Slutten. Eller begynnelsen?

Jeg har skrevet én bok, én historie. Men har etter hvert oppdaget at det finnes utallige tilsvarende historier der ute. Et drøyt halvår etter ”Nesten til stede” kom i butikkene, er dette et forsøk på å sette et punktum. Eller kanskje det er en slags begynnelse.

Nylig fikk jeg et dikt per e-post. Nyskrevet til meg. Fra en mann på 83 som hadde lest ”Nesten til stede”. Det er ikke bare flott, det er også rørende.

Rørende er også alle de historiene jeg har fått det siste halvåret etter at boka mi kom ut. Sterke historier fra folk i alle aldre. Historier fra folk som er blitt berørt, som har kjent seg igjen, som er blitt sinte, underholdt, som har lest hele natten, som har grått og ledd om hverandre, som har hatt det vondt. Eller som endelig har fått en slags fred. Noen sier også at boka har brakt dem nærmere Gud.

Det er nesten umulig, og antakeligvis uønskelig, å gjengi all responsen. Den er kommet til meg privat, og der skal den forbli. Men jeg tenker med meg selv: Hva gjør kirken nå?

Hysj, hysj. Enn så lenge har den vært forholdsvis stille fra kirkens side, i alle fall i debatten etter boka. Greit nok for meg. Jeg har sagt mitt. Men for et sløseri. Hvilke muligheter lar man ikke gå fra seg. Og da snakker jeg ikke om å frelse villfarne får. Man skal respektere folks valg her i livet. Men kirken kunne kanskje gjøre et forsøk på å skape en slags dialog. Si noe. Muligens be om unnskyldning, skape et annet bilde, rydde litt i underskogen, i villnisset av vonde tanker, følelser og relasjoner. ”Nesten til stede” er ingen verdenssensasjon. Den har likevel virvlet opp noe som har ligget og murret en stund, skapt et klima for samtale og debatt.

Men brødrene er ganske tause. Underlig, med tanke på at 60-70 prosent av de som vokste opp i adventistkirken på 70-tallet er borte. Nesten en hel generasjon forsvant ut bakdøra. Kanskje de trenger å høre noe om nåde nå, i stedet for en lukket nådedør? For mitt eget vedkommende er det en av de få tingene jeg fortsatt tror på. Nåden, altså.

Identitet søkes. Ett av de ordene som går igjen i responsen til meg er dette: Identitetsløs. Det er et vanskelig ord. Men ganske lett å forstå når du er vokst opp i miljøer som gir deg alternativet: Innenfor eller utenfor. Når du etter oppveksten bare har ett sosialt nettverk, i ett gitt miljø, er det vanskelig å trykke på restart-knappen i livet. Det er uhyre krevende å skulle begynne på nytt, finne nye venner, skape nye relasjoner. Mange får det ikke til. De orker ikke kirken, men de klarer heller ikke å være skikkelige ”hedninger”. Så de blir identitetsløse. Midt i mellom. Hører ikke hjemme noen steder. Vondt.

Sist uke var jeg på fotballkamp og så mitt elskede Godset mot Brann. Jeg gikk ikke alene. Forhistorien er av det ganske skremmende slaget.

Orket ikke. For noen måneder siden fikk jeg en tekstmelding: ”Jeg må snakke med deg”. Den var fra en venn jeg ikke hadde sett på over 20 år. La oss kalle ham for BG. Han hadde lest boka. Det vil si. Han hadde lest de første sidene. Så kom han til setningen ”Den hælvetes lørdagen”. Da var det slutt. Han orket ikke mer, det gjorde for vondt..

Noen uker senere møtte jeg BG. På en kafé. Det ble en lang samtale. Jeg skal ikke gjengi alt, men med hans tillatelse gir jeg noen hovedriss.

Forståelig? Vi er på 70-tallet. En tiåring kommer løpende hjem til faren. Gutten har gjort det som er forbudt, han har trent fotball med et lag i gata. Det er ikke lov, fordi det er å være sammen med ”verden”. Men denne dagen klarer han ikke skjule synden, han må fortelle. Ganske enkelt fordi han er blitt oppdaget av en fotballtrener. Som vil ha ham med. Ikke bare på trening, men på kamp.

Farens respons er: ”Du får ikke begynne på fotballlag”. Og så begrunnelsen: ”Du kommer til å bli alt for god”.

Konklusjonen er altså denne: BG har så stort talent, kommer til å bli så dyktig, at han vil komme til å velge fotballen framfor menigheten. Forbudet er absolutt.

Sett fra farens ståsted handler det altså om å redde gutten. Det er kanskje forståelig. Men bare kanskje.

Dramatisk. Når jeg ser mitt kjennskap til og vennskap med BG i bakspeilet, har jeg ett bilde. En litt trist gutt som ennå ikke forstår at han kommer til å gi jamt faen i alt. Under kafésamtalen vår fikk jeg også bekreftelsen. Det å bli nektet det du har aller mest lyst til i livet, får dramatiske konsekvenser. For BG dreide det seg om fotball. Men det kan være så mye annet: Spille i band, mekke bil, lage film, bøker, idrett i alle varianter, teater, kjærester, klær… You name it. Det handler om å bli nektet det som betyr noe for deg, det eneste du virkelig vil.

– Resultatet for mitt vedkommende var at jeg ble likegyldig til det meste, forteller BG. – Jeg har seilt gjennom livet uten å bruke evnene mine, bare gjort det aller nødvendigste for å komme meg videre. Jeg mistet gnisten, fordi jeg ikke fikk støtte til å gjøre det jeg ønsket aller mest å gjøre.

På hver eneste side. Da BG åpnet ”Nesten til stede”, ble det altså for mye. Gjenkjennelsen var for sterk, for sår. Han måtte treffe meg. Prate. Nå har han lest boka, flere ganger. Og han sier at han kjenner seg igjen i alt, på hver eneste side omtrent. Det er en voldsom tilbakemelding.

Men jeg har fått tilsvarende fra andre. Som er vokst opp i helt andre sammenhenger, i totalt forskjellige miljøer fra det jeg beskriver. Det dreier seg nødvendigvis ikke om Gud eller menighet.  For mange handler det om å ikke høre til, ikke få lov å være en del av noe. Dobbeltspillet, sviket, løgnene. Identitetsløsheten.

Returoppgjør. Jeg skal sette et slags punktum for ”Nesten til stede” nå. Ny bok er under oppseiling, redaktøren min har lest. Han mener det skal gå bra. Jeg har som vanlig urolig mage. Lurer på om jeg virkelig klarer den vanskelige toeren.

Men jeg var altså på Godset mot Brann sist uke. Sammen med BG. Han hadde tatt turen fra Bergen. God prat, god mat, god kamp. Vennskap.

Og til høsten drar jeg vestover for å se bortekampen. Sammen med BG, som mener det må være Brann sin tur til å vinne da.

Punktum.

Men det er også en begynnelse.

12 thoughts on “Slutten. Eller begynnelsen?

  1. Takk Bjørn Olav for at du tør skrive om ting som har vært vanskelig for mange. Jeg tror det har vært mange forløsende samtaler mellom mennesker i kjølvannet av boken. Det var mange som ikke fikk det til.

  2. «Du får ikke begynne på fotballlag. Du kommer til å bli alt for god”.
    Skremmende, men gjenkjennelig selv om jeg er vokst opp i en litt annen tid. Tusen takk, Bjørn Olav for at du har tvunget fram denne samtalen. Karin, du fortjener også stor takk for at du var villig til å fortelle om erfaringene dine.

  3. Hei Bjørn Olav!
    Begynner å bli en stund siden jeg leste boka di, og jeg må si det var virkelig en smertefull fryd å lese. Bra skrevet, men smertefull siden jeg tross alt er en del av det felleskapet som kritiseres. Hvorfor forsvant, og forsvinner så mange unge fra menigheten? Alt disse foreldrene ville var å formidle Guds kjærlighet til sine barn, og at de skulle få evig liv, og alt det der. Hvorfor begynte man å bruke en pekefinger for å formidle kjærlighet? Jesus gjør vel ikke det? Det hele kan selvfølgelig sees i et historisk, samfunnsvitenskapelig perspektiv, men det blir bare bortforklaringer. Er det naivt av meg å tenke at en beklagelse i Advent Nytt hadde kanskje vært på sin plass? Har man forspilt en mulighet til forsoning med de som (selv hvis det ikke var med vilje fra menighetens side) følte seg tråkket på? Jeg elsker å være litt naiv. Bare noen ganger.

    Jeg innser også at jeg har vært heldig. Jeg følte meg aldri spesielt «kontrollert» eller dominert hjemme. Jeg har opplevd fæle ting i menigheten, men hjemme føler jeg at jeg alltid fikk servert trua på en god måte. Jesus kom for å frelse, vise oss sin Nåde, vise oss at selv en hore som Maria Magdalena var «god nok» – fordi Han er god nok. Jeg håper at alle som føler de «ikke fikk det til» klarer på en eller annen måte å se forbi feilene gjort av menighet og foreldre, og se at Nåden er større enn alt det der.
    Boka di fikk meg til å tenke lenge å mye. Jeg håper og tror at mye har endret seg, og at mye vil endre seg fremover innenfor de fire veggene som utgjør menigheten.

  4. D. 10.07.2011
    Hej Bjørn Olav.
    Tak for en fantastisk ærlig og fængslende skrevet bog, som jeg lånte da jeg besøgte min kusine i Hokksund. Jeg lagde ikke bogen fra mig før den var læst. Flot slutning.
    Her på siden nævner du kirkens manglende reaktion og tavshed, hvilket får mig til blækhuset.
    Jeg nærmer mig sytti og var en af de ”3.generations, beskyttede og uopnåelige piger” på en tilsvarende SAD skole.
    Jeg giftede mig med SAD mand (ikke i Norge).
    Mange år senere blev jeg sat under menighedstugt, min eneste forseelse var at starte en helt nødvendig skilsmisse, fra en voldelig mand og far. Jeg blev forkastet af menigheden, for uren til at spille på deres orgel m.m.
    Skyklapperne fjernedes fra mine øjne og Gud voksede til at blive hele verdens nådige Gud, for stor til at stoppes ned i en kasse tilpasset af mennesker i SAD. Mine to børn oplevede alt hvad der skete og ingen spurgte til dem.
    Sidst i nittiårene flyttede min søn (nogle år yngre end du Bjørn Olav) til Norge, til Drammen og kom i menigheden der hvor ingen ”så” ham.
    Siden har vi oplevet nødvendig vækst og udvikling ”udenfor”.
    Hvor har du Bjørn Olav ret i det du skriver her på siden, hvor er det svært når hele omgangskredsen forsvinder.
    Tak til SAD for mangel på reaktion, det er bedst sådan.
    Mvh. Amy

    1. Takk skal du ha, Amy. Det er sterke saker du deler med oss. Fint at du ikke holder det for deg selv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s