Stolt av å bli anmeldt over ei helside i lørdagsmagasinet i Dagens Næringsliv under tittelen «Jesusbarn i Drammen». Uten å legge noen føringer for lesningen din, slår det meg at anmelder Ola Hegdal har forstått en hel del. Har klippet noen sitater som ligger under her, uthevingene er mine 😉
Bjørn Olav Nordahl er en dreven gravejournalist som skrev for Dagens Næringsliv frem til ifjor. Hans sluttpakkeroman «Nesten til stede» er en høyst personlig oppvekstskildring fra adventistsamfunnet i Drammen på syttitallet, og får en til å tenke at det tross alt har kommet noe godt ut av finanskrisen.
Nordahl har vokst opp som adventist, og har åpenbart et sterkt ønske om å fortelle om hvordan dette var. Det er rimelig å anta at hovedpersonen Bjørnar i romanen har en del til felles med forfatteren Bjørn Olav, uten at dette blir noe Knausgårdsk oppgjør med alt og alle. Det er egentlig påfallende hvor lavmælt og anstendig tonen er, også i kritikken av de mer ytterliggående praksisene til adventistene.
Moren er fanatisk, men blir ikke fremstilt som et fundamentalistisk monster. Tvert imot kan man godt forstå at hun, fra sitt perspektiv, ønsker å redde sin sønn fra evig fortapelse.
Forfatteren klarer faktisk å få frem appellen til dette besynderlige livssynet, for eksempel følelsen av at alt du gjør er betydningsfullt. Bjørnar tviler, men klarer samtidig ikke å slutte å tenke på Gud. I sitt stille sinn forhandler han med Vårherre, og kjøpslår om hva han må gjøre for at Godset skal holde seg i den øverste divisjonen. Og holder det med at han lar seg døpe for at den hyggelige, gamle mannen på Støperiet skal bli frisk igjen.
Ettersom gudstroen ikke blir fremstilt som helt idiotisk, lever vi oss inn i Bjørnars tvil og tro. Romanen unngår dermed å bli en enkel bannbulle mot adventismen og blir i stedet en litterær skildring av en ung manns søken etter seg selv.
«Nesten til stede» er bygget opp og skrevet som en ungdomsroman. Språket er holdt i en enkel, muntlig stil som kler hovedpersonens alder og bakgrunn. Den kan uten tvil leses med utbytte av unge mennesker, selv om overskridelsene er betydelig mer moderate her enn i vanlige ungdomsromaner.
For tvilende og frafalne adventister og andre medlemmer av kristne sekter må den være et funn.
Bjørn Olavs Blog 
Ja den er et funn!
Vet ikke om det gjør meg til et «tvilende og frafallent» sektmedlem 😀 😀 😀
Tusen takk Bjørn Olav
Takk, min venn. Er vi ikke alle litt frafalne når alt kommer til alt .. 😉
Jo det er vi.
Og som du så har jeg kommet fram til at jeg ikke gidder å ha dårlig samvittighet for det mer! Det er en utrolig befriende tanke…
Grunde
Dette er jo kjempe bra! Helt enig, mye bedre enn Knausgård…:)
Hey, rolig nå, Beate 😉
gratulerer ^^
ThankU!
Stort GRATTIS igen till en strålande recension. Härligt! 🙂
Har du funderat på att ge ut boken i Sverige? Om så är fallet skulle jag mer än gärna översätta den till svenska. Som du vet känner jag väl till adventistsamfundet och internatlivet. Norska är ju, märkligt nog, mitt modersmål ;). Är informatör och journalist, en grävande sådan, och anser att hela journalistkåren i större utsträckning borde ta reda på fakta istället för att «tycka». Jag älskar språk och att skriva. Fundera på förslaget, för mig skulle det vara fantastiskt roligt.
Linda, jeg skal komme tilbake til dette etter hvert. Akkurat nå er det et par andre ting som presser på. Men jeg synes det er herlig at du følger så engasjert med!
En roman til terningkast seks
Nesten tilstede er han, Bjørnar. I en bok av Bjørn Olav Nordahl er det vanskelig for oss som kjenner forfatteren å skjelne mellom Bjørnar og Bjørn Olav. Hva er sant og hva er oppspinn, liksom. Kunstnerisk frihet, javel – i romans form er det både mulig og tillatt – og helt nødvendig. Det er ingen biografi, men duverden som det likner.
Ikke at historien taper noe på det, den er tøff nok som den er.
Nesten tilstede. Oppvokst i adventistmiljøet med det ene benet og i lokalmiljøet med det andre, opplevde han at ikke alle likte hans lefling med Jesus. Nordahl beskriver venner og uvenner med en sikker penn, og treffer spikeren på hodet. Ja, han banker den kraftig inn, enten det gjelder idrettsmiljø, skolevei, bomiljø eller plageånder.
Erting kalte de voksne det. Pur faenskap kalte vi det – vi som hadde en Henki luskende rundt hvert gatehjørne.
Og når foreldre gjør så omfattende valg for sine barn, når Bjørnar ikke får spise pølse fordi det er synd – når han ikke får drive idrett på sabbaten, likner ikke det på barnemishandling?
Og de dypere spørsmålene – hvorfor føler han seg så mislykket? Fordi han ikke klarer å være så kristen som han ønsker? Han er livredd for å spise så mye pølser at han ikke kommer blant de 144 000 utvalgte som skal ta del i himmelen. Jentene har jo så flotte, stramme bluser, og Bjørnar kan ikke ta øynene vekk. Han kysser ei jente, og ei jente til, og det er jo stor synd. Han venter stadig at Gud skal komme ned fra himmelen og sjekke i den store boka; – Du Bjørnar, du har for mange kryss. Du blir ikke med til himmelen.
Bjørn Olav Nordahl beskriver den flotte byen vår på en måte alle kjenner seg igjen i. Som jeg sa, spikeren på hodet! Han beskriver også bandymiljøet i byen så man får en tåre i øyekroken, humrer gjenkjennende, og registrerer at personalgalleriet er beskrevet med humor og kjærlighet.
I seksjon 2 har han havnet på en kristen internatskole. Undertegnede har ingen referansepunkter her, men blir likevel drevet side for side gjennom Bjørnars opplevelser, hans tvil, tro, tvil, selvransakelse, tvil og oppbygging. Mannen Bjørnar blir til, og det er gutten Bjørnar som bygger ham.
Bjørn Olav, du har vært så inderlig tilstede. Terningkast seks, men ikke tatover det på armen!
Hva skal jeg si, Asbjørn..? Takk. Og så lar jeg dette tale for seg sjøl 🙂
Et par venninner og jeg kom i en periode ofte for seint til gymtimene da vi gikk ca i 6.klasse. Gikk på barneskolen oppe i skogen o vi hadde gym på videregående. Det var 2-3 minutter å gå.
På vei til gymtimene pleide vi å snike oss ned i bomberommet under gymsalen å leke i en merkverdig labyrint- hule bygd av madrasser. Det var liksom en lang gang inn til et rom på 4-5 kvadratmeter. Dessuten var det en gang inn til et lite krypinn der man kunne spionere på inngangsdøra til bomberommet uten å bli sett.
Vår trivelige gymlærer kunne ikke fatte hvorfor vi kom så sent til gymtimene. Hi hi
Nååååååå vet jeg hva den hula egentlig var ! Ei hemmelig TV-stue ! Vi trodde vel egentlig at den hula ble brukt til noe helt annet, men men…….
Festlig å kjenne igjen så mye i boka di.
Hei Bjørn Olav.
Først må jeg takke deg stort, for at du turte å skrive denne boken.Det er modig og tøft gjort.
For ca 10 år siden, bestemte jeg meg for å granske bibelen selv, for å finne ut av hva jeg trodde på, og ikke bare hva jeg hadde blitt lært opp til å tro på ( for mine barns skyld). Kort fortalt, det ende med at jeg måtte melde meg ut av kirken. Det var en veldig tøff tid, som ende i en depresjon. Denne er jeg for lengst kommet meg ut av. Men det ligger alltid en sorg igjen. En sorg over at mine foreldre ( spesiellt mamma) ikke klarer å se at det går ann å leve godt utenfor kirken. Og det virker ikke som om det betyr noen ting hvordan jeg har det med meg selv( jeg lever ett fantastisk liv, har endelig funnet fred inni meg,og har sluttet å hele tiden ha dårlig samvittighet). Frelsen er allt hun tenker på, og er redd for at jeg ikke kommer til himmelen. Det er ille hvor stor kraft en tro kan ha. De går med skylapper på hele tiden,og alt de sier og gjør, gjør de for å komme til himmelen(virker det som).
Jeg fikk boken din til bursdagen min av min mann ( 18.10). Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok( må være snart 10 år siden :-)) jeg leser nemelig ikke bøker. Men boken din, var den beste gaven jeg kunne fått! Det var dette jeg trengte. En bok som skriver svart på hvit hvordan barndommen min har vært. Jeg kjenner meg igjen i det aller meste. Å vite at jeg ikke er alene om å ha det slik,det hjelper veldig. Boken din ble lest ut på en dag! Og skulle ønske det kom en oppfølger, for å få vite hvordan det gikk med Bjørnar. 🙂 SNART! 🙂
Det har også vært utrolig godt å lese hva de forskjellige har skrevet på bloggen din. Plutselig er man ikke alene om å ha disse følelsene.
Vel, igjen tusen takk for en fantastisk og viktig bok. Stå på videre.
Vennlig hilsen
Eirin
Eirin! det er slike kommentarer som gjør at det er strevet verd å skrive ei sånn bok. Takk for at du er så åpen og ærlig om dette. Jeg veit det er flere der ute…
Herlig at du «avslører» krypgangene på TVS. Og fenomenet med hovednøkler på avveie… Selv var jeg og kompisene i besittelse av både hovednøkkel og minibryggeri i krypkjelleren. Så herlig frekt! Og ikke et SNEV av dårlig samvittighet. 🙂
Selv om TVS var en plass med mange tullete regler kan ingen ta ifra oss hvor fantastisk spennende/morsomt det var å leke katt og mus med internatperonell og andre ansatte.
(Hovednøkkelen ble forøvrig solgt til spotpris til en gjøk som trua med å tyste på oss. Før russetida begynte. Det var nedtur.)
Utrolig gøy å lese ei bok som passer som hånd i hanske til egen livshistorie og som til de grader gir en miljøbeskrivelse der alt ned til den minste detalj har gjenklang i lagrede minner. Skriv gjerne flere bøker. 🙂
Et spørmål som alikevel dukker opp er dette: Har en person noen gang stått på talerstolen i TVS aulaen og kritisert Adventistsamfunnet slik Bjørnar gjorde da han sluttet? Det ville i såfall være veldig modig gjort!
Virkelig godt å høre fra mafiaen, Jostein…. 🙂 Takk for gode historier og kommentarer.