Forfatter: bjornolav

Jeg har bedt om tilbakemeldinger. Men hadde ikke forventet at min gamle venninne, fagforeningskumpan, tidligere debattansvarlig og journalist i Nationen, Mona Askerød  skulle fordype seg i «Nesten til stede». Så feil kan man ta.

Hei Bjørn Olav!
Du ber om kommentar – og skal jammen få det… )

Jeg hadde høye forventninger til boka di. Jeg har jo lest deg i hundre år, og visste at du kan skrive en historie sånn at det er umulig å slutte å lese. Og siden jeg har minst to cd’er i hylla som er kjøpt på bakgrunn av dine anmeldelser (selv om vi bare har delvis overlappende musikalsk felt), visste jeg at du også kan formidle følelser, bilder og inntrykk.
Men jeg var likevel ikke forberedt på at jeg skulle bli så engasjert av den boka. Jeg har ledd, grått, blitt så eitrende forbanna og veldig glad – om hverandre og hele tida. Det er en merkelig følelse å lese en bok som ikke handler om noe som er i nærheten av å være kriminelt og som likevel aldri lar meg slappe av.
Jeg likte den kort sagt veldig godt.

En fryd. Jeg synes særlig den første delen av boka var en litt vond fryd å lese – jeg k j e n n e r jo disse menneskene. Alle figurene, inklusive de menighetsfolka som holder medlemmene nede med trusselen om Guds dom. Men det fine er at Bjørnar er litt heldig også – han har folk utafor kirka som s e r ham og støtter ham. Begge de jentene, og stort sett idrettsgutta, aksepterer ham jo på hver sine vis. Bortsett fra det med lørdagene, som må ha vært et utrolig mas.
Den andre delen av boka er mye fjernere for meg i utgangspunktet, men det skal ikke mye til for å tenke seg hvilke maktstrukturer, konflikter og kulturer som utfolder seg på et sånt senter der alle er dømt til å leve sammen i årevis. Grøss. Jeg var egentlig mest overraska over at han ble der til han var russ.

Ikke Beatles. Jeg er uenig med dem som sammenlikner Bjørnar med Kim Karlsen i Beatles. Fordi jeg oppfatter det som at Kim Karlsen alltid juger og dikter, og at leseren ikke kan vite om noe av det som står i boka er sant, mens Bjørnar vil være dønn ærlig hele tida – og grubler hele tida på om han er ærlig og bra NOK. Og når det slitsomme splitta livet hans resulterer i noen hvite løgner og svette situasjoner, så er det når han må og det gjør vondt for ham. Det også.

Har sett lyset. Jeg ble også selvsagt veldig nysgjerrig underveis på hvor mye av Bjørnar som er Bjørn Olav og omvendt. Sånn jeg kjenner deg, har jeg absolutt ingen problemer med å se for meg at du er Bjørnar som predikant (haha!), men jeg sleit litt med å høre deg som en bannende 14-åring for eksempel.

Jeg synes Bjørnar er en reflektert gutt (det er vel problemet hans), og at han har et veldig fint forhold til begge foreldrene i starten. Og de til ham. Det er en ganske stor kjærlighetserklæring fra mora at hun syr på det Godset-merket på jakka. Og faren prøver vel så godt han kan å innføre litt slakk i huset. Så strammer liksom mora grepet etterhvert – og da forsvinner faren ut av bildet. Men hun jobber tross alt for å holde ham unna fortapelsen. Jeg synes jo det er barneplageri å sende en ung gutt til en sånn skole, men du klarer å få fram at hun ikke gjør det i ondskap men i bekymring. Og jeg tror kanskje hun i utgangspunktet ikke er så mye verre enn andre foreldre som vil ungene sine det beste og tror de har sett lyset – man ser eksempler på dem langs fotballbaner over hele landet. Så er det selvsagt ekstra vanskelig med disse strenge kirkesamfunnene, når de tar kontroll på hele følelseslivet ditt, og holder deg inne og nede med moral og gjør alt du gjør og tenker til synd – som igjen fører deg lukt nedenom. Du kan ikke vinne.

Det eneste jeg må klage LITT på, er at jeg skulle ønske boka hadde vært litt lengre. Og ikke bare fordi det er trist at den er slutt (men det også). Men jeg har generelt problemer med den typen åpen slutt. Det er et spektakulært grep, og en genial måte å slutte historien på.
Men jeg blir sittende igjen og spørre “Men hva skjedde etter det”? Særlig i denne boka, der så mye kretser rundt at et menneskes – særlig Bjørnars – handlinger alltid har konsekvenser, hadde jeg ønska meg mer om hva som skjedde etter den knallutgangen.

Så hvis du har en plan om å gi ut en fortsettelse, er det helt greit for meg – sett meg opp på bestillingslista!

Stolt av å bli anmeldt over ei helside i lørdagsmagasinet i Dagens Næringsliv under tittelen «Jesusbarn i Drammen».  Uten å legge noen føringer for lesningen din, slår det meg at anmelder Ola Hegdal har forstått en hel del. Har klippet noen sitater som ligger under her, uthevingene er mine 😉

Bjørn Olav Nordahl er en dreven gravejournalist som skrev for Dagens Næringsliv frem til ifjor. Hans sluttpakkeroman «Nesten til stede» er en høyst personlig oppvekstskildring fra adventistsamfunnet i Drammen på syttitallet, og får en til å tenke at det tross alt har kommet noe godt ut av finanskrisen.

Nordahl har vokst opp som adventist, og har åpenbart et sterkt ønske om å fortelle om hvordan dette var. Det er rimelig å anta at hovedpersonen Bjørnar i romanen har en del til felles med forfatteren Bjørn Olav, uten at dette blir noe Knausgårdsk oppgjør med alt og alle. Det er egentlig påfallende hvor lavmælt og anstendig tonen er, også i kritikken av de mer ytterliggående praksisene til adventistene.

Moren er fanatisk, men blir ikke fremstilt som et fundamentalistisk monster. Tvert imot kan man godt forstå at hun, fra sitt perspektiv, ønsker å redde sin sønn fra evig fortapelse.

Forfatteren klarer faktisk å få frem appellen til dette besynderlige livssynet, for eksempel følelsen av at alt du gjør er betydningsfullt. Bjørnar tviler, men klarer samtidig ikke å slutte å tenke på Gud. I sitt stille sinn forhandler han med Vårherre, og kjøpslår om hva han må gjøre for at Godset skal holde seg i den øverste divisjonen. Og holder det med at han lar seg døpe for at den hyggelige, gamle mannen på Støperiet skal bli frisk igjen.

Ettersom gudstroen ikke blir fremstilt som helt idiotisk, lever vi oss inn i Bjørnars tvil og tro. Romanen unngår dermed å bli en enkel bannbulle mot adventismen og blir i stedet en litterær skildring av en ung manns søken etter seg selv.

«Nesten til stede» er bygget opp og skrevet som en ungdomsroman. Språket er holdt i en enkel, muntlig stil som kler hovedpersonens alder og bakgrunn. Den kan uten tvil leses med utbytte av unge mennesker, selv om overskridelsene er betydelig mer moderate her enn i vanlige ungdomsromaner.

For tvilende og frafalne adventister og andre medlemmer av kristne sekter må den være et funn.

Det blir garantert gratis drikke, ganske mye helt grei snacks og sju forfattere som leser høyt fra bøkene de har gitt ut i høst. Jeg har fått beskjed fra redaktøren min på Gyldendal om å fortelle at dere alle er hjertelig velkommen til Gyldendalhuset førstkommende tirsdag kl.18.00. Det er helt sant. Du er velkommen!

En av forfatterne som skal bli presentert er altså meg. Det blir anledning til å hilse på og få kjøpt rabattert bok med signatur. Sjekk denne linken, så får du vite mer om arrangementet.



Vi har et lite møte på jobben hver morgen; Turid, Olav Egil og jeg. Et nødvendig møte før alt annet trenger seg på. Turid har med nylagd kaffe, jeg stiller med havrecookies, og Olav Egil garanterer med sin blotte tilstedeværelse for en stemning som går langt utapå kaffen og kjeksene. I dag kom han sist, stoppet opp, så på meg og sa:

– Vet du hva?

Hoderisting.

– Jeg har lest boka di.

Kald i magen. Hva hadde kulturredaktøren lest?

– Jeg hadde tenkt å ta 20 sider før middag i går. Deretter lese litt dann og vann, slik at jeg kanskje ble ferdig til jul. Vet du hva?

Mer virring med hodet.

– Jeg er sannelig ikke sikker på om jeg spiste middag i går. Jeg liker ikke å bruke ordet «trøkk», men nå gjør jeg det. For et sug. Fantastisk. Nå skjønner jeg hva anmelderen vår mente.

Jeg valgte bare å si forsiktig takk. Akkurat som jeg har lyst å si det samme til alle dere som gjør at jeg er litt svingstang i hodet nå om dagen. Tusen takk. For oppmuntringer og heiarop. Men mest av alt takk til dere som tør å fortelle hva boka gjør med dere. Vi var altså noen stykker som ikke fikk det til.

Under har jeg samlet noen kommentarer som er kommet på Facebook og på bloggen. Jeg kjenner at de gjør noe med meg.

Synne Eileen Haugen: Wow. Helt fantastisk nydelig bok. Masse å kjenne seg igjen i, sitter igjen med en ubeskrivelig følelse av… wow. Fikk litt samme feeling som av Beatles av Saabye Christensen, bare at Nesten til stede var mye bedre skrevet, mer gjennomført, tydeligere «rød tråd» og mye, mye, mye, mye vanskeligere å legge fra seg. Lenge siden jeg har gått ute på gata med nesa i en bok, smuglest i timene og nilest i pausene, svidd maten fordi jeg ikke klarte se opp mens jeg stekte (soya)pølsene ( 😉 ), sølt mat på boka (unnskyld) mens jeg spiste, og ligget i senga og stengt verden helt ute mens jeg gråt av sluttkapitlene. Tusen takk.

Caroline Reistad: Har lest boken.Hadde jeg visst at bare en til følte det sånn hadde det spart meg for mye tid og penger 🙂 Dette er såå morsomt. Sterk, flott bok. Jeg angrer på jeg leste den. Alt kommer tilbake og det er kjipt siden jeg satset sterkt på kortet fortrengelse. 🙂

Espen Berg Pedersen: Vel jesusbarn, bra førstetøtsj…

Tone Rønne: 🙂 Skreiv engang en festtale som det var litt fjung over, til alle de som sleit på Tyrifjord. Tenkte jeg skulle ta den på et klassetreff som var for noen år siden, syntes det kunne passe seg, en litt annene vinkling enn de festtalene vi har hørt om skolen før. Ville det om den så bare ble til meg selv:) Det var bare det at jeg aldri klarte å dra på det treffet. Var ikke bekymret for å møte folk, det hadde vært helt topp. Men ble så redd for det stedet, murbygningen, minnene, lukten, kvalmen…så jeg droppa det:) Jeg kjente det rett i kroppen da jeg leste. Godt å bli forstått gjennom den boka. Betyr mye for meg.

Beate Vatndal: Den er virkelig å anbefale! Fenget faktisk mer enn både «Min kamp» og «Panserhjerte». Sårbar og ærlig, selv om det er en roman…:) Leser mye, er imponert.

Per Eystein Lisle: Roy Graham Library på Newbold College har allerede boka på hylla. Jeg blir første låner. Nå er det bare å håpe at det offisielle Syvendedags Adventistsamfunnet hører godt etter og ikke sier at “sånn var/er det ikke”.

Hanne Munkelien: Gratulerer med flott anmeldelse. Bjørnars historie er veldig gjenkjennelig for oss som har hatt det på samme måte. Du får godt frem det absurde, det ubehagelige og det forvirrende i det hele. Liker også veldig godt skildringene av Drammen, særlig postruta. Skildret med kjærlighet, vil jeg si.

Maren Lindberg: Dette er den viktigste boka jeg har lest på lang tid! Jeg kunne kjenne meg igjen i så mye. Boken samlet opp så mange løse tråder, hjalp meg å sette ord på følelser og tanker som har vært fragmenter i hodet mitt. Skal jeg trekke fram kun én ting fra boka som ga sterk gjenklang i meg, må det bli denne setningen: «Hele livet har jeg hatt dårlig samvittighet».

Linda Jordal: Härligt att du blir jämförd med Lars Saabye Christensen, en av mina absoluta favoriter. Stort GRATTIS till en strålande recension och glöm inte bort att slänga jantelagen i väggen! ))

Eirin Stølen: Jeg fikk boken din til bursdagen min av min mann. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok( må være snart 10 år siden :-)) jeg leser nemlig ikke bøker. Men boken din, var den beste gaven jeg kunne fått! Det var dette jeg trengte. En bok som skriver svart på hvit hvordan barndommen min har vært. Jeg kjenner meg igjen i det aller meste. Å vite at jeg ikke er alene om å ha det slik,det hjelper veldig. Boken din ble lest ut på en dag!

Per Ingulfsen: Har lest boka 🙂 Det va ikkje lett å legge den ifra sæ…. Det ble en intens opplevelse !!!

Karin Falch Belsheim: Jeg er spent på om adventistsamfunnet våger å ta et konstruktivt, vel-reflektert oppgjør med den kulturen du våger å sette ord på. Min ikke-adventist-mann leser, humrer og ler. Nå skjønner han mer hva jeg er vokst opp med og hva som har formet meg, min samvittighet og min opposisjon.

Jorunn Verpe: Jeg har handlet «Nesten til stede» i Bø i dag, og oppdager at Mannen i Huset etter dette er «Fullstendig fraværende». Det må være bra, Bjørn Olav!! 🙂

Avslutningsvis vil jeg gjerne gi dere et tips om å lese Harald Giesebrechts blogg. Han er en god venn, en av de ytterst få teologene her i verden jeg stoler på. Og det skyldes ikke hans oppfatning av boka.

Ålreit, jeg veit at jeg jobber i Vårt Land akkurat nå. Men på fredag trykket avisa Kjell-Richard Landaasens anmeldelse av boka mi. Jeg kjenner ham ikke, har aldri møtt ham. Må innrømme at jeg blei litt skjelven. Hele teksten ligger under her:

Bjørnar, snart 14, er forelska. Og har syndenød. Og så går Godset mot nedrykk.

Han er sønn av en ivrig adventistmor som styrer ham med jernhånd til dåpsundervisning, evangelisering og traktatutdeling, pengeinnsamling og speideren. Hun serverer soyapølser, for svin er styggedom, holder sabbaten hellig og er kjølig klar på at Gud ser, vurderer og dømmer – ustanselig. TV og kino er synd. Venner utenfor kirken er dårlig påvirkning. Synden lurer og sniker over alt, og dommen kommer snart.

Bjørnar dras mellom de hellige og de fortapte. Skal han forlate dem eller omvende dem? Må han velge mellom menigheten og fotballaget? Faren er mer laidback og gir gutten litt spillerom. Men det spiller liten rolle, for tvilen er sådd: Tenk om det er sant?

Jesusbarn. Jeg kvier meg for å gjøre dette, for det henger skyhøyt, og jeg har allerede i år gjort det med Anders T. Andersen – men jeg fristes til å sammenligne med Lars Saabye Christensen. Dette er for Drammen hva Beatles er for Frogner.

Bjørnar er like forvirra som Kim Karlsen, og har like stor rettferdighetssans. Vi har gjengene, jentene, de kjipe guttene. Vi har bifigurene, sommerferien som endrer alt, den store tragedien. Ikke minst har vi mengder av lokalkoloritt, denne gangen fra sent 70-tall og drabantbyen. Vi har ikke Beatles – men vi har Jesus.

Nordahl skriver godt og drivende, særlig i første del, som er den mest helstøpte. Den andre skifter scene og tar en langt mørkere vending.

Trosregime. Der forlater vi nemlig Drammen til fordel for «verdens mest kristne skole», Fjord Høyere Skole, adventistenes internatskole; Langåsen pensjonat uten Stompa, men med Bergen, Tromsø og lyshårete sørlandsjenter. Fra da av er tilværelsen et kappløp om å bli med på de riktige tingene. Kor, bønnemøter, andakt, hva som helst som bringer ham i nærkontakt med jentene – og får ham til å framstå som kristen nok.

Det har han anlegg for, men innsatsen øker når løkkefotball og avisruter veksles inn i beinhard religiøsitet med andakter og bønnemøter. Onde maktmennesker og sosiale koder får ham til å kjempe med troen for alvor. Det som før var en flau greie å skjule for vennene, blir et sviende spørsmål om død og liv.

Nordahl skildrer miljøet overbevisende. Han kjenner de adventistiske særtegnene, som vasking av føttene før nattverden, sabbaten på lørdag, avholdet fra svin. Men han kjenner også den fryktdrevne fascinasjonen for endetiden, det tunge havet av leveregler og den evige, nagende tvilen.

Det er ingen tvil om hvor Nordahl står i forhold til autoritære pastorer og manipulerende ordbruk. Vi som har vokst opp i menigheter med lite korreks fra utsiden vil kjenne igjen forkynnelse, sosiale koder og samvittighetskvaler. Samtidig klarer han kunststykket å ikke være bitter, sarkastisk eller hånlig. Han trenger ikke harselere, for noen ganger er virkeligheten ille nok. Men det beste av alt er at han forstår hva som driver folk, på godt som på vondt.



Det er mange tanker som svirrer rundt i hodet nå om dagen. Boka ”Nesten til stede” kom kjappere i butikken enn jeg hadde trodd. Og helga har vært flott, full av fine kommentarer fra folk som har kjøpt og lest, ledd og grått. Jeg føler meg uvanlig privilegert som har så mange bra folk jeg kjenner, både litt og mye.

I morra skal jeg intervjues av Vårt Land og Drammens Tidende, og så får vi se hvor det bærer.

Jeg skjønner at boka vekker følelser, sikkert på godt og vondt. Det er også meningen. Alle som pusler med tekst ønsker å få til noe med berøringskraft. Så får vi ta debatten etter hvert, både om de vanskelige og de morsomme tingene. Enn så lenge sender jeg bare ut et lite bukk til dere som har engasjert dere. Og håper det er smittsomt.

Det var en helt vanlig onsdag, en helt vanlig togtur hjem fra jobben, den sedvanlige NSB-forsinkelsen.

Men da jeg åpna postkassa.

Den lå der.

Jeg har aldri tenkt at jeg skulle reagere sånn på å holde min egen bok i handa. Kortet som lå inn under permen var tydelig i all sin enkelhet: ”Gratulerer med ny bok! Dette er det første eksemplaret, og flere er bestilt. Vennlig hilsen Jannicke Hamdahl m.fl i Gyldendal”.

Brått dundret tanken ned i meg: Hva i all verden er det jeg har gjort?

Fram til nå har  romanen ”Nesten til stede” vært ord på en skjerm, elektroniske filer som har gått utallige ganger mellom forlaget og meg. Nå lyste den mot meg, feit og fin. 398 ugjenkallelige sider.

Så ringte telefonen. Det var min elskede som kunne fortelle at hun hadde besøkt en bokhandel i Hokksund samme dag.

«Vet du hva, de hadde fått inn boka di!»

Pause.

Så kom det som gjorde at jeg nok en gang kjente at jeg har vært ufortjent, usigelig heldig her i livet: ”Jeg hadde så lyst til å holde den i handa. Men jeg skjønte jo at jeg ikke kunne gjøre det før deg.”

For en kvinne.

Nå sitter jeg her, da. Og vet at neste stopp er alle mine gamle ulvekolleger i pressa. Samt alle dere andre. Som heldigvis er flest, og som kanskje har lyst til å lese. Og muligens kjøpe. Det er fint. Og ganske foruroligende.

For å gi dere en dytt på veien til butikken, har jeg lagt ut nok et kapittel fra ”Nesten til stede” på hjemmesida mi. Det er hentet fra del 2. Kort fortalt: Hovedpersonen Bjørnar er havnet på internatskole. For å sitere omslaget på boka, ”han må flytte til en tilværelse med frelse og fortapelse, gresspudding og 86 himmelsk vakre, utilnærmelige jenter.” Kapittel 4 er som seg forstår ganske tidlig i Bjørnars internatliv.

God leselyst. Forhåpentligvis gjennom mer enn de to kapitlene du finner på nettet.