Brutalt og/eller vakkert?

Spørsmålet har vært dyrket i århundrer. Finnes det en skjønnhet i brutaliteten? Ikke veit jeg. Men jeg veit at den finnes. Brutaliteten altså.

Det er mye som er vakkert i Afrika. Det gule, mjuke lyset som flommer over uendelige slettelandskaper. En giraff i motlys. Løveunger som leiker.

Men samtidig veit du at i all skjønnheten finnes det en uunngåelig brutalitet.

Den vesle løveungen som du har lyst til å løfte opp i fanget, kan i neste gule blunk snu seg å snerre mot deg. Og det skjer med en råskap du sjelden tenker på når du er forblinda av den trillende søte leiken løvepus nettopp har holdt på med sammen med brødrene sine.

Og når du ser to gepardsøsken som slikker hverandre i et inderlig morgentoalett, er det lett å tenke at det der var da vakkert. Sånn rent bortsett fra at det de to unggutta slikker av hverandre, er blodrester etter ferskmaten til frokost.

Og sånn kan vi fortsette. En gribb ser mektig ut der den kommer seilende over solsvidde savanner. Men det rosaflekkede trynet er ikke like vakkert når det gyver løs på restene etter gepardene. En sjakal kan virke sjarmerende nok der øynene dens plirer mot deg i morrasola. Men den får et litt annet uttrykk i blikket når den sliter i stykker en fersk harepus som ikke hoppet hurtig nok ned i hullet sitt.

Når et par tusen wilderbeast forsøker å krysse Mara River omtrent samtidig, kan det være ganske stilig å se på. Men det er alltid noen som ikke fikser overfarten. The weakest link. Som blir liggende igjen i elva og vente på krokodillene.

Brutalt og vakkert. En kombinasjon du ikke kommer utenom, men må leve med – både i Afrika og andre steder.

Men det er vel en forskjell på å dyrke brutaliteten framfor å akseptere den? Og det er vel, når det kommer til det store stykket, en forskjell på instinkt og moral? Sånn oss mennesker i mellom, i alle fall.

Denne bildekrusellen krever javaskript.