savanner, og Kåre Vestrheims melodiøse åre, preget både av Locomotives og Silje Nergaards band. Jepp, da skjønner du fort dette går utenpå det meste.

Selv om det ikke fremgår av plateomslaget, så høres det ut som om Klakegg har vært på instrumentlageret og funnet frem både den hjemmesnekrede cellogitaren, dreielyren, snakebanjoen. Eller bokhylleharpen for dens saks skyld. Uansett, her er det blitt skapt ørebalsam som lindrer og leger. Og som gir perfekt komp til sommeren. Eller hvilken som helst fridag, for den saks skyld.

Bjørn Klakegg «A day with no plans at all» (Curling Legs)

Vil du ha en oppskrift på mat som passer sommeren og denne musikken, klikk her