Jeg gruer meg, sitter og stirrrer på en konvolutt. Den inneholder fire billletter. Til cupfinalen på søndag. Og så tenker jeg på Inge. Inge i buret.
Det er ingen tvil om hvem som er min Godset-helt gjennom alle tider. Det er Hiawatha, den langhårede midbaneeleganten, galleislaven som aldri ga seg før fløyta gikk, og som er grundig beskrevet i boka «Nesten til stede». Men på ettermiddagen 21. oktober 1973 var det bare én mann som gjaldt for oss gutta i gata, da vi krangla om hvem som skulle stå i mål mellom de to furuene på leiker’n på St.Hansberget i Drammen. Inge Thun. Blekkspruten som vant cupfinalen på egenhånd denne høsten. Som stoppet alt Rosenborg hadde å by på. Som gjorde Ivers til latter da han blei dytta innpå på slutten, og ikke klarte annnet enn å slenge med leppa så han fikk 6 måneders karantene for dommerkjeftinga. Inge i buret spilte sin livs kamp denne dagen, Steinar P. skåra på straffe ti minutter før slutt og bøtta kom hjem til Drammen for godt.
Jeg veit ikke hvor mange søndager jeg tilbrakte bak buret til Inge på 70-tallet. Men det var en del. Og det har satt seg fast for godt. Jeg har fortsatt vondt i magen når Godset spiller, og tenker stadig at jeg ikke bør gå på kamp fordi det betyr undergang for mitt livs store,( u)lykkelige kjærlighet. Jeg har sett mye vondt, opplevd mye lidelse. Godset i 3.divisjon. Godset som blir banka borte gang på gang. Godset som blir sendt ned en etasje av Start, på hjemmebane. Det var barn til stede. For eksempel min yngste datter, som må slite med denne arven, kjærligheten til et lag som er like ustabilt som en kajakk i grov sjø. Nå har hun overtalt meg.
– Vi må dra, pappa.
Sier hun som har Godset drakt og skjerf og caps og et hjerte i blått. Det er min skyld, hun har ikke hatt noe valg.
Det er vel ingen vei utenom. Jeg har angst allerede nå. Og prøver å overtale meg selv, prøver være logisk, matematisk. Follo, visstnok klare for 2.divisjon, bør være overkommelige. Men jeg er ingen matematiker, regnestykkene mine gikk sjelden opp.
Så tenker jeg på Inge i buret. Legenden som startet sin karriere i Strømsgodset som 6 åring, og levde hele livet i og rundt klubben. Han gikk sammen med Steinar Pettersen og Tor Alsaker Nøstdahl på Rødskog skole, på samme aldersbestemte lag i SIF, både sommer og vinter. Bandy og fotball. Trioen debuterte sammen på a-laget i fotball tidlig på 60 tallet. 329 a-kamper i fotball, fra 1963 og helt til han la opp på topp nivå. Det finnes ikke maken til keeper. Inge som aldri leverte annet enn 100 prosent. Og som døde alt for tidlig.
Jeg har liten tro. Har alltid hatt det. Kanskje min tvil kan kompenseres med stor kjærlighet. Jeg håper det. Noe har jeg i alle fall lært av Inge Thun.
Men jeg gruer meg likevel til søndag. Hjelp min vantro.
Bjørn Olavs Blog 
Din frykt kan være begrunnet, cup-askeladder er ikke til å spøke med, og jeg tviler på at bønn og faste vil ha noen som helst innvirkning på utfallet. Men, men, det er jo bare en lek…. Jeg kan for øvrig opplyse at jeg har sett Godset, eller SIF, som vi sa, opp til flere ganger i gamle dager, Jeg var tilstede på Ullevål, jeg tror det var siste kampen i sesongen 1968 hvor de nedsablet Lyn 6-0, eller kanskje var det 6-1. Vårkampen på Marienlyst samme sesongen endte 10-1 til SIF. Lyn tok «the double» det året. Jeg har vært tilstede flere ganger på Marienlyst. Jeg var faktisk en av de 16687 tilskuerne på SIF-RBK (0-0) som bidro til publikumsrekorden den 22. mai 1969. Den publikumsrekorden står den dag i dag. Men mitt sterkeste SIF minne er fra en tåkete og guffen høstkveld i London i 1971, på selveste Highbury. SIF møtte Arsenal i serievinnercupen. Harald Frantzen, Benny Sørensen og jeg hadde tatt turen fra Newbold til London for å bivåne. I kampprogrammet til Arsenal var SIFs fulle navn blitt til «Stroensgordset». Vi var plassert på Store Stå på den ene langsiden omtrent ved 16m streken, midt blant et gjeng middelaldrende arbeiderklassemenn og ihuga Arsenalsupportere. Tonen var gemyttlig, vi lærte dem å uttale «Strømsgodset» på norsk, og etter hvert som kampen skred fram var de trygge på seier, og for hvert Arsenalmål (det ble 4 av dem) sa de til oss på ekte Londondialekt «What now Norway?» Men Inge Thun, for en kamp han spilte. Gang på gang reddet han det umulige, som en katt lå han parallelt med tverrliggeren, nesten helt oppe under den, slik så det nesten ut i alle fall. Arsenalsupporterne rundt oss ga seg ende over. For første gang i mitt liv ropte jeg «heia SIF!» Til og med den sindige dansken, Benny, lot seg rive med og ropte «heia SIF!» Det er uten tvil det beste målvaktspill jeg noen gang har opplevd, noe selveste The Daily Telegraph var skjønt enig med meg i dagen etter. Så gikk det hele 22 år til neste gang jeg så SIF. Jeg var tilstede på cupfinalen i 1993. Jeg ripper ikke opp i resultatet, men det var veldig artig å være nordlending den dagen. Lykke til på søndag, kos deg og vær tilstede, ikke bare nesten… Cupfinalen er en opplevelse!
Hilsen Reidar
Reidar, det var kommentaren sin, det. Takk for strålende fortellerglede om det viktigste av alt det uviktige i verden. Din beretning om Inge Thun på Highbury har jo klassikerpotensial. Vi som var små og stedbundne i den aktuelle perioden, måtte jo nøye oss med avisreferatene. Men dette går langt utapå.
I farta må vi ikke glemme at Godset spilte 1-1 mot Leeds hjemme i UEFA-cupen 73/74, etter skåring av Odd Arild Amundsen. Lokalavisa slo til med overskriften «Electric United» dagen etter. Dessuten klarte vi jo 1-3 mot Arsenal hjemme, før returmøtet i London, utmerket referert av deg.
Jeg er imponert over dine kunnskaper, og ikke minst din tilstedeværelse på Marienlyst på noen højdare jeg gjerne skulle fått med meg. Men som så ofte, jeg var nok for liten. Siden har Godset gått i blodet på meg, og fram mot helga renner det raskere enn på lenge…
Som et tillegg til hyllesten av Inge Thun bør jo også nevnes at han var keeper i 1. divisjon håndball en kort periode etter at Sturla rykket opp ditt.
Den faste keeperen Bamse var skadet, så der var det krise, men Inge steppa inn. Ballgeni som han var. Var å så flere kamper hvor «blekkspruten» Thun reddet Sturla fra stygge tall i Travhallen!
Jeg var oså en av de som sto bak målet i Klokkesvingen når gutta var på topp, og vi sa alltid at vi håpa motstanderlagets spisser kom aleine med Inge Thun mot mål, for da ble det ALDRI mål på dem. Skulle man lage mål på Inge på fotballbanen måtte man skyte fra langt hold!
Takk for at du deler en fin historie om Inge, Trond. For meg, og mange andre, er han en legende. Liten, men stor.