Fyller skoene

Helge Lien Trio tar på seg svært store sko. Og fyller dem utmerket.

Det er litt av en tradisjon den norske jazztrioen har kastet seg ut i på «Live». Moderne triojazz er veldig ofte forbundet med to størrelser: Bill Evans og Keith Jarrett. Særlig sistnevnte har gjort det til sitt varemerke å levere liveinnspillinger med ujevne mellomrom fremfor å gå i studio. Da Helge Lien Trio i 2005 lanserte sin fjerde plate på fem år og samtidig valgte liveversjonen, la gutta lista farlig nær rekordnivå.

Synk eller svøm. Både musikalsk tilnærming, konsept og selve innholdet legger seg i løypa som Evans og ikke minst Jarrett har brøytet opp. Dette er en krevende øvelse. Knapt noe format er så gjennomskinnelig og følgelig avslørende som jazztrioens. Det er ingen å gjemme seg bak, det er synk eller svøm. Helge Lien Trio er ikke i nærheten av å få vann i nesa. Dessuten: Det er en kraftanstrengelse både å utføre dette og å henge med som tilhører i den snaue timen plata varer. Det går i mer enn rykk og napp. Til tider er det så herlig uforutsigbart at det er bare å smile hele veien til platebutikken. I det ene øyeblikket stillfarende og melodisk for i neste sving å rykke opp all tilbakelenthet i massive fellesløp og trassige individuelle krumspring mange blåner bortenfor ferdig oppmerkede stier.

Grensetilfeller. Med seg på laget har Helge Lien to karer som ikke står særlig tilbake for ham selv. Den gjennompålitelige Frode Berg gir oss en ståbass som faktisk løper mer enn den står. Berg har blant annet noen herlige, nyskapende drag i det øverste registeret. Platen eies like mye av den unike trommisen Knut Aalefjær. Han leker slagverk like mye som han spiller. Platen inneholder ikke mer enn syv kutt, og har triotradisjonen tro et par nokså lange mannjevninger hvor særlig Aalefjær gir prov på at han er et grensetilfelle. Diagnosen gjelder i stor grad hele gjengen, som er snar til stadige passeringer mellom moderne improviserte former, lyrikk og mer rocka ting.

Men selvsagt handler dette mest om Helge Lien. Pianisten og komponisten ligger velformulert lengst fremme i lydbildet og har et fabelaktig overblikk, en sterk vilje og uangripelig teknikk. Fremfor alt har moelvingen en lyrisk åre som ligger helt i verdenstoppen. Garantert ingen dårlig erstatter i bandet til Silje Nergaard etter Tord Gustavsen.

Helge Lien Trio: «Live» (Curling Legs)

https://i1.wp.com/www.helgelien.com/scripts/cutenews/data/upimages/30451_XL.jpg

Og vil du ha et mattips, klikker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

Oslove

Jazzbassist Terje Gewelt  omfavner Oslo. Varmt, vakkert og litt villere.

Gewelt har laget noen aldeles vakre plater tidligere, ikke minst i samarbeid med pianisten Christian Jacob. Men denne gangen har han med seg italienske Enrico Pieranunzi i trioen. Dermed er «Oslo»blitt langt røffere. Ikke så dumt.

Perledykkere. Pieranunzi er en pianist med internasjonal flukt over seg. I nyere jazzhistorie har han markert seg sammen med størrelser som Kenny Wheeler, Jim Hall, Paul Motian og Joey Baron. Når man også trekker inn partnere som bassguruene Charlie Haden og Marc Johnson, er det klart at norske Gewelt nå har lagt listen på en høyde som fordrer spenst, kraft og smidighet.

Triospill er en krevende øvelse; avslørende, nakent og med uvanlig mange konkurrenter i samme kategori. Men sammen med den svenske trommisen Anders Kjellberg, har de to førstnevnte begått en liten perle av en plate. Perle både fordi den skinner, men også fordi den har den nødvendige hardheten som gjør den til ekte vare.

Pieranunzi er antagelig blant Europas topp tre i trioklassen. Italieneren har en flukt over spillet som drar Gewelts komposisjoner og utøvelse til nye høyder. Pieranunzi svinger, trykker på og dytter i en slik grad at det er nærmest umulig for de to andre å ikke bli med på leken. Samtidig har den italienske tangentsjongløren en veldig renhet i anslaget. Om man kan snakke om diksjon i denne sammenhengen, så har Pieranunzi en musikalsk uttale som er nærmest krystallklar. Anslagene gir assosiasjoner til å dykke på et korallrev- liv, lys, farger og lang, lang sikt.

Lykkestykker. Nå handler dette selvsagt ikke bare om pianoimporten fra Italia, men minst like mye om Terje Gewelt som har kjent Pieranunzi helt siden de spilte sammen på Engebret Café i Oslo i 1992. På nyinnspillingen står nordmannen for brorparten av komposisjonene og et basspill som er mer fremoverlent enn på lenge. Særlig merkes dette i de tre små triosuitene hvor Gewelt tar kommandoen med en tilnærmet hadensk autoritet. Disse tre små suiteperlene er forøvrig platens mest kantete og rått tilhugde, og har et livepreg som er frydefullt. De holder kort sagt høy internasjonal trioklasse.

I den andre enden av skalaen, den mer sødmefylte, finner vi Gewelt der han har vært en ener lenge. På mange vis kan man si at bassisten har ryddet seg en egen akustisk rydning i den norske jazzskogen, med et mildt og åpent uttrykk man ikke kan unngå å like. Denne innspillingen inneholder et par små lykkestykker som går rett under huden og setter seg fast. Pieranunzis «Blue walz» er ett eksempel. Men det er likevel Gewelts hyllest til hovedstaden i tittelkuttet «Oslo» som er den virkelig store beholdningen. Denne fire minutter lange blå drømmen har klassikerpotensial langt utover det sjablongpregede.

https://i2.wp.com/file.blog-ocha-jazz.diskunion.net/e012bb61.jpg

Terje Gewelt Trio: «Oslo» (Resonant Music / Musikklosen)

Og vil du ha et mattips, klikker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

Spenner buen høyt

Musikk Fra Andalusia til India. Ledsaget av Renaud Garcia-Fons og hans virtuose buestrøk på en femstrengers bass, tilbakelegger vi denne strekningen uten å nekte oss noen ting.

Noen ganger er det på sin plass å hente fram denne ti år gamle plata med den fransk-spanske bassisten Renaud Garcia-Fons. For er du lei av standardlåter og standard lydbilder, byr Garcia-Fons på en guidet tur inn et sjeldent musikalsk landskap. Innspillingen byr på alt fra hetetokter i Nord-Afrikas golde ørken til svalende dypdykk i azurblått middelhav. Tango, musette,flamenco, gresk rekkedans, sigøynerrytmer – alt kombinert med elementer fra både jazz og klassisk musikk. Med andre ord: Unn deg en spesialreise med Renaud Garcia-Fons.

Tenåringsdrømmer.

Han var 16 og han skulle på åpningen av en maleriutstilling hvor en av farens venner stilte ut. Som sønn av en samtidsmaler var unge Renaud ikke ukjent med kunstnermiljøet i Paris, men denne kvelden skulle by på en åpenbaring. Tonene var nye, annerledes og åpnet en dør som hittil hadde vært stengt for den unge gitarrockeren. Et unikt bass-spill strømmet ut i galleriet, og musikken var signert legenden François Rabbath. Den syriskættede, franske bassisten med en utrolige bueteknikk inspirerte unge Renaud til en kursendring. Denne kvelden fikk han et tilbud han ikke kunne si nei til: Individuell bassundervisning med Rabbath.

De neste fire årene skulle gi grunnlag for å skape en bassist av rang. Kombinert med enetimene med Rabbath tok Garcia-Fons opp bass-studier ved det interregionale musikk-konservatoriet i Paris. Når du hører Garcia-Fons spill i dag, er det åpenbart at han har fått med seg det beste fra begge leire. Han er blitt preparert grundig gjennom studier av de store mestrene og gjennom orkesterspill. Samtidig har han lepjet grådig i seg fra François Rabbaths utømmelige folkemusikalske kilder. Rabbath blir regnet som en av etterkrigstidens ypperste «Con arco-bassister», altså en som bruker buen på bassen. Renaud Garcia-Fons har videreutviklet lærdommen fra mesteren, samtidig som han gir bass-spillet en ny dimensjon.

Rotfestet og i bevegelse.

På sin spesialbygde femstrengers bass har Garcia-Fons mer spillerom og større fleksibilitet enn sine firestrengers-kollegaer. Dermed oppnår han ytterligere bredde og nyanserikdom i spillet enn det den ordinære bassen kan by på. Hør bare på kuttet «Oryssa» som er et rent mesterverk i con arco-spill. Samtidig legger han et pizzicato basskomp i bunnen av arrangementet, som en stødig Orient-ekspress med sine tunge ka-dunk på vei gjennom eksotiske himmelstrøk. Både elegant og pikant.

På «Oriental Bass» står Garcia-Fons for både komposisjon og arrangementer. Både i melodiføring, improvisasjon og arrangementer veksler han mellom strenge kontrapunktiske øvelser og tradisjonsmusikkens villsomme vandringer. Med seg har han ti andre toppmusikere fra områdene rundt Middelhavet. Her er tablas, lutt, flamencogitar, tar, bendir, marimba, klarinett, trombone, musettetrekkspill og ulike perkusjonsinstrumenter. Gjennom flersporsteknikk og ulike instrumentpålegg opererer Garcia-Fons på enkelte spor med et orkester på over 30 mann. Noen ganger et  bredt anlagt fyrverkeri. Andre ganger forsiktig dvelende, lik en sommerkveld som lister seg på tå over spanske høysletter. Men alltid rotfestet og spill levende.

https://i0.wp.com/85.214.16.185/mp3/covers/Covers_150/Renaud_Garcia-Fons_Oriental_Bass.jpg

Renaud Garcia-Fons: «Oriental Bass» (Enja/Musikklosen)

Og vil du ha et mattips, klikkker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

Musikalsk terapi

Etter morens død, hadde jazzvirtuos Regina Carter bare ett sted å gå. Slikt blir det plate av.

Hun kaller innspillingen for en livbøye. For da moren til verdens ledende jazzfiolinist Regina Carter døde i 2005, gikk den unge damen så dypt ned i kjelleren at veien tilbake til trappen syntes umulig lang.

Men så er det dette med musikken, da. Som gjør ting for og med oss som vi ikke helt kan forklare. Og som finner lysbrytere og dørhåndtak som kan virke utenfor rekkevidde. Regina Carter fant veien tilbake ved å ta seg en rundtur i moren Graces musikalske univers. Med hardt swingende og mykt smygende toner fra 1920-tallet og fremover, dokumenterer hun at hun fortsatt er verdens ubestridte ener i sin kategori, selv etter tre års platetaushet.

Herlig rundtur.

Og så forunderlig det enn kan høres ut, «I’ll be seeing you: a sentimental journey», er  et overskuddsfenomen av en plate.

Den er smekkfull av klassiske coverlåter, faktisk med Grieg som åpning av hele ballet. Med en fabelaktig utgave av «Anitras dans», det rister i bakken hele veien fra Jotunheimen til Egypt, legger Carter lista for innspillingen. Her er det humør, driv og intensitet som kunne gitt Peer Gynt-stevnet nye dimensjoner.

Og det fortsetter. Med «Little brown jug», «Bei mir bist du schön», «St. Louis Blues», «A-tisket, a-tasket» og så bortetter. Det hele er en herlig rundtur i swing and sweet, klassisk New Orleans, litt Django Reinhardt, straight improvisasjon ispedd litt scat og en dose jiddiske overtoner.

Celebert gjestespill.

Regina Carter er et ektefødt barn av Suzuki-metoden. Hun er blitt opplært til å spille etter gehør fra hun var to år gammel. Dette kombinert med en oppvekst i det svarte Detroit og en utvidet samling av Motown-plater i heimen, gjør henne til en unik blend. Talentet er udiskutabelt, men det er kombinasjonen av rått og ømt, dannelse og freidighet som gjør det stort.

Det gjør heller ingen ting at Regina Carter har hyret inn fenomener som Dee Dee Bridgewater og Carla Cook i et vokalt gjestespill. Bare å høre hvordan sistnevnte og Carter konverserer på Rodgers og Harts «There’s a Small Hotel», er et lite løft i hverdagen.

Og det var vel kanskje det som var meningen med det hele.

https://i2.wp.com/s58.radikal.ru/i162/0912/67/2d33b823b1fe.jpg

Regina Carter: «I’ll be seeing you: a sentimental journey» (Verve/Universal)

Og vil du ha et mattips, klikkker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

Toner fra bedehuset

Christian Wallumrøds ensemble fremfører vakker og sjelden musikk. Sjeldent vakkert.

Kongsberg-komponisten og pianisten Christian Wallumrød, med røtter fra bedehusmiljøet i sølvbyen, kom i 2005 med sin tredje plate på ECM. I anledning påsken, passer det godt å friske opp » A year from Easter».

De som har fulgt linjene som ble trukket opp allerede i 1996 på debuten «No Birch», vil nikke både igjen- og anerkjennende. Uttrykket ble forsterket på «Sofienberg Variations», utgitt i 2003, og fremstår som enda mer renskårent og personlig på treeren. Wallumrød blir ofte kategorisert som jazzmusiker, men betegnelsen er definitivt for snever og misvisende.

Lav hvilepuls.

«A Year From Easter»  definerer i langt større grad Wallumrød som samtidskomponist og utøver. Så er det neppe noen tilfeldighet at han har vært assosiert med Ultimafestivalen allerede fra «No Birch».

Der hvor Tord Gustavsen, en annen norsk ECM-komet, er iørefallende, publikumsvennlig og listeerobrende, krever nok Wallumrød mer innsats av lytteren. Det tar ganske enkelt litt tid å trenge inn i universet hans. Men tar du deg bryet, åpner det seg uhyre vakkert landskap tuftet på klassiske grunnfigurer, samtidsmusikk, improvisasjoner og folkemusikk med klare østlige drag.

Samtidig er det liten tvil om at Wallumrød har tilbragt mye tid i selskap med Paul Bley og hans avantgardistiske og til dels atonale verden. Wallumrød klarer likevel gjennom sine komposisjoner å skape nærhet fremfor distanse, tilstedeværelse i stedet for abstraksjon. Musikken er tander og transparent. Hvilepulsen er usedvanlig lav, og om den ikke pådytter, så utfordrer den deg i alle fall til meditasjon. Når Wallumrød innimellom byr på seg selv, alene ved et varmt og mørkt flygel, er det sjelebot for sårede sinn.

Viktig kvartett.

Med seg har Wallumrød en enestående og uvanlig sammenskrudd trupp. Betegnelsen ensemble er garantert ikke tilfeldig valgt. Gruppen står nå frem som mer samspilt og enda tettere i dialogen enn tidligere. Et klart resultat av at de har turnert mer og fått en uvanlig trygghet inn i uttrykket.

Her er det i første rekke duoen Nils Økland og Arve Henriksen som løfter og bærer. Felespiller Økland er en av de virkelig store brobyggerne mellom tradisjonsmusikk og samtiden. Han er en sjelden fugl i det norske landskapet, med ditto farger og vingespenn. I samarbeid med trompeter Henriksen tar han oss med på turer langt utenfor opptråkkede stier, i terreng så ulendt og bratt at vi priser oss lykkelig over herrenes lokalkunnskap – og evnen til å finne veien hjem igjen. Tonen dem imellom er så tett at selv Wallumrød uttrykker forundring. Trommis Per Oddvar Johansen har nok neppe spilt så lite på en plate og samtidig så bra. Grunnregelen «less is more» har sjelden vært så nøye etterlevd som her. Sammen fremstår de fire som en viktig kvartett. Med en utrolig sterk vilje til å fortelle sine egne historier.

https://i0.wp.com/www.panorama.no/bilder/C/AYearEaster.jpg

Christian Wallumrød Ensemble «A Year From Easter» (ECM/Grappa)

Og vil du ha et mattips, klikkker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.