Stillferdig vakkert

De lager instrumentene sine selv og stikker til fjells når de skal lage ny plate. Resultatet er usedvanlig vakkert.

Etter flere år med scenemusikk som hovedbeskjeftigelse, vender gitaristen Bjørn Klakegg tilbake til jazzen. Og han gjør det med bravour. Sammen med perkusjonist Harald Skullerud er Bjørn Klakegg kjentmann og
guide under eksotiske musikalske himmelstrøk. «Gloria» må være noe av det mest stillferdig vakre som er laget av norske jazzhender de siste årene.
Juli 1998. Sommeren i Sør-Norge er grå og regntung. Seteren Gaustum i Fåberg vestfjell har hverken innlagt strøm eller vann.
To herrer har tatt inn bak de tre hundre år gamle tømmerveggene.
Med seg har de et strømaggregat, instrumenter og en dat-spiller.
En uke senere, forlater de fjellet med over seks timer musikk i ryggsekken. Bjørn Klakegg og Harald Skullerud har aldri laget plate sammen før. Men de har truffet tonen fra første stund. Nå skal de bare en tur dypt inn i de svenske skogene.
Helt siden han ble uteksaminert ved jazzlinjen ved Trondheim Musikkkonservatorium, har han stått sentralt i det norske jazzmiljøet. Men Bjørn Klakegg har gått sine egne veier.
Lydbildet på «Gloria» er originalt, bortimot atypisk jazz. Og det må det bli. Klakegg opererer på egne strenger. Han konstruerer instrumentene selv. Cellogitaren, for eksempel. Både den og dreielyren, snakebanjoen og bokhylleharpen skaper et jazztouch utenom det vanlige. Har du hørt Pat Methenys «Imaginary day», skjønner du noe av tegningen. Det er eksotisk og iørefallende på samme tid. Litt Bill Frisell når han tar frem den elektriske gitaren, mer Ralph Towner når han går akustisk tjenestevei.
Platen heter «Gloria» fordi Klageggs hovedinstrument på innspillingen er en sprukken, gammel seksstrenger ved samme navn.
Mest av alt; musikken er tilbakoverlent. Det går an å slappe av når du hører på Klakegg.
Harald Skullerud er med på å gjøre lydbildet komplett. Med uortodokse rytmeinstrumenter setter han lukt og smak på musikken.
Få andre spiller like rytmisk malende på posthorn, leirkrukker, bøtte, kubjeller eller djembe. Inspirasjonen har han hentet fra studiereiser i Vest-Afrika; Gambia, Mali og Senegal. Men det lyder ikke sært eller aparte. Hør på krukkespillet på «Den vindstille dagen». Både Klakegg og Skullerud åpner opp musikken med iørefallende melodier. De to herrene er ikke redd for å tenke i enkelt, og scorer stort på det. Samspillet er tett og intenst.
Et par måneder senere. Musikerne drar til Sverige. Dypt inn i de svenske skogene, nærmere bestemt ved Lennartsfors, har den norske jazzmusikeren Peder Kjellsby overtatt en gammel familiegård og bygd opp et lydstudio. Her blir nettene fra Fåberg vestfjell gjort om til cd. Resultatet er skinnende blank og nyslått norsk jazz. Kanskje du ikke helt skjønner hva du hører på kuttet «Lys i løa». Det er bare Klakegg som har tatt med seg fem fingerbøl i studio. Med fingrene ikledd denne syredskapen, skaper han en steelgitarlyd du aldri har hørt maken til.
Den opplevelsen bør du unne deg.

Bjørn Klakegg og Harald Skullerud:
«Gloria» (Curling Legs 1999)