Musikalsk terapi

Etter morens død, hadde jazzvirtuos Regina Carter bare ett sted å gå. Slikt blir det plate av.

Hun kaller innspillingen for en livbøye. For da moren til verdens ledende jazzfiolinist Regina Carter døde i 2005, gikk den unge damen så dypt ned i kjelleren at veien tilbake til trappen syntes umulig lang.

Men så er det dette med musikken, da. Som gjør ting for og med oss som vi ikke helt kan forklare. Og som finner lysbrytere og dørhåndtak som kan virke utenfor rekkevidde. Regina Carter fant veien tilbake ved å ta seg en rundtur i moren Graces musikalske univers. Med hardt swingende og mykt smygende toner fra 1920-tallet og fremover, dokumenterer hun at hun fortsatt er verdens ubestridte ener i sin kategori, selv etter tre års platetaushet.

Herlig rundtur.

Og så forunderlig det enn kan høres ut, «I’ll be seeing you: a sentimental journey», er  et overskuddsfenomen av en plate.

Den er smekkfull av klassiske coverlåter, faktisk med Grieg som åpning av hele ballet. Med en fabelaktig utgave av «Anitras dans», det rister i bakken hele veien fra Jotunheimen til Egypt, legger Carter lista for innspillingen. Her er det humør, driv og intensitet som kunne gitt Peer Gynt-stevnet nye dimensjoner.

Og det fortsetter. Med «Little brown jug», «Bei mir bist du schön», «St. Louis Blues», «A-tisket, a-tasket» og så bortetter. Det hele er en herlig rundtur i swing and sweet, klassisk New Orleans, litt Django Reinhardt, straight improvisasjon ispedd litt scat og en dose jiddiske overtoner.

Celebert gjestespill.

Regina Carter er et ektefødt barn av Suzuki-metoden. Hun er blitt opplært til å spille etter gehør fra hun var to år gammel. Dette kombinert med en oppvekst i det svarte Detroit og en utvidet samling av Motown-plater i heimen, gjør henne til en unik blend. Talentet er udiskutabelt, men det er kombinasjonen av rått og ømt, dannelse og freidighet som gjør det stort.

Det gjør heller ingen ting at Regina Carter har hyret inn fenomener som Dee Dee Bridgewater og Carla Cook i et vokalt gjestespill. Bare å høre hvordan sistnevnte og Carter konverserer på Rodgers og Harts «There’s a Small Hotel», er et lite løft i hverdagen.

Og det var vel kanskje det som var meningen med det hele.

https://i1.wp.com/s58.radikal.ru/i162/0912/67/2d33b823b1fe.jpg

Regina Carter: «I’ll be seeing you: a sentimental journey» (Verve/Universal)

Og vil du ha et mattips, klikkker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

Toner fra bedehuset

Christian Wallumrøds ensemble fremfører vakker og sjelden musikk. Sjeldent vakkert.

Kongsberg-komponisten og pianisten Christian Wallumrød, med røtter fra bedehusmiljøet i sølvbyen, kom i 2005 med sin tredje plate på ECM. I anledning påsken, passer det godt å friske opp » A year from Easter».

De som har fulgt linjene som ble trukket opp allerede i 1996 på debuten «No Birch», vil nikke både igjen- og anerkjennende. Uttrykket ble forsterket på «Sofienberg Variations», utgitt i 2003, og fremstår som enda mer renskårent og personlig på treeren. Wallumrød blir ofte kategorisert som jazzmusiker, men betegnelsen er definitivt for snever og misvisende.

Lav hvilepuls.

«A Year From Easter»  definerer i langt større grad Wallumrød som samtidskomponist og utøver. Så er det neppe noen tilfeldighet at han har vært assosiert med Ultimafestivalen allerede fra «No Birch».

Der hvor Tord Gustavsen, en annen norsk ECM-komet, er iørefallende, publikumsvennlig og listeerobrende, krever nok Wallumrød mer innsats av lytteren. Det tar ganske enkelt litt tid å trenge inn i universet hans. Men tar du deg bryet, åpner det seg uhyre vakkert landskap tuftet på klassiske grunnfigurer, samtidsmusikk, improvisasjoner og folkemusikk med klare østlige drag.

Samtidig er det liten tvil om at Wallumrød har tilbragt mye tid i selskap med Paul Bley og hans avantgardistiske og til dels atonale verden. Wallumrød klarer likevel gjennom sine komposisjoner å skape nærhet fremfor distanse, tilstedeværelse i stedet for abstraksjon. Musikken er tander og transparent. Hvilepulsen er usedvanlig lav, og om den ikke pådytter, så utfordrer den deg i alle fall til meditasjon. Når Wallumrød innimellom byr på seg selv, alene ved et varmt og mørkt flygel, er det sjelebot for sårede sinn.

Viktig kvartett.

Med seg har Wallumrød en enestående og uvanlig sammenskrudd trupp. Betegnelsen ensemble er garantert ikke tilfeldig valgt. Gruppen står nå frem som mer samspilt og enda tettere i dialogen enn tidligere. Et klart resultat av at de har turnert mer og fått en uvanlig trygghet inn i uttrykket.

Her er det i første rekke duoen Nils Økland og Arve Henriksen som løfter og bærer. Felespiller Økland er en av de virkelig store brobyggerne mellom tradisjonsmusikk og samtiden. Han er en sjelden fugl i det norske landskapet, med ditto farger og vingespenn. I samarbeid med trompeter Henriksen tar han oss med på turer langt utenfor opptråkkede stier, i terreng så ulendt og bratt at vi priser oss lykkelig over herrenes lokalkunnskap – og evnen til å finne veien hjem igjen. Tonen dem imellom er så tett at selv Wallumrød uttrykker forundring. Trommis Per Oddvar Johansen har nok neppe spilt så lite på en plate og samtidig så bra. Grunnregelen «less is more» har sjelden vært så nøye etterlevd som her. Sammen fremstår de fire som en viktig kvartett. Med en utrolig sterk vilje til å fortelle sine egne historier.

https://i0.wp.com/www.panorama.no/bilder/C/AYearEaster.jpg

Christian Wallumrød Ensemble «A Year From Easter» (ECM/Grappa)

Og vil du ha et mattips, klikkker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.