Jeg har bedt om tilbakemeldinger. Men hadde ikke forventet at min gamle venninne, fagforeningskumpan, tidligere debattansvarlig og journalist i Nationen, Mona Askerød skulle fordype seg i «Nesten til stede». Så feil kan man ta.
Hei Bjørn Olav!
Du ber om kommentar – og skal jammen få det… )
Jeg hadde høye forventninger til boka di. Jeg har jo lest deg i hundre år, og visste at du kan skrive en historie sånn at det er umulig å slutte å lese. Og siden jeg har minst to cd’er i hylla som er kjøpt på bakgrunn av dine anmeldelser (selv om vi bare har delvis overlappende musikalsk felt), visste jeg at du også kan formidle følelser, bilder og inntrykk.
Men jeg var likevel ikke forberedt på at jeg skulle bli så engasjert av den boka. Jeg har ledd, grått, blitt så eitrende forbanna og veldig glad – om hverandre og hele tida. Det er en merkelig følelse å lese en bok som ikke handler om noe som er i nærheten av å være kriminelt og som likevel aldri lar meg slappe av.
Jeg likte den kort sagt veldig godt.
En fryd. Jeg synes særlig den første delen av boka var en litt vond fryd å lese – jeg k j e n n e r jo disse menneskene. Alle figurene, inklusive de menighetsfolka som holder medlemmene nede med trusselen om Guds dom. Men det fine er at Bjørnar er litt heldig også – han har folk utafor kirka som s e r ham og støtter ham. Begge de jentene, og stort sett idrettsgutta, aksepterer ham jo på hver sine vis. Bortsett fra det med lørdagene, som må ha vært et utrolig mas.
Den andre delen av boka er mye fjernere for meg i utgangspunktet, men det skal ikke mye til for å tenke seg hvilke maktstrukturer, konflikter og kulturer som utfolder seg på et sånt senter der alle er dømt til å leve sammen i årevis. Grøss. Jeg var egentlig mest overraska over at han ble der til han var russ.
Ikke Beatles. Jeg er uenig med dem som sammenlikner Bjørnar med Kim Karlsen i Beatles. Fordi jeg oppfatter det som at Kim Karlsen alltid juger og dikter, og at leseren ikke kan vite om noe av det som står i boka er sant, mens Bjørnar vil være dønn ærlig hele tida – og grubler hele tida på om han er ærlig og bra NOK. Og når det slitsomme splitta livet hans resulterer i noen hvite løgner og svette situasjoner, så er det når han må og det gjør vondt for ham. Det også.
Har sett lyset. Jeg ble også selvsagt veldig nysgjerrig underveis på hvor mye av Bjørnar som er Bjørn Olav og omvendt. Sånn jeg kjenner deg, har jeg absolutt ingen problemer med å se for meg at du er Bjørnar som predikant (haha!), men jeg sleit litt med å høre deg som en bannende 14-åring for eksempel.
Jeg synes Bjørnar er en reflektert gutt (det er vel problemet hans), og at han har et veldig fint forhold til begge foreldrene i starten. Og de til ham. Det er en ganske stor kjærlighetserklæring fra mora at hun syr på det Godset-merket på jakka. Og faren prøver vel så godt han kan å innføre litt slakk i huset. Så strammer liksom mora grepet etterhvert – og da forsvinner faren ut av bildet. Men hun jobber tross alt for å holde ham unna fortapelsen. Jeg synes jo det er barneplageri å sende en ung gutt til en sånn skole, men du klarer å få fram at hun ikke gjør det i ondskap men i bekymring. Og jeg tror kanskje hun i utgangspunktet ikke er så mye verre enn andre foreldre som vil ungene sine det beste og tror de har sett lyset – man ser eksempler på dem langs fotballbaner over hele landet. Så er det selvsagt ekstra vanskelig med disse strenge kirkesamfunnene, når de tar kontroll på hele følelseslivet ditt, og holder deg inne og nede med moral og gjør alt du gjør og tenker til synd – som igjen fører deg lukt nedenom. Du kan ikke vinne.
Det eneste jeg må klage LITT på, er at jeg skulle ønske boka hadde vært litt lengre. Og ikke bare fordi det er trist at den er slutt (men det også). Men jeg har generelt problemer med den typen åpen slutt. Det er et spektakulært grep, og en genial måte å slutte historien på.
Men jeg blir sittende igjen og spørre “Men hva skjedde etter det”? Særlig i denne boka, der så mye kretser rundt at et menneskes – særlig Bjørnars – handlinger alltid har konsekvenser, hadde jeg ønska meg mer om hva som skjedde etter den knallutgangen.
Så hvis du har en plan om å gi ut en fortsettelse, er det helt greit for meg – sett meg opp på bestillingslista!
Fant denne kommentaren til boka di på bloggen http://tenklitt.blogspot.com/2010/10/adventisten-som-falt-fra.html og synes den fortjener spalteplass på bloggen din 🙂
Anonym sa…
Inspirert at Bjørn Olav Nordahls bok «Nesten tilstede» som omhandler oppveksten i SDA, fikk jeg spontant lyst til å fortelle en liten «søt» (?) historie fra min egen tidlige tenåringstid. Jeg vil ikke nevne navn for ikke å utlevere andre. Jeg hadde en nær SDA-venninne, som attpåtil var pastordatter. Vi var sammen det meste av tiden, på skole og fritid. Vi fikk som 14-15 åringer kontakt med et par jevnaldrende gutter i gata der vi bodde. Vi pratet endel med dem og de visste jo selvsagt at vi dro til byen på kristen skole, selv om den de gikk på lå like ved. De aksepterte dette uten videre spørsmål. Foreldrene til den ene tok attpåtil brevskolestudier hos SDA.
Vi hang stort sett rundt husveggene hjemme og når gutta syklet forbi, hendte det de plystret slik at vi skulle komme ut og prate.
En dag kom jeg før min venninne og stod og pratet med gutta da vi så henne komme sakte og duknakket oppover gata.
Da hun kom bort til oss, merket vi fort at noe var galt fatt. «Jeg er nødt til å gå rett hjem igjen, sa hun stille – jeg får ikke lov av mine foreldre å være sammen med verdslige». Hvorpå hun like sakte luntet hjemover igjen.
Vi stod ganske lamslåtte og så etter henne.
Da den verste overraskelsen hadde lagt seg, kikket en av gutta forundret på meg og spurte: hva betyr egentlig verdslig?
Ja, det var ikke lett å være 15 år og skulle svare på det på en skånsom måte. I tillegg til dette dilemmaet, følte jeg jo også et umiddelbart annet ved at jeg faktisk stod der og var sammen med disse «verdslige». Hva fortalte vel ikke det om meg – og ikke minst mine foreldre (som også var gode SDA-folk).
Et av mange små hverdagsdilemmaer fra 70-80-tallet. Og noe av det som var med å forme noen av oss som vokste opp da
Samvittighetsklumpen – som har ligget der fra jeg kun hadde ett siffer i alderen min; fordi jeg løy for mine verdens skjønneste nabovenner og sa jeg skulle til byen på lørdag når jeg egentlig skulle til kirka – gjorde nå en saltomortale i magen min!
Som om de ikke skjønte; eller visste-!
Mannen til mamma strenet jo over gata, hvor den parkerte bilen vår sto, i dress og slips. Og frakk, når været krevde det. Med bibelen og salmeboken i hånden – en tidlig lørdag formiddag.
Jeg (og mamma) kom som regel trippende noen meter bak. Ikke i byantrekk, men i skjørt eller kjole. Med tilhørende kåpe. Småsko eller støvletter. Veske. Kirkeantrekk. Og nykrøllet pannelugg.
Vi bodde i annen etasje hos mor, som hang ut klesvasken på snoren i protest. Ingen skulle, eller måtte, tro at hun var delaktig i dette; Sabbatsfeiringen.
Håndklær og sengetøy blafret i sol og vind når vi kom hjem fra kirka. Det gjorde mamma rasende. Hun dro i håndklærne så klypene spratt; det hørtes ut som små eksplosjoner når de traff grusen.
Det knøt seg i en mage til en liten pike.
Det var mye skam; fortielse og fortvilelse.
– Jeg skjønner at jeg bare MÅ lese boka di! 🙂
Og jeg, kjære Bea, skjønner mer og mer hvorfor jeg har skrevet denne boka. God lesning!
Hei Bjørn Olav,
Takk for fin bok. Kun et kort spørsmål; hvem er vikarlærer Tommy Ovesen bygd på?
He, he. Veldig hyggelig å høre fra deg Tom. Ditt retoriske spørsmål er selvfølgelig betimelig, men jeg har så langt holdt meg unna navnedebatten. Tror det er best. Jeg synes forøvrig Tommy Ovesen kommer veldig bra fra det, eller hva?
Tror nok han ville vært fornøyd….