Når du minst forventer det…

Jeg har bedt om tilbakemeldinger. Men hadde ikke forventet at min gamle venninne, fagforeningskumpan, tidligere debattansvarlig og journalist i Nationen, Mona Askerød  skulle fordype seg i «Nesten til stede». Så feil kan man ta.

Hei Bjørn Olav!
Du ber om kommentar – og skal jammen få det… )

Jeg hadde høye forventninger til boka di. Jeg har jo lest deg i hundre år, og visste at du kan skrive en historie sånn at det er umulig å slutte å lese. Og siden jeg har minst to cd’er i hylla som er kjøpt på bakgrunn av dine anmeldelser (selv om vi bare har delvis overlappende musikalsk felt), visste jeg at du også kan formidle følelser, bilder og inntrykk.
Men jeg var likevel ikke forberedt på at jeg skulle bli så engasjert av den boka. Jeg har ledd, grått, blitt så eitrende forbanna og veldig glad – om hverandre og hele tida. Det er en merkelig følelse å lese en bok som ikke handler om noe som er i nærheten av å være kriminelt og som likevel aldri lar meg slappe av.
Jeg likte den kort sagt veldig godt.

En fryd. Jeg synes særlig den første delen av boka var en litt vond fryd å lese – jeg k j e n n e r jo disse menneskene. Alle figurene, inklusive de menighetsfolka som holder medlemmene nede med trusselen om Guds dom. Men det fine er at Bjørnar er litt heldig også – han har folk utafor kirka som s e r ham og støtter ham. Begge de jentene, og stort sett idrettsgutta, aksepterer ham jo på hver sine vis. Bortsett fra det med lørdagene, som må ha vært et utrolig mas.
Den andre delen av boka er mye fjernere for meg i utgangspunktet, men det skal ikke mye til for å tenke seg hvilke maktstrukturer, konflikter og kulturer som utfolder seg på et sånt senter der alle er dømt til å leve sammen i årevis. Grøss. Jeg var egentlig mest overraska over at han ble der til han var russ.

Ikke Beatles. Jeg er uenig med dem som sammenlikner Bjørnar med Kim Karlsen i Beatles. Fordi jeg oppfatter det som at Kim Karlsen alltid juger og dikter, og at leseren ikke kan vite om noe av det som står i boka er sant, mens Bjørnar vil være dønn ærlig hele tida – og grubler hele tida på om han er ærlig og bra NOK. Og når det slitsomme splitta livet hans resulterer i noen hvite løgner og svette situasjoner, så er det når han må og det gjør vondt for ham. Det også.

Har sett lyset. Jeg ble også selvsagt veldig nysgjerrig underveis på hvor mye av Bjørnar som er Bjørn Olav og omvendt. Sånn jeg kjenner deg, har jeg absolutt ingen problemer med å se for meg at du er Bjørnar som predikant (haha!), men jeg sleit litt med å høre deg som en bannende 14-åring for eksempel.

Jeg synes Bjørnar er en reflektert gutt (det er vel problemet hans), og at han har et veldig fint forhold til begge foreldrene i starten. Og de til ham. Det er en ganske stor kjærlighetserklæring fra mora at hun syr på det Godset-merket på jakka. Og faren prøver vel så godt han kan å innføre litt slakk i huset. Så strammer liksom mora grepet etterhvert – og da forsvinner faren ut av bildet. Men hun jobber tross alt for å holde ham unna fortapelsen. Jeg synes jo det er barneplageri å sende en ung gutt til en sånn skole, men du klarer å få fram at hun ikke gjør det i ondskap men i bekymring. Og jeg tror kanskje hun i utgangspunktet ikke er så mye verre enn andre foreldre som vil ungene sine det beste og tror de har sett lyset – man ser eksempler på dem langs fotballbaner over hele landet. Så er det selvsagt ekstra vanskelig med disse strenge kirkesamfunnene, når de tar kontroll på hele følelseslivet ditt, og holder deg inne og nede med moral og gjør alt du gjør og tenker til synd – som igjen fører deg lukt nedenom. Du kan ikke vinne.

Det eneste jeg må klage LITT på, er at jeg skulle ønske boka hadde vært litt lengre. Og ikke bare fordi det er trist at den er slutt (men det også). Men jeg har generelt problemer med den typen åpen slutt. Det er et spektakulært grep, og en genial måte å slutte historien på.
Men jeg blir sittende igjen og spørre “Men hva skjedde etter det”? Særlig i denne boka, der så mye kretser rundt at et menneskes – særlig Bjørnars – handlinger alltid har konsekvenser, hadde jeg ønska meg mer om hva som skjedde etter den knallutgangen.

Så hvis du har en plan om å gi ut en fortsettelse, er det helt greit for meg – sett meg opp på bestillingslista!