Kjære Petter Stordalen

Grønt smilefjes

Petter, jeg har bodd på ett av hotellene dine den siste uken. Siden du er opptatt av miljø, vil jeg gjerne snakke litt med deg om liv og lære.

Det hang et fint bilde av deg da jeg kom inn i Choice-hotellet et sted på Østlandet. Rufsete og blid, slik du gjerne fremstår. Jeg meldte meg i resepsjonen for å fortelle om min legning. Damen var forekommende og blid, og hun rakte meg et skjema.

– Dette går fint. Disse folkene har det virkelig på stell, tenkte jeg, og fylte ut.

Damen nikket og forsikret meg om at alt var i orden.

Jeg ble ytterligere styrket i trua da jeg kom opp på rommet. På skrivebordet lå det en liten bok som fortalte om ditt og konsernets miljøengasjement.

«Vi er kompromissløse når det gjelder bærekraftige løsninger», skrev du.

Jeg bladde om og tenkte at dette er bra, dette er veldig bra.

«Vår matrevolusjon», lyste det mot meg fra en knallgul side.

Jeg leste videre og nikket fornøyd.

«La oss spise oss til en bedre verden. Vi reduserer kjøttkonsumet fordi helsedirektoratet anbefaler mindre inntak av rødt kjøtt fra storfe, gris, sau og geit. Kjøttindustrien står i dag for 18 % av klimagassutslippene.»

Øynene mine ble nesten våte da du la ut om mer frukt og grønnsaker, organisk mat, økologiske egg, ønsket om å redusere hjerte- og karlidelser, kreft, overvekt og fedme. Boka var fin, den. Jeg tok den med meg for sikkerhets skyld.

Dagen gikk, og jeg så virkelig frem til festmiddagen om kvelden. Jeg tok til og med på meg den nyeste dressen min i forvissning om at dette ville gå helt utmerket. Menyen som lå på de tunge, hvite dukene dempet ikke forventningene mine.

Til forrett ville det bli «asiatisk fisk- og skalldyrsuppe, servert med brosme, ishavsrøye, blåskjell, kamskjell og reker. Garnert med ramsløkolje og grønnsaker».

Wow, tenkte jeg. Lurer på hva de har planlagt til meg. Jeg mener, jeg hadde jo fylt ut et skjema som fortalte at jeg var vegetarianer, at jeg ikke spiste fisk, skalldyr og kjøtt. Som du skjønner, Petter, jeg var helt sikker på at dette kom til å bli en kulinarisk festaften, også for meg.

Suppa kom, sammen med et velregissert opptog av flotte kelnere, geleidet av en hovmester med lys i hendene. Lysene markerte hvilke bord som skulle få maten i hvilken rekkefølge. Det var skikkelig stilig. Alle fikk mat, effektivt og sømløst. Alle utenom meg. Jeg ga det litt tid, skjønte at de hadde mye å tenke på. De andre var godt nede i suppeskåla da jeg dristet meg til å spørre om jeg var regnet med i det gode selskap.

Den unge damen svarte høflig at, «joda, den er her straks». Det gikk et glass vin og to henvendelser til før forretten min kom. Da var de andres suppeskåler tomme.

Da tallerkenen kom, må jeg innrømme at jeg ble overrasket.

Jeg fikk, og jeg tuller ikke, en salat. Agurk, sorte oliven fra glass, enkelte slitne, grønne blader, noen pastaskruer og et par tomatbåter som så vidt hadde overlevd lunsjbuffeten. Det skal i rettferdighetens navn nevnes at det lå en stripe med balsamicokrem på kanten av tallerkenen.

Jeg prøvde å late som ingenting, men kunne ikke unngå å merke meg skråblikkene fra sidemennene. Jeg hadde nemlig vært så freidig å postulere at vegetariske alternativer var minst like gode som animalske. Altså, mens vi småpratet før maten ankom og de lurte på hvorfor jeg ikke ville ha fisk- og skalldyrsuppe.

Jeg holdt godt fast i håpet og tenkte at jeg nok ville komme litt bedre ut bare hovedretten ble servert. Menyen fortalte at de andre skulle få «Braisert lammemørbrad fra fjordfylkene, servert med potetfondant, selleripuré, gulrot, rettich og syltet gresskar. Og sjysaus.»

Ja, jeg fikk maten litt raskere denne gangen. Hva den inneholdt? Det samme som de andre, faktisk, minus kjøttet. De samme grønnsakene. Litt ekstra potet. Ikke noe saus. Ingen alternativ hovedrett.

Igjen kjente jeg sideblikkene. Jeg hadde lagt lista høyt. Nå lå den ikke bare og dirret, den var blitt revet ned på tjukkasen og lå der stiv og kald.

Stordalen Petter, jeg skriver ikke dette til deg for å være sur. Jeg overlever fint en kveld med nok en gang å være «han raringen som bare spiser salat og litt tilbehør». Jeg har vært vegetarianer siden jeg var 14 og har kjent på den følelsen tilstrekkelig mange ganger. Jeg er nesten immun.

Men jeg hadde håpet at vi var kommet lenger. Og når jeg samtidig vet at det i generasjonen under oss gror fram en hel underskog av unge mennesker som elsker vegetariske alternativer, så synes jeg de fortjener noe bedre. Alle de idealistiske, fremtidsretta, unge menneskene fortjener kul, tøff, velanrettet, vegetarisk gourmetmat. Fordi det finnes, fordi det skal så lite til. Jeg trenger ikke gi deg argumentene. Du har selv ramset dem opp i den lille boka som ligger på alle hotellrommene dine. «Med energi, mot, begeistring skal vi skape en bedre verden.»

Svar gjerne, Petter. Både du og jeg vet at prinsipper fungerer når det er en sammenheng mellom dem og praksis i hverdagen.

Jeg må for øvrig nevne at desserten var veldig god.

Men jeg ble ikke mett.

Historien om en oppvaskmaskin, del II

Kjevle

Den som gir, skal få. Vi ga lite, men fikk en palestinsk familie på sju. Og en haug med ferske pitabrød.

Noen vil huske historien om da jeg skulle selge oppvaskmaskinen på Finn.no. Første kapittel av denne historien kan leses her. I korthet handler det om at vi ble venner med fembarnsfamilien Kishawi, flyktninger fra Palestina til Norge, nå bosatt i Drammen. Det begynte med at de prutet på oppvaskmaskinen jeg skulle selge, jeg fraktet den hjem til dem fordi de hadde alt for liten bil, og vi fikk invitasjon til middag påfølgende lørdag.

Siden har vi holdt kontakten. Vi er enige om at det i grunnen bare er å stikke innom hos hverandre.

En søndag i oktober skulle jeg endelig få oppfylt ønsket mitt om å få et kurs i pitabrødbaking. Signert Wisam, selvfølgelig. Og det skulle foregå på mitt kjøkken. Det var to åpenbare grunner til å lage mat sammen. Wisam hadde bursdag, og (trommevirvel) Muhamad hadde endelig fått seg jobb etter å ha søkt og søkt i over ett år.Nærbilde hånd og deig

Kort orientering følger. Wisam jobber til alle døgnets tider som resepsjonist ved ett av byens hoteller. Muhamad skal nå begynne å kjøre for det lokale busselskapet, og han prøver samtidig å bli godkjent som trafikklærer. Eldstejenta i familien tar så mye ansvar i heimen at andre norske 14-åringer aldri bør vurdere å klage på ukelønna.

Resten av ungeflokken?

De tar deg i handa når de kommer og går, takker alltid for maten, spør forsiktig om de kan få gå fra bordet. Å, ja da. De har mobiltelefoner med snapchat, spill og Facebook, men de spør faktisk om det er greit at de tar fram telefonen. De tilbyr seg alltid å hjelpe til, og de rydder av bordet uten å bli bedt om det.

Dette er ikke glansbildeversjonen, bare kjølige observasjoner fra en ellers ganske kynisk fyr.

Wisam ankom et par timer før de andre. Og hun hadde, selvfølgelig, med seg to hjemmelagde bløtkaker. Siden gikk det slag i slag, for å si det pent. Dere skal få oppskriften på pitabrød etter hvert. Men her og nå vil jeg bare formidle hvordan dama tok hele kjøkkenet mitt. Ikke bare i form av hvordan hun trillet ut deigemner i et bankende kjør, kjevlet dem ut til smidige pitabrød som etter hvert fylte alle benker.Hender med deig

Samtidig vasket hun opp, ryddet, gjorde seg kjent i skapene mine, lagde salat, vasket opp igjen, feide gulvet, fylte opp pitabrød til hele gjengen, vasket og ryddet litt til. Innimellom forklarte hun at, nei, hun kunne ikke tenke seg å gå hjemme.

– Jeg vil ut, jobbe, tjene egne penger og møte folk. Jeg vet om mange som bare sitter der og tar imot penger fra NAV. Jeg er ikke interessert i det, fortalte hun. Og vedgikk etter hvert på spørsmål fra meg, at hun hadde en bachelor i engelsk litteratur. Muhamad har på sin side en tilsvarende utdannelse i økonomi, fortalte Wisam.

Så satt vi der, da. 11 stykker rundt bordet, i aldersspennet fra ni måneder til 77 år. Og spiste ferske pitabrød, nystekte falafler, babaganoush, salat og libanesisk dressing. Bløtkake med jordbær. Og en med nektarin. Støynivået var… sannsynligvis litt over det som er snittet ved en norsk søndagsmiddag.

Og lukta? Himmel, det var her jeg fikk dagens største kompliment fra Wisam.

– Jeg har tenkt på det i hele dag. Det lukter som i et skikkelig palestinsk kjøkken!

«Salget av den oppvaskmaskinen kommer til å gi dere mange gleder», var det flere som kommenterte etter forrige runde.Ferdig pita nær

Vel, vi har fryseren full av pitabrød.

Og vi kjenner ei palestinsk jente på sju år som har lyst til å besøke oss flere ganger.

Den gode viljen

Sommerfugl

Det ringte på døra. Utafor stod nabokjerringa. Hun ville ha penger.

Vi bor i et passe tett nærmiljø, godt plassert en times togtur fra Oslo. Mange av oss har bodd ved siden av hverandre i over 25 år. Vi har et nokså avstemt forhold, tar inn posten og vanner blomster for hverandre i feriene, og trekker litt oppgitt på skuldrene når nabohagefesten ikke er ferdig før utpå morrakvisten. Vi snakker over hekken om sommeren, sliter ikke ned dørstokkene hos hverandre og trekker inn i hiet i mørketida.

Men noen tar mer sosialt ansvar enn andre.

Som Bente. Nå stod hun altså på trammen en sein kveld og ville ha penger. Ikke til seg sjøl. Men til sosiale formål.

– Søstra til’n Tormod døde i forrige uke. Så jeg er ute på runden min, sa Bente.

Beskjeden var som vanlig enkel.

– Vi må legge sammen til en blomst.

Den kvelden blei kona og jeg stående og prate litt med Bente før hun fortsatte løypa si. Det slo meg at hjertelaget ikke har vokst fram av seg sjøl. Det dreier seg ikke om tilfeldige innskytelser, men om arv. Og om vekstvilkår.

– Jeg har det fra mora mi, fortalte Bente. – Hun var en sånn som gikk rundt i nabolaget og samla inn penger. Til begravelser og runde dager. I det hele tatt var det mye hjerterom hjemme hos oss. Ikke så mye penger, men likevel noe å gi. Så jeg prøver å ta etter.

Og så fortalte Bente historiene fra oppveksten. Om nabokona fra den gangen. Hun som hadde en mann som «lå under for alkoholen», som det het før. En sånn diagnose har ofte noe periodevis over seg. Periodene kom mer enn årvisst, og da banka det på hjemme hos Bentes foreldre. Dørene det blei banka på, var ikke tilfeldig valgt.

– Nabokona hadde to fremgangsmåter. Hvis gubben drakk, det var snaut med mat og ungene var sultne, banka hu på kjøkkendøra. Og så fikk de noe å spise. Men hvis det virkelig var alvor, ubetalte regninger og manko på kontanter, da banka det på inngangsdøra. Da rista mamma sammen det vesle vi hadde, og bidro som best hu kunne. Vi hadde ikke mye, men vi fikk det alltid til å strekke til, mintes Bente.

Historien om nabokona og den drikkfeldige mannen hadde ytterligere en omdreining. For når det røyna på som aller verst, holdt det verken med penger eller mat. Da sto det en forkommen, unnselig skikkelse der, med en unge i hver hand, og trengte et tilfluktsrom.

– Det var ikke så mange senger hos oss, fortalte Bente. – Men mamma og pappa flytta ut fra soverommet sitt, og nabofamilien flytta inn. Vi ungene ble stabla sammen på ett rom, og så fikk vi plass til alle mens det stod på.

Bente smilte i høstmørket over minnene fra slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstiårene.

– Så jeg har litt å følge opp, kan du si.

En liten pause. Og så en sorgmunter avslutning.

– Jeg husker da ’a mamma lå på det siste. Da kom hu med følgende kommentar, helt på slutten: «Denne runden klarer jeg ikke sjøl, nå får noen andre samle inn penger til blomster».

Vi som fikk historien servert på trappa her om kvelden, smilte med. Før vi fant fram vårt lille bidrag til en anstendig nabobukett og et kort med medfølelse.

Men det var ett spørsmål som slo ned i meg da jeg så ryggen på Bente der hun fortsatte runden sin.

Vil slike ting fortsatt gå i arv?

De nære ting

Visp-kopi

 

Det er mange åpenbare grunner til ikke å bo i Oslo. Denne sommeren har jeg lært meg å heie enda mer på det såkalte bygdedyret.

Krisa var brått under oppseiling. Midt i fellesferien. Der stod jeg med en Kenwood Major som ikke funka. Vispen på kjøkkenmaskinen ville verken ut eller inn, opp eller ned. Den satt kilt fast, samme hvor mye jeg dro eller dytta. Ulykka ble forsterka av at jeg skulle lage mat til 50 bryllupsgjester. Jeg driver litt med sånt på si.

Neste trekk: Kenwood-en under armen. Avgårde til elektro-kjeden nede på harrysletta, som vi kaller ansamlingen av tilbudsbutikker her i bygda.

Guttungen i kassa så ut som om han kom omtrent rett fra SFO. Han rista lunket på luggen.

– Det koster tusenlappen bare å sende den inn, forkynte han. – Til vurdering. Og så må du betale enda mer dersom de velger å reparere.

Jeg himla med øya, og så rett inn i et skilt som forkynte: «Alltid lave priser på hvitevarer.»

We will rock you.

Jeg treiv kjøkkenmaskinen og styrte ampert mot døra. Da prikka småtassen meg på skuldra.

– Prøv han her, sa påsan, og ga meg en lapp med et håndskrevet telefonnummer.

Ok. Jeg var desperat, ingen grunn til å nøle.

– Joa, vi er her, vi. Du får bare komme. Bak den gamle cellulosen, over brua og forbi bommen.

Stemmen i andre enden hørtes stødig ut.

Fem minutter senere satt jeg i bilen på vei til Vestfossen.

Jeg sleit litt med å finne avkroken i avkroken, det skal innrømmes. Hjembygda til Per Olaf Lundteigen plages ikke med mye gjennomgangstrafikk, og skiltinga til verkstedet var ikke-eksisterende.

Fyren satt bøyd over en pult med muttere, skruer og en haug med krøllete fakturaer da jeg kom. Rundt ham var det hvitevarer og reservedeler opp til taket. Jeg rakk så vidt å notere meg at han hadde minst tre brukte Kenwood-er på gulvet. Flere visper og eltekroker. Hendene hans hadde oljerenner og neglene var ikke nyvaska.

– Kilt seg fast, ja.

Jeg nikka.

– Prøvd med tang?

-Tang og rørpumpe, og Zalo og 5-56-spray.

– Hm. Vi får gjørra et forsøk, da.

Han gikk bort til en arbeidsbenk. Klemte fast maskinen og begynte å lirke. Profflirking. Det tok under to minutter, så hadde han fått løs rukkelet.

-Hm.

Han myste mot den frigjorte bolten som var mer herpa enn ei gjennomsnittlig bilcross-boble på en søndagskveld.

– Du får ta’n litt på smergelskiva.

-Hæ?

Han så på ansiktsuttrykket mitt at jeg var bortenfor bortebane.

– Ålreit. Skal vi se nå.

Bort til tvinga igjen, fast med bolten, fram med ei finstemt fil. Vurdering. Et par rutinerte drag, ny vurdering, flere drag. Litt seinere stod jeg med ny glinsende glatt festebolt som sklei utvunget på plass i Kenwood-en.

– Hvor mye skal du ha?

Han kikka skeivt på meg over brilleglassene.

– Har’u en hundrelapp’a?

Noen vil sikkert hevde at det er sånn i Oslo også. Og det finnes sikkert unntak. Men etter å ha hørt kolleger, døtre og venner som har klaga over kjipe håndverkere, dårlig arbeid og grisete priser i hovedstaden, har jeg mine tvil om utbredelsen av kvalitetsfolk som tar en hundrings for jobben. Jeg har jobba i Oslo i over 20 år. Men jeg flytter aldri innover. Fordi eksemplene på nærservice er så mange flere her ute. Folka på verkstedet som vasker og støvsuger bilen, selv om jeg bare skal skifte olje og filter. Gamlingen som sliper kjedet på motorsaga mi – for 80 kroner. Elektrikeren som svinger innom og fikser en kaputt lysbryter etter arbeidstid.

Bygdedyret assosieres gjerne med det trange, innestengte og klamme. Det sniker langs skigardene, baksnakker ved bærbuskene og utøver uformell, uggen makt. Men det finnes altså menneskevennlige utgaver av arten.

La meg avslutte med svigermor. Hun hadde greid å rive soveromsvinduet av hengslene nå i sommer, midt i fellesferien, midt i den verste hetebølgen. Det hang og dingla.

Det lokale sagbruket ga henne nummeret til snekker Geir. Han kom. Samme dag. Fiksa vinduet med et smil og stengte varmen ute.

– Hvor mye skal du ha, spurte svigermor.

– Ikke noe, svarte snekker Geir. -Tok det på veien hjem.

 

Både kloden og ballen er rund

Image

Noen ganger får fotballen fram det beste i folk.

Scenen var satt. Vi hadde akkurat forlatt en ytterst tam fransk bar hvor interessen for fotball var på dødehavsnivå. Men hos Jerome 100 meter bort i gata var det trøkk. Han hadde tatt på seg hatten, serverte gratis snacks og ambulerte mellom jobben som DJ og bartender. På storskjermen var det Brasil mot Chile. På høyre side hadde vi Carol og Bruno fra Brasil, på venstre side, helt tilfeldig, Daghild og Gaute fra Orkanger, og ved det andre bordet satt Anna i spissen for en gjeng fra Panama. Stedet var Carcassonne. Det var noen franskmenn der også, mye drikkevarer, tapas og delvis veldig høye skuldre. Det kunne blitt en veritabel krig. For gjengen fra Panama var definitivt mest interessert i at hardt arbeidende chilenere skulle ryste vertsnasjonen, Carol og Bruno viftet med et digert brasiliansk flagg og franskmennen trakk på skuldrene og håpet vel egentlig på mest mulig fest og temperatur. Daghild og Gaute holdt en knapp på Chile, og ei ny nyre til Nils Arne Eggen, mens jeg og kvinnen helte svakt mot hjemmelaget for terrorbalansens del.
Akkurat her oppsto det som stadig vekk forundrer meg. I stedet for hissig uenighet, lange geiper og svarte øyne, skapte fotballen et, unnskyld klisjeen, fargerikt fellesskap over bordene. Det som begynte med en forsiktig posisjonering, endte opp med at vi fikk noen nye venner for en kveld. For inn i mellom skåringene, grisetaklingene og cornerene, og at Jerome tok inn en høylydt brasiliansk kommentator på radioen – altså i tillegg til tv-lyden – ble vi litt kjent med noen nye folk. Et ungt brasiliansk par som var på dannelsesreise i Europa. Trøndere på biltur fra Paris til alpene. Tre par fra Panama som utforsket ny/gammel kultur. Og slakke franskmenn som med en typisk middelhavsk skulderbevegelse håpet at den beste ville vinne. Vi snakka litt om arkitektur, en hel del om hva fotball betyr for folk, litt om svartebørs og sendte noen tanker til Eggen i dialysemaskinen. I det hele tatt var det lite fiendskap å spore. Bruno dyttet oliven, guacamole og nachos i vår retning og bad oss forsyne oss. Jerome skrudde opp dansemusikk så det ble søramerikansk hoftesving hver gang gutta lå nede med skader – stadig vekk, altså, mens Anna knipset og knipset med kameraet sitt (litt usikker på hvor hun publiserer). Og da det gikk til straffespark, forsvant Carol med nervene smurt utenpå huden, Bruno røkte frenetisk, mens Anna tømte et gigantisk ølglass og fant fram videofunksjonen på kameraet (nei, jeg vil ikke vite hvor hun publiserer). Etterpå da alt var over, skrikene hadde lagt seg som ovetrøtte småbarn og svetten var i ferd med å størkne, var det tid for omfavnelser. Ingen ukvemsord, ingen stygge blikk eller ekle fingerbevegelser. Bare Jerome som kjørte for full guffe over høyttalerne. Sangvalget var kanskje ikke helt tilfeldig, og det slår meg at han ville ha spilt den samme låta om Chiles siste straffe ikke hadde gått i stanga. «That´s the way, a ha, aha I like it.»

image

Seks minutter

Månedskort

 

 

 

 

 

Dette er historien om en ærlig dame fra Drammen. Og seks skjebnesvangre minutter.

Det var den dagen. Det begynte allerede med kontroll på t-banen i Oslo da jeg var på vei hjemover til skogene mine. Og det skulle bli mer.

Ved Lysaker kom Statsbanenes stormtropper skrittende gjennom månedskortvogna på tunge hæler. Enda en kontroll.

Jeg kikket på dama rett ovenfor meg. Hun satt helt rolig og ventet, med billetten klar.

En stødig pendler, konkluderte jeg.

Men det skulle vise seg at stødigheten ikke var tilstrekkelig denne grågufne ettermiddagen i mars.

Kontrolløren var av det litt undersetsige slaget. Med sårskorpe på halsen etter morgenens barbering.

Hun rakte månedskortet rolig fram. Uten antydning til skjelving på handa.

Lang pause.

Tasting på kontrollapparatet.

Ny pause.

Mer tasting.

Jeg satt innhyllet i musikk fra hodetelefonene og fulgte scenen. Med munnen lukket.

Kontrolløren ristet på hodet. Alvorlig mine, slik man gjerne har i Staten.

En bekymringsrynke var i ferd med å ese ut på Mariannes panne. Det var det hun het. Marianne. Men det fikk jeg først vite etterpå.

Marianne

Jeg klarte ikke dy meg, men måtte dytte øreklokkene til side. The Beatles ble erstattet av Mariannes stemme.

– Men jeg har jo fornyet månedskortet…

– Seks minutter for tidlig.

– Hæ?

– Du hadde seks minutter igjen på det gamle månedskortet da du validerte.

Her må jeg skyte inn at «validere» er et av nyordene på NSBsk. Det betyr egentlig å fornye.

– Da du validerte, var det bare det gamle månedskortet ditt som ble registrert, ikke det nye. NSB ville ikke stjele seks minutter fra deg.

– Hæ?

– Nå har du kjørt 14 dager uten gyldig billett.

– Men… Jeg har jo fornyet kortet…

– Seks minutter for tidlig. Kortet er ikke validert korrekt.

Jeg kjente at det klødde litt i stemmebåndene. Jeg formante meg selv. Hold den alt for digre kjeften din lukket nå.

– Dere har ikke vurdert å bruke hodet i jobben deres? Utøve litt skjønn?

Jeg prøvde å holde et normalt stemmeleie. Han så på meg med et uttrykk som ville gjort det skarpt i tv-serien «Det store byråkratslaget».

– I visse tilfeller kan vi vise skjønn. Men ikke her. Det er gått 14 dager.

– Men hun er jo ikke ute etter å snike…

– Som sagt. Vi har visse retningslinjer.

– Unnskyld, men hun er jo en vanlig pendler som har forsøkt å betale billetten sin. Og så har hun uheldigvis vært seks minutter for tidlig ute.

– Hvis hun validerer nå, vil hun ha reist 14 dager gratis. Det kan jeg ikke godkjenne.

– Tror du dette er med på å styrke tilliten til NSB?

– NSB hadde 60,5 millioner reiser i 2013. Vi kan ikke gå inn i hver enkelt.

 

Han hadde nok vært på kurs. Men det lyste rødt rundt sårskorpen på halsen hans.

Og så fant han fram maktmidlene. Skjema. Kvitteringsblokk. Giro.

– Hvis du aksepterer og betaler med én gang, blir det 750 kroner. Hvis du velger å klage og taper, blir det 900.

Marianne fra Drammen ristet stumt på hodet. Ordene hennes var grodd fast i halsen. Men dersom de hadde sluppet ut, ville det ikke vært vakkert.

– Legitimasjon?

– Adresse?

– Telefon?

Han skrev med stor nidkjærhet og stødige blokkbokstaver, rev av og serverte giroen idet vi ankom Brakerøya.

– Hvis du klager, får du svar i løpet av to til fire uker.

Hun nikket med stram munn.

Jeg mumlet noe om manglende smidighet, statlige overgrep og systemsvikt. Jeg hadde lyst til å skrike. Men jeg var for feig. Så jeg forsvant maktesløs tilbake til The Beatles.

«She’s got a ticket to ride».

Not.

 

 

Historien om en oppvaskmaskin

Oppvaskmaskin4Noe annerledes skjedde da jeg skulle selge oppvaskmaskinen vår på finn.no.

Kona mi og jeg er  kommet i den alderen da man pusser opp – enten man vil eller ikke. Altså; jeg vil ikke, men jeg må, litt fordi kona vil. Så vi har bygget nytt kjøkken med den konsekvens at en fin, fire år gammel oppvaskmaskin ikke lenger er brukbar. Nå skal det være innbygd oppvaskmaskin, må vite.

Jeg skred til verket, satt inn annonse på Finn, og tenkte at det burde da være mulig å få 1500 kroner for en oppvaskmaskin som tross alt hadde kosta 5000,- på Borge i Hokksund. Dessuten er jeg halvt Sunnmøring. Man søler ikke bort pengene sine.

Så kom det en tekstmelding: Kan jeg få oppvaskmaskinen for 1000,- kroner? Hilsen Wizam.

Vi får nå se på det, svarte 50 prosent sunnmøringen. Men siden det ikke meldte seg noen andre kjøpere, tenkte jeg at, pytt, la oss få den ut av huset.

Ja, du kan få den for 1000 kroner hvis du henter den i kveld, tekstet jeg.

Jada, de kunne komme etter klokka åtte. En søndag kveld.

Klokka halv ni kom de. Det vil si Wizam og Mohammad var ikke særlig vant til snøføret i Norge, så jeg måtte ut og kjøre bilen deres opp det siste stykket til huset. En gammel Mazda med slitte dekk. Og definitivt uten plass til en oppvaskmaskin. Allerede her var jeg i ferd med å bli litt amper.

De kikka lenge og vel på oppvaskmaskinen.

Så kom spørsmålet. Om de kunne få den for 500? Min indre sunnmøring var allerede i harnisk og jeg var i ferd med å taue dem bort til pc-en og annonsene på Finn for å vise dem hva tilsvarende oppvaskmaskiner gikk for. Da kom jeg endelig til meg sjøl.

– Hvor kommer dere fra?

– Palestina.

– Gaza eller Vestbredden?

– Gaza by.

– Fatah eller Hamas? spurte jeg i et forsøk på å plassere dem politisk.

– Ingenting. Vi er ikke politisk aktive.

– Flyktninger?

De nikka samstemt.

Så fikk jeg litt av historien. Som dere har sett på tv. Sønderbomba hus, blod, død og elendighet. Yngstemann Hazim og ble født to dager ut i krigen i Gaza og på Vestbredden i 2008. Det gikk tre uker før Israel og palestinerne ble enige om en våpenhvile. Tre uker uten helsehjelp, uten skikkelige sanitærforhold, uten sykehus. Hazim ble ikke bada skikkelig før det var gått en måned etter fødselen. Og hvis vi nå for en stakket stund legger storpolitikken til side, og ikke fordeler ansvar, så kan vi være enige om at dette var mennesker som var uskyldig ramma.

Da sier du ikke nei til å selge en oppvaskmaskin for 500 kroner.

Så jeg kjørte fram bilen, stappa inn oppvaskmaskinen og kjørte den hjem til dem på Åssida.

Og der kunne historien ha slutta, med meg påført en helgenglorie som lyste opp i vinternatta.

Men det slutter ikke der. Heldigvis.

For da oppvaskmaskinen var båret inn i den vesle leiligheten deres, kom invitasjonen.

Du må komme og spise med oss på lørdag. Ta med deg hele familien.

Det var ikke mulig å si nei. Ikke ønskelig heller.

Den påfølgende lørdagen fikk Anne og jeg hilse på fem utrolig veloppdragne barn, Mohammad og Wizam hadde i tillegg invitert venner som var like hyggelige som dem selv, det var nystekte falafler, ferske, hjemmebakte pitabrød, salat, te, libanesisk kaffe. Det var trangt i den godt brukte sofaen deres, men det var usedvanlig hyggelig.

Og da vi endelig dro derfra, var det ikke jeg som var gått 1000 kroner i underskudd på brukthandelen.

Jeg hadde fått tilbakebetalt med renter,  i form av vennskap, to digre poser med krydderblandinger fra Gaza, et nytt falafeljern og en haug med ferske pitabrød, pent pakket inn, klare for fryseren.

Dessuten har jeg løfte om å få være med neste gang Wizam skal bake.