Et lite mord i Mayfair

Én uke igjen til Skyggeland når distribusjonssentralen.  Deretter lanseringsfest og hurramegrundt. Kjenner at trykket øker – særlig innenfra.  I mellomtiden: Her er nok en appetittvekker fra romanen som handler om ukjente sider ved norsk makt-og finanselite. Vi er i London, juli 2000.

Liket av Jean Paul van der Heuten vekker ikke stor oppmerksomhet. Kanskje fordi den halvt norske finansmannen ikke ser særlig død ut.

Det hadde begynt med en telefon tidlig samme morgen. Den vanlige telefonen, tenkte van der Heuten. I dag er det snakk om et personlig møte. Ja, ja. Sånn er det noen ganger, ting må fikses, papirer må bytte hender. Det har uansett lønt seg å stille opp når han får beskjed fra den kanten. Jean Paul van der Heuten har alltid valgt det som er lønnsomt.

Han ordner papirene, stikker Financial Times under armen og tripper ut i en varm og vakker sommermorgen. London kan være fantastisk på denne tiden av året når regnet holder seg i skinnet og den tradisjonelle tåka tar ferie. Van der Heuten klarer ikke å unngå den vanlige nynningen, den kommer nesten av seg selv. «A Nightingale Sang in Berkeley Square». Var det Vera Lynn? Eller kanskje det var Kathleen Ferrier. Begge? Hm. Må sjekkes.

Han lar blikket vandre da gatebildet åpner seg i enden av Charles Street. Den grønne lungen som ligger der med sine benker, smijernsporter og tunge, eldgamle trær, har fortsatt et anstrøk av eksklusivitet. Parken minner om forgangent verdensherredømme, bestemorskniplinger og klassetilhørighet.

Tar du passeren, setter den midt i Berkeley Square og slår en sirkel med ganske begrenset radius, rammer du inn noen av de tøffeste investormiljøene i Europa, tenker van der Heuten, med et smil.

Smilet skyldes at han tilhører miljøet selv, har gjort det lenge. Ikke bare det, han er en av de fremste. Noen ytterst få ganger tenker van der Heuten at det er litt synd at omverdenen ikke vet hvor vellykket han er. Særlig den norske delen av ham heller av og til i den retningen. Ønsket om anerkjennelse, litt spalteplass dann og vann. Men stort sett trives han utmerket med Mayfairs koksgrå anonymitet. Han retter litt på buksene idet han setter seg på den avtalte benken, passer på at den dampende ferske pressen ikke får en skeiv start på dagen.

Det er like underlig hver gang. Skikkelsen sitter plutselig ved siden av ham, uten at han har merket ankomsten. Stemmen er som den pleier. Et anstrøk av dialekt som aldri er blitt helt borte. Samtidig byråkratisk, kjølig og beregnende. Han ser de rosamyke hendene. Kalde, rolige, metodiske.

– Dette gikk for sakte, van der Heuten.

– Jo da, men vi kom i mål til slutt, gjorde vi ikke?

– Holder ikke. Du må handle når jeg gir beskjed, det er jeg som vet hva som er riktig timing.

– Som sagt, vi landet pent og pyntelig. Ingen mistanker.

– Har du med deg papirene?

– Som avtalt.

– Alle? Fullmaktene også?

– Nøyaktig som forespurt.

Han legger avisa pent fra seg på benken mellom dem. Jean Paul van der Heuten, helstøpt finansmann, fra de håndsydde skoene helt opp til den like blanke issen, med kontakter til alle de store hedgefondene, bankene og meglerhusene, skal akkurat reise seg for å gå da han kjenner stikket i låret.

Har han satt seg på en treg og sanseløs veps? Han løfter hånda for å børste vekk irritasjonen. Bortsett fra at hånda ikke vil adlyde. Han merker vagt at en arm legger seg rundt skuldrene hans, holder ham fast i en intim, nesten obskøn nærhet. Det er så vidt han hører stemmen, underlig fjern til tross for at munnen nesten blir presset mot øret hans.

– Både du og jeg vet hvor lurt det er å begrense informasjonen, van der Heuten. Jo færre som vet, desto bedre er det. Sporsletting. Sikre utgangene.

Så synker haka hans ned på den kvasse, plettfrie skjortekragen. Skikkelsen ved siden av van der Heuten blir sittende en stund med armen rundt ham. Dressen, som fortsatt er helt uten skrukker, blir pyntelig dandert mot hjørnet av benken, og Jean Paul van der Heuten blir sittende som om han sover.

Ingen synes å forundre seg over at en middelaldrende businessmann har tatt seg en dupp i sola.

Derfor blir ikke liket av van der Heuten oppdaget på flere timer. Ikke før en ungdom som jobber på deli’en på hjørnet av parken, synes det er noe underlig at den dresskledde skikkelsen blir sittende såpass lenge, kaldt begynner det også å bli der borte i skyggen.

Politifolkene som kommer litt senere, konstaterer fort at det bare er å ringe etter ambulanse. Den ene av dem bemerker at den døde mannen på benken har alle de klassiske kjennetegnene på en finansgubbe. Det eneste som mangler, er Financial Times.

Noen uker senere sitter Bjørnar Nergård og ser på notisen om den døde norske finansmannen, i sin egen avis. NTB-klipp. En sak man så vidt registrerer, knapt trykker. Han gjenkjenner navnet. Mest fordi det har gått som en ærbødig hvisken over forsiktige lepper, på en lang rekke kildemøter opp gjennom årene. Jean Paul van der Heuten har vært en såkalt event-driven investor, en mann som har vært kjappest inne i selskapene før kursene er blitt flytta av store hendelser. Fusjoner, oppkjøp, emisjoner. Van der Heuten har hatt en usvikelig teft og ditto timing på aksjekjøpene sine. Og siden moren hans var norsk, er det ikke unaturlig at han har spesialisert seg på det norske markedet.

Politiet i London uttaler at van der Heutens død sannsynligvis skyldes et hjerteattakk. Bjørnar Nergård merker seg ordet «sannsynligvis», rynker mistenksomt på nesa, river ut notisen og putter den i ei mappe. Han har arkiver for det meste. År med finansjournalistikk har lært Bjørnar Nergård at det gjelder å samle. Van der Heuten spilte ikke på lilleputtlaget.

I det norske finansmiljøet vekker finansmannens bortgang atskillig oppmerksomhet. Men som alltid holder man kjeft i det åpne landskapet. Det er altfor mange norske meglerhus som har handla med Jean Paul van der Heuten. Ingen er sikker på hvem som vet hva om hvem, så man holder klokelig kjeft. Men det mumles over kaffekoppene.