Møt Magdalena Mellomstrand

Alle romaner har sine karakterer. En av mine hovedfigurer i «Skyggeland» heter Magdalena Mellomstrand.

Hun er journalist, men med en særdeles spesiell bakgrunn. Hun er nemlig vokst opp som misjonærdatter i et borgerkrigsherjet Angola. Her og nå har jeg gleden av å introdusere min nye heltinne, ja, jeg tror vi må kalle henne det.

Dette er altså en aldri så liten førpremiere. Følgende er hentet fra «Skyggeland», ganske tidlig i boka:

Hun svelger og svelger for å få unna klumpen i halsen da mamma vinker seg ut av den store porten. Hun er snart tolv år, skal begynne i sjette klasse og er bare sju minutter unna sin første slåsskamp på bortebane.

– Den kommoden er min!

Hun ser på det uforsonlige blikket i det 13-årige fregnete fjeset. Den hvite huden som lyser mot henne, har aldri forsont seg med Afrikas sol. Nesa flasser.

– Nei, den er min. Det sa dama.

Hun stirrer trassig tilbake.

– Dama, du liksom. Husmor, heter det. Ragnhild kan du bare glemme. Det er jeg som bestemmer her. Og jeg trenger de skuffene. Har så mye klær, skjønner du.

– Jaså?

Det ender i en vill slåsskamp. Fregnefjes har forregnet seg. Hun vet ikke at Magdalena Mellomstrands beste venner i Huambo er gutter. Hun vet ikke at den nyankomne jenta på kjærlig vis blir kalt for «menina branca malouca» hjemme på høysletten.

De ender opp bryst mot bryst, med armene hardt klemt rundt hverandre. Et par lyserøde og et par brunbrente. Da gjør «den gærne hvite jenta» det gutta gjør de gangene det virkelig er alvor. Hun trekker hodet godt tilbake, og i en rask, kontant bevegelse kjører hun pannen hardt inn i den oppflassa nesa. Blodstrømmen er formidabel.

Hun får beholde kommoden.

Men hun og Kari Lise blir aldri nære venner.

Internatlivet er gørr kjedelig. Rutiner. Skjema. Klokka som ringer og jager dem rundt fra morgen til kveld.

Hun gir fort opp å bli en del av jenteklikken, som hvisker og tisker, stenger ute og lukker inne. De som smiler søndagsskolelekkert når bistre Ragnhild gjør rundene sine på internatet, men som skjærer stygge grimaser bak ryggen hennes.

Hun holder seg mest til bøkene og diplomatdatteren Anita. De er begge litt på utsiden Anita, fordi hun ikke kan de kristne kodene. Magdalena, fordi hun er pinsevenn og milevis unna den hellige lutherske misjonen som har finansiert horder av sendebud med godt nytt til det mørke fastland. Misjonærene er så travle med å omvende negrer at de knapt har tid til ungene sine.

De yngste på internatet er sju år. Smårollinger som gråter seg i søvn, og som sitter i åndeløs forventning i spisesalen når Ragnhild høylytt offentliggjør lista over hvem som har fått post hjemmefra.

Hun ser hvordan skuffelsen brer seg i de små ansiktene når terningen ikke triller deres vei.

Gutter er et ukjent landskap. Kjønnene er strengt atskilt på internatskolen i Nairobi. Hun ser brødre og søstre som knapt får hilse på hverandre.

Naturen må tuktes. Med salmesang, bibelvers, andakter og gudstjenester. Og regler for det meste. Hvis de brytes, blir det juling. Deretter husarrest.

Hun tester ut grensene et par ganger. Ender opp med å bli låst inne på rommet en lørdagskveld mens resten av internatet spiser popkorn.

– Foreldrene deres er misjonærer. De jobber for Gud, forkynner Ragnhild. – Jobben deres er å være her på skolen og oppføre dere skikkelig.

Så hun holder seg til Anita. De pusher hverandre i skolearbeidet. Anita lærer henne engelsk, mot å få hjelp med matten. De er best, i alt. I gym er det ingen som er i nærheten. Hun ville helst spilt fotball med gutta. Men det vil verken Gud eller de underlige misjonærsønnene.

Merda.

Portugisisk holder hun for seg selv.

Hun lever for feriene. For fotball og klatring i trærne. For mangoslang. Og for de fløyelsmyke kveldene som kjærtegner huden når hun sitter på terrassen og Maria kommer ut fra kjøkkenet med et glass nypresset juice.

– Se på stjernehimmelen, sier hun til Maria, som har satt seg på huk ved siden av henne og lagt en lang, mørkebrun arm rundt skuldrene hennes.

Lang og mørkebrun, fordi hun nedstammer fra de stolte, høyreiste ovimbunduene. Maria er en skikkelse alle snur seg etter på markedet. Og når hun klemmer varsomt på avokadoene som ligger i digre hauger, og deretter ser skrått ned på selgeren, får hun alltid de beste prisene.

Når Magdalena følger henne på handlerundene, merker hun respekten som henger i kjølvannet av Maria. Men hun skjønner ikke alltid hviskingen. Og korsingen.

Maria har bestandig vært der. Så lenge hun kan huske har den angolanske kvinnen hegnet om livet hennes, båret henne, tørket tårene, vasket de mange skrubbsårene, snakket til henne på portugisisk.

– Hvis jeg strekker ut hånda, er det nesten som jeg kan plukke stjernene, sier Magdalena.   Gud er litt nærmere her på høysletten.

– Vi trenger det, kommer det tørt fra Maria. – Er du klar for å gå nå, caro? Din far holder sterke kveldsmøter for tiden.

Hun har aldri vært redd for Gud. Han har aldri vært en streng overdommer, slik indremisjonistene forkynner i Nairobi. Gud er en varm, imøtekommende Far som elsker henne og alltid har hatt plass og rom. Hun tror på nåden. At det er nok for henne. Hun er frelst og lykkelig og har aldri vært redd for helvete.

Det eneste problemet er at hun ikke er åndsdøpt. Hun har aldri fått til å snakke i tunger. Slik som pappa. Eller mamma. Eller Maria. Når hun ser dem hengi seg, salig fylt av Ånden, med en uforståelig strøm av ord ut av et lykkelig ansikt, skulle hun ønske at hun fikk det til, bare én gang. Om ikke annet for å få kjenne på det. Men det er helt dødt.

– Ta det med ro, sier pappa. Gud har sin tid og sine veier. Du er hans barn uansett. Og mitt, legger han til med et kjærlig smil.

Hun hører rytmene lenge før de kommer fram. Pastor Reidar Mellomstrand, utsendt og finansiert av pinsemenigheten Zion i Tistedalen, har aldri nektet lokalbefolkningen deres egne tradisjoner. Han har snarere oppmuntret dem. Derfor krydrer trommer, tamburiner og maracas den flerstemte utgaven av «Navnet Jesus» som toner ut i den angolanske sommernatta. Reidar Mellomstrand har lokalbefolkningens tillit. Og han er usynlig beskyttet av UNITA. Kanskje mest på grunn av Maria.

– Hvor godt kjenner du egentlig Jonas Savimbi? kan hun spørre Maria når de står og kutter grønnsaker på kjøkkenet.

– Åh, han var en god venn …

– Gutta ute i gata sier at du og geriljalederen har vært kjærester …?

– Caro, du må ikke høre på sånne dumme rykter. Det var uansett i et annet liv.

Slik går årene: Internatliv. Lange flyturer. Og de altfor korte feriene. Det er den sommeren hun fyller 16, at hun virkelig merker forskjellen. De lokale guttene som har lært henne å klatre over muren så de kan snike seg til å spille basketball på stadion i kveldinga, oppfører seg plutselig annerledes.

– Hva er det som skjer, klager hun til Maria.

– Det som alltid skjer, caro, kommer det borte ved komfyren.

– Ta deg en titt i speilet. Gutter er gutter. Men de blir også menn.

Hun ser på speilbildet. Den magre, gutteaktige kroppen hennes er i ferd med å forandre seg. Pupper. Hun fnyser over de nye kurvene, men må samtidig innrømme at hun har ventet litt på det. Ventet på å ta igjen overfor Kari Lise, som kaller henne «Tomboy», vugger med myke hofter og bruker bh.

Maria kommer inn på rommet hennes, stryker henne over håret og nikker megetsigende.

– Du er vakker, min lille villkatt. Ikke gi deg hen til hvem som helst.

Han er ikke hvem som helst. Han er mørk og høy og har farlige øyne som ser på henne på en måte som hun aldri er blitt sett på før. Han er mer enn strengt forbudt. Han er en av dem.

Ikke om de satte inn hele den amerikanske utenrikstjenesten ville hun klart å holde seg unna gutten med øynene. Det har alltid vært sånn når utfordringene blir ekstra store. Magdalena Mellomstrand trigges av det ulovlige.

Så hun former dyna slik at det ser ut som hun fortsatt ligger og sover, nikker medsammensvorent til Anita, smyger vinduet åpent og klatrer ut i den svarte natta.

2 thoughts on “Møt Magdalena Mellomstrand

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s