Både kloden og ballen er rund

Image

Noen ganger får fotballen fram det beste i folk.

Scenen var satt. Vi hadde akkurat forlatt en ytterst tam fransk bar hvor interessen for fotball var på dødehavsnivå. Men hos Jerome 100 meter bort i gata var det trøkk. Han hadde tatt på seg hatten, serverte gratis snacks og ambulerte mellom jobben som DJ og bartender. På storskjermen var det Brasil mot Chile. På høyre side hadde vi Carol og Bruno fra Brasil, på venstre side, helt tilfeldig, Daghild og Gaute fra Orkanger, og ved det andre bordet satt Anna i spissen for en gjeng fra Panama. Stedet var Carcassonne. Det var noen franskmenn der også, mye drikkevarer, tapas og delvis veldig høye skuldre. Det kunne blitt en veritabel krig. For gjengen fra Panama var definitivt mest interessert i at hardt arbeidende chilenere skulle ryste vertsnasjonen, Carol og Bruno viftet med et digert brasiliansk flagg og franskmennen trakk på skuldrene og håpet vel egentlig på mest mulig fest og temperatur. Daghild og Gaute holdt en knapp på Chile, og ei ny nyre til Nils Arne Eggen, mens jeg og kvinnen helte svakt mot hjemmelaget for terrorbalansens del.
Akkurat her oppsto det som stadig vekk forundrer meg. I stedet for hissig uenighet, lange geiper og svarte øyne, skapte fotballen et, unnskyld klisjeen, fargerikt fellesskap over bordene. Det som begynte med en forsiktig posisjonering, endte opp med at vi fikk noen nye venner for en kveld. For inn i mellom skåringene, grisetaklingene og cornerene, og at Jerome tok inn en høylydt brasiliansk kommentator på radioen – altså i tillegg til tv-lyden – ble vi litt kjent med noen nye folk. Et ungt brasiliansk par som var på dannelsesreise i Europa. Trøndere på biltur fra Paris til alpene. Tre par fra Panama som utforsket ny/gammel kultur. Og slakke franskmenn som med en typisk middelhavsk skulderbevegelse håpet at den beste ville vinne. Vi snakka litt om arkitektur, en hel del om hva fotball betyr for folk, litt om svartebørs og sendte noen tanker til Eggen i dialysemaskinen. I det hele tatt var det lite fiendskap å spore. Bruno dyttet oliven, guacamole og nachos i vår retning og bad oss forsyne oss. Jerome skrudde opp dansemusikk så det ble søramerikansk hoftesving hver gang gutta lå nede med skader – stadig vekk, altså, mens Anna knipset og knipset med kameraet sitt (litt usikker på hvor hun publiserer). Og da det gikk til straffespark, forsvant Carol med nervene smurt utenpå huden, Bruno røkte frenetisk, mens Anna tømte et gigantisk ølglass og fant fram videofunksjonen på kameraet (nei, jeg vil ikke vite hvor hun publiserer). Etterpå da alt var over, skrikene hadde lagt seg som ovetrøtte småbarn og svetten var i ferd med å størkne, var det tid for omfavnelser. Ingen ukvemsord, ingen stygge blikk eller ekle fingerbevegelser. Bare Jerome som kjørte for full guffe over høyttalerne. Sangvalget var kanskje ikke helt tilfeldig, og det slår meg at han ville ha spilt den samme låta om Chiles siste straffe ikke hadde gått i stanga. «That´s the way, a ha, aha I like it.»

image

Signe signeringen

Gyldendal_Nordahl_Nullpunkt_v4

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tid for den store signeringen nå om dagen. La oss håpe det blir en velsignet affære.

Normalkontrakt, agentkontrakt, E-bokkontrakt, kontrakt for strømming. Jeg har vært der før, men det føles like underlig hver gang. Å selge rettighetene til en ny bok. Sende den ut i verden. Akkurat nå skriver jeg under. Ingen vei tilbake.

Noen heldige, 600-700 stykker, får prøveeksemplar av Nullpunkt før påske. Dere andre må vente litt til. Førsteopplag 5000 eksemplarer. Lansering midt i mai.

For ordens skyld. Ja, det er en oppfølger til Skyggeland. Og vil dere vite mer om romanen, er det slik Gyldendal har solgt den inn til bokbransjen:

«Meglernettverk spunnet av usynlige tråder, lukrative afrikanske oljeeventyr, en gigantisk hvitvaskingsmaskin drevet av pakistansk mafia i Norge. Pengene renner inn, mens torpedoene flekser musklene, polerer balltrærne og tar på seg hanskene i påvente av nye oppdrag.

En overambisiøs aksjemegler rømmer til London, forskremt og forslått. En velmenende norsk embedsmann forsvinner sporløst i den afrikanske natten. Og når journalistene Bjørnar Nergård og Magdalena Mellomstrand begynner å grave, kravler ormene ut av bolet.
Historien strekker seg fra Peshawar til London. Fra Guineabukta til Sør-Frankrike. Og til Drammens mørke portrom. Året er 2006, investor-solen skinner og finanskrisen er ikke engang en sky i horisonten.

Men Nullpunkt er ikke bare en fortelling om de store summene og de brutale bakspillerne. Det er også et spørsmål om hevn. Destillert, nytappet og personlig.»

Seks minutter

Månedskort

 

 

 

 

 

Dette er historien om en ærlig dame fra Drammen. Og seks skjebnesvangre minutter.

Det var den dagen. Det begynte allerede med kontroll på t-banen i Oslo da jeg var på vei hjemover til skogene mine. Og det skulle bli mer.

Ved Lysaker kom Statsbanenes stormtropper skrittende gjennom månedskortvogna på tunge hæler. Enda en kontroll.

Jeg kikket på dama rett ovenfor meg. Hun satt helt rolig og ventet, med billetten klar.

En stødig pendler, konkluderte jeg.

Men det skulle vise seg at stødigheten ikke var tilstrekkelig denne grågufne ettermiddagen i mars.

Kontrolløren var av det litt undersetsige slaget. Med sårskorpe på halsen etter morgenens barbering.

Hun rakte månedskortet rolig fram. Uten antydning til skjelving på handa.

Lang pause.

Tasting på kontrollapparatet.

Ny pause.

Mer tasting.

Jeg satt innhyllet i musikk fra hodetelefonene og fulgte scenen. Med munnen lukket.

Kontrolløren ristet på hodet. Alvorlig mine, slik man gjerne har i Staten.

En bekymringsrynke var i ferd med å ese ut på Mariannes panne. Det var det hun het. Marianne. Men det fikk jeg først vite etterpå.

Marianne

Jeg klarte ikke dy meg, men måtte dytte øreklokkene til side. The Beatles ble erstattet av Mariannes stemme.

– Men jeg har jo fornyet månedskortet…

– Seks minutter for tidlig.

– Hæ?

– Du hadde seks minutter igjen på det gamle månedskortet da du validerte.

Her må jeg skyte inn at «validere» er et av nyordene på NSBsk. Det betyr egentlig å fornye.

– Da du validerte, var det bare det gamle månedskortet ditt som ble registrert, ikke det nye. NSB ville ikke stjele seks minutter fra deg.

– Hæ?

– Nå har du kjørt 14 dager uten gyldig billett.

– Men… Jeg har jo fornyet kortet…

– Seks minutter for tidlig. Kortet er ikke validert korrekt.

Jeg kjente at det klødde litt i stemmebåndene. Jeg formante meg selv. Hold den alt for digre kjeften din lukket nå.

– Dere har ikke vurdert å bruke hodet i jobben deres? Utøve litt skjønn?

Jeg prøvde å holde et normalt stemmeleie. Han så på meg med et uttrykk som ville gjort det skarpt i tv-serien «Det store byråkratslaget».

– I visse tilfeller kan vi vise skjønn. Men ikke her. Det er gått 14 dager.

– Men hun er jo ikke ute etter å snike…

– Som sagt. Vi har visse retningslinjer.

– Unnskyld, men hun er jo en vanlig pendler som har forsøkt å betale billetten sin. Og så har hun uheldigvis vært seks minutter for tidlig ute.

– Hvis hun validerer nå, vil hun ha reist 14 dager gratis. Det kan jeg ikke godkjenne.

– Tror du dette er med på å styrke tilliten til NSB?

– NSB hadde 60,5 millioner reiser i 2013. Vi kan ikke gå inn i hver enkelt.

 

Han hadde nok vært på kurs. Men det lyste rødt rundt sårskorpen på halsen hans.

Og så fant han fram maktmidlene. Skjema. Kvitteringsblokk. Giro.

– Hvis du aksepterer og betaler med én gang, blir det 750 kroner. Hvis du velger å klage og taper, blir det 900.

Marianne fra Drammen ristet stumt på hodet. Ordene hennes var grodd fast i halsen. Men dersom de hadde sluppet ut, ville det ikke vært vakkert.

– Legitimasjon?

– Adresse?

– Telefon?

Han skrev med stor nidkjærhet og stødige blokkbokstaver, rev av og serverte giroen idet vi ankom Brakerøya.

– Hvis du klager, får du svar i løpet av to til fire uker.

Hun nikket med stram munn.

Jeg mumlet noe om manglende smidighet, statlige overgrep og systemsvikt. Jeg hadde lyst til å skrike. Men jeg var for feig. Så jeg forsvant maktesløs tilbake til The Beatles.

«She’s got a ticket to ride».

Not.

 

 

Historien om en oppvaskmaskin

Oppvaskmaskin4Noe annerledes skjedde da jeg skulle selge oppvaskmaskinen vår på finn.no.

Kona mi og jeg er  kommet i den alderen da man pusser opp – enten man vil eller ikke. Altså; jeg vil ikke, men jeg må, litt fordi kona vil. Så vi har bygget nytt kjøkken med den konsekvens at en fin, fire år gammel oppvaskmaskin ikke lenger er brukbar. Nå skal det være innbygd oppvaskmaskin, må vite.

Jeg skred til verket, satt inn annonse på Finn, og tenkte at det burde da være mulig å få 1500 kroner for en oppvaskmaskin som tross alt hadde kosta 5000,- på Borge i Hokksund. Dessuten er jeg halvt Sunnmøring. Man søler ikke bort pengene sine.

Så kom det en tekstmelding: Kan jeg få oppvaskmaskinen for 1000,- kroner? Hilsen Wizam.

Vi får nå se på det, svarte 50 prosent sunnmøringen. Men siden det ikke meldte seg noen andre kjøpere, tenkte jeg at, pytt, la oss få den ut av huset.

Ja, du kan få den for 1000 kroner hvis du henter den i kveld, tekstet jeg.

Jada, de kunne komme etter klokka åtte. En søndag kveld.

Klokka halv ni kom de. Det vil si Wizam og Mohammad var ikke særlig vant til snøføret i Norge, så jeg måtte ut og kjøre bilen deres opp det siste stykket til huset. En gammel Mazda med slitte dekk. Og definitivt uten plass til en oppvaskmaskin. Allerede her var jeg i ferd med å bli litt amper.

De kikka lenge og vel på oppvaskmaskinen.

Så kom spørsmålet. Om de kunne få den for 500? Min indre sunnmøring var allerede i harnisk og jeg var i ferd med å taue dem bort til pc-en og annonsene på Finn for å vise dem hva tilsvarende oppvaskmaskiner gikk for. Da kom jeg endelig til meg sjøl.

– Hvor kommer dere fra?

– Palestina.

– Gaza eller Vestbredden?

– Gaza by.

– Fatah eller Hamas? spurte jeg i et forsøk på å plassere dem politisk.

– Ingenting. Vi er ikke politisk aktive.

– Flyktninger?

De nikka samstemt.

Så fikk jeg litt av historien. Som dere har sett på tv. Sønderbomba hus, blod, død og elendighet. Yngstemann Hazim og ble født to dager ut i krigen i Gaza og på Vestbredden i 2008. Det gikk tre uker før Israel og palestinerne ble enige om en våpenhvile. Tre uker uten helsehjelp, uten skikkelige sanitærforhold, uten sykehus. Hazim ble ikke bada skikkelig før det var gått en måned etter fødselen. Og hvis vi nå for en stakket stund legger storpolitikken til side, og ikke fordeler ansvar, så kan vi være enige om at dette var mennesker som var uskyldig ramma.

Da sier du ikke nei til å selge en oppvaskmaskin for 500 kroner.

Så jeg kjørte fram bilen, stappa inn oppvaskmaskinen og kjørte den hjem til dem på Åssida.

Og der kunne historien ha slutta, med meg påført en helgenglorie som lyste opp i vinternatta.

Men det slutter ikke der. Heldigvis.

For da oppvaskmaskinen var båret inn i den vesle leiligheten deres, kom invitasjonen.

Du må komme og spise med oss på lørdag. Ta med deg hele familien.

Det var ikke mulig å si nei. Ikke ønskelig heller.

Den påfølgende lørdagen fikk Anne og jeg hilse på fem utrolig veloppdragne barn, Mohammad og Wizam hadde i tillegg invitert venner som var like hyggelige som dem selv, det var nystekte falafler, ferske, hjemmebakte pitabrød, salat, te, libanesisk kaffe. Det var trangt i den godt brukte sofaen deres, men det var usedvanlig hyggelig.

Og da vi endelig dro derfra, var det ikke jeg som var gått 1000 kroner i underskudd på brukthandelen.

Jeg hadde fått tilbakebetalt med renter,  i form av vennskap, to digre poser med krydderblandinger fra Gaza, et nytt falafeljern og en haug med ferske pitabrød, pent pakket inn, klare for fryseren.

Dessuten har jeg løfte om å få være med neste gang Wizam skal bake.

Lang, lilla og lekker

Aubergin og paprikaform

 

 

 

 

 

 

Auberginer er definitivt blant mine favorittgrønnsaker. Den fyldige, runde og rike smaken gir et hav av muligheter.

Hvis jeg må velge, og det må jeg jo heldigvis ikke, men hvis, ja, da valgte jeg meg auberginer dersom jeg bare kunne ta med meg én grønnsak fra butikken. Gå i innvandrerbutikk. Der finner du de største og frodigste utgavene.

Det begynner å bli en del oppskrifter med denne brunlilla, spenstige allrounderen her på bloggen. Dette er definitivt en av de bedre. Egenutvikla og nyprodusert, med saft og rikelig smak. Og med noen utfordringer.

Den ene ligger i å grille og flå paprika. Fremgangsmåten finner du her. Den andre ligger i å lage en skikkelig ratatouille. Oppskriften finner du her. Når du har disse innen rekkevidde, er ikke veien til en sjelden, kulinarisk opplevelse lang.

 Du trenger: 4-5 grilla og flådde paprikaer, to godt voksne auberginere, ½ porsjon ratatouille, gratineringsost (gjerne vellagret Norvegia), til slutt litt pesto på toppen.

 Slik gjør du det: Del auberginerne på langs i ½ cm tjukke skiver. Sprinkle dem med olje og stek dem til de er gyllenbrune. Legg til side. Lag ratatouille og flå paprika som beskrevet. Så legger du lagvis: Auberginerskiver, ratatouille, ost og flådd paprika. Gjenta prosessen, avslutt med en skive auberginer og ost Kjør så herligheten under grillelementet i stekeovnen til osten er gyllenbrun. Severes med råstekte poteter og overskuddet av ratatouillen.

Hvis du i tilegg har litt pesto å pynte med på toppen, garanterer jeg fest.

Gammel kjenning, ny vri

potetform m rotgrønnsaker

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger går det an å gjøre en vri på de tradisjonelle oppskriftene. Det gjelder for eksempel fløtegratinerte poteter. Denne er både sunnere og sannsynligvis bedre.

Rotgrønnsaker gir både smak og farge. Sammen med litt hvitvin, hvitvinsedikk, god olivenolje og hvitløk, gir dette en helt annen smaksopplevelse en de megatradisjonelle  og litt kjedelige fløtepotetene.

Du trenger: 750 gram poteter, gjerne med skallet på. 3-4 store gulrøtter, 1 liten sellerirot, 2 løk, 5-6 hvitløkfedd, 1 dl hvitvinsedikk, 2-3 dl halvtørr hvitvin, olivenolje, salt, pepper og sukker, 100 gram revet parmesan.

Slik gjør du det: Skjær løk, hvitløk, gulrot og sellerirot i ørsmå terninger. La dette frese i oljen til de er blitt passe møre. Tilsett hvitvin og eddik. Reduser deretter på  lav varme til du har fått en grøtete masse. Smak til med salt, sukker og pepper. Mens reduksjonen pågår snitter du potetene i tynne skiver. Smør en ildfast form og legg først et lag med poteter, deretter et lag med rotgrønnsakene, dryss over litt parmesan. Gjenta prosessen, avslutt med poteter og parmesan på toppen. Stekes på 200 grader under folie til potetene er myke. Skru så opp varmen til 250 grader, fjern folien og stek videre til parmesanen på toppen blir gyllenbrun.

I gode og onde dager

Solnedg Larsnes

Folk rundt meg driver og dør nå om dagen. Mennesker som du før kunne lene deg på, er brutalt borte. Midt opp i all elendigheten finner jeg i alle fall én lysstripe.

Dette er situasjonen.

En høyt elsket mor, bestemor og oldemor går ut av tiden alt for raskt og brutalt.

Så går det en uke.

Begravelse.

Allerede fra klokka sju om morgenen begynner ting å skje. De første vennene møtes på kjøkkenet for å lage mat til minnesamværet som skal holdes etter jordfestelsen. Etter hvert kommer de sigende, én etter én. Noen som skal kutte salat, koke ris, pynte bord, lage gryterett. Sette drikke til kjøling.

Har vi husket å kjøpe isbiter?

Husket noen kruspersille til dekor på smøret?

Hvilke serveringsboller egner seg best til gryteretten?

Hvor er det ekstra servietter?

En av vennene i gjengen står i døra og hilser de sørgende velkommen til kirka. En annen synger under begravelsen. En skal lede minnesamværet mens resten av vennene jobber i sitt ansikts sved på kjøkkenet.

De øser opp mat. Henter kald drikke. Organiserer kakene. Trakter kaffe.

Sånn er det i min gjeng.

Vi har kanskje ikke sett hverandre på en stund, men når livet viser fram nattsiden, da er vi der straks med et telys eller to. Gjerne ubedt.

Og jeg kjenner midt opp i all sorgen og elendigheten at jeg blir litt varmere om hjertet.

Det er ikke første gang slikt skjer i mine omgivelser. For noen måneder siden var det jeg som satt der med den svarte sorgen i fanget. Da stilte de opp for meg. Med sang og musikk i kirka. Kjøkkenhjelp og gode ord i minnesamværet. Kakebakst og gryteskrubb.

Jeg er kommet i en livsfase hvor døden er hyppigere gjest enn tidligere. Det tynnes i skogen, de gamle kjempetrærne faller og etterlater seg store, tomme lysninger. Rotveltene glaner enøyd og stumt på oss som er igjen.

Midt opp i alt dette skal vi fylle hull og forbinde sår. Vi skal skape vekstvilkår for de som kommer etter.

Da trenger vi en gjeng.

Noen som tar oppvasken. Som uten å spørre, finner fram skurekluten og drar over gulvet når de siste gjestene er gått. Som skjønner at du er inn til margen sliten og sluttkjørt.

Jeg har en sånn gjeng. Og selv om døden trasker oftere forbi enn før, kjenner jeg meg ganske rik.

Fordi jeg ikke er alene.

I dag stod jeg på kjøkkenet. Neste gang er det kanskje min tur til å sitte på første benkerad i kirka igjen.

Jeg liker svenskenes formulering: I nöd och i lust.

I min gjeng er det ikke bare sorgen og nøden som bringer oss sammen, vi lager definitivt ikke bare begravelser. Det finnes også «lust». Vi er kjøkkenfolk, servitører og oppvaskere når de ulike ungene gifter seg. Når det er runde dager, er det samme leksa. Folk stiller opp. En 50-års dag her, et sølvbryllup der. En kake, et smørbrødfat, ei vaffelrøre.

Man skal være forsiktig med å gjøre politikk av sånne ting, og jeg skal ikke skifte vind og vær verken til høyre eller til venstre.

Men uansett hvem som styrer etter valget til høsten, bør de forstå hvor mye folkehelse det er i en gjeng. I frivillig, men likevel forpliktende omsorg.

Dette er ikke ting som kan kjøpes, organiseres i komiteer eller vedtas. Men holdninger kan elskes fram, evnen til nestekjærlighet kan utfordres og adresseres. Det handler mest av alt om å være tilstede og bry seg når livet fordrer akkurat det.

Og jeg er sannelig ikke sikker på om det var oss ute på kjøkkenet eller de inne ved bordene som hadde mest glede av det i dag.