Kategori: Folk & fortellinger

 

Det er mange åpenbare grunner til ikke å bo i Oslo. Denne sommeren har jeg lært meg å heie enda mer på det såkalte bygdedyret.

Krisa var brått under oppseiling. Midt i fellesferien. Der stod jeg med en Kenwood Major som ikke funka. Vispen på kjøkkenmaskinen ville verken ut eller inn, opp eller ned. Den satt kilt fast, samme hvor mye jeg dro eller dytta. Ulykka ble forsterka av at jeg skulle lage mat til 50 bryllupsgjester. Jeg driver litt med sånt på si.

Neste trekk: Kenwood-en under armen. Avgårde til elektro-kjeden nede på harrysletta, som vi kaller ansamlingen av tilbudsbutikker her i bygda.

Guttungen i kassa så ut som om han kom omtrent rett fra SFO. Han rista lunket på luggen.

– Det koster tusenlappen bare å sende den inn, forkynte han. – Til vurdering. Og så må du betale enda mer dersom de velger å reparere.

Jeg himla med øya, og så rett inn i et skilt som forkynte: «Alltid lave priser på hvitevarer.»

We will rock you.

Jeg treiv kjøkkenmaskinen og styrte ampert mot døra. Da prikka småtassen meg på skuldra.

– Prøv han her, sa påsan, og ga meg en lapp med et håndskrevet telefonnummer.

Ok. Jeg var desperat, ingen grunn til å nøle.

– Joa, vi er her, vi. Du får bare komme. Bak den gamle cellulosen, over brua og forbi bommen.

Stemmen i andre enden hørtes stødig ut.

Fem minutter senere satt jeg i bilen på vei til Vestfossen.

Jeg sleit litt med å finne avkroken i avkroken, det skal innrømmes. Hjembygda til Per Olaf Lundteigen plages ikke med mye gjennomgangstrafikk, og skiltinga til verkstedet var ikke-eksisterende.

Fyren satt bøyd over en pult med muttere, skruer og en haug med krøllete fakturaer da jeg kom. Rundt ham var det hvitevarer og reservedeler opp til taket. Jeg rakk så vidt å notere meg at han hadde minst tre brukte Kenwood-er på gulvet. Flere visper og eltekroker. Hendene hans hadde oljerenner og neglene var ikke nyvaska.

– Kilt seg fast, ja.

Jeg nikka.

– Prøvd med tang?

-Tang og rørpumpe, og Zalo og 5-56-spray.

– Hm. Vi får gjørra et forsøk, da.

Han gikk bort til en arbeidsbenk. Klemte fast maskinen og begynte å lirke. Profflirking. Det tok under to minutter, så hadde han fått løs rukkelet.

-Hm.

Han myste mot den frigjorte bolten som var mer herpa enn ei gjennomsnittlig bilcross-boble på en søndagskveld.

– Du får ta’n litt på smergelskiva.

-Hæ?

Han så på ansiktsuttrykket mitt at jeg var bortenfor bortebane.

– Ålreit. Skal vi se nå.

Bort til tvinga igjen, fast med bolten, fram med ei finstemt fil. Vurdering. Et par rutinerte drag, ny vurdering, flere drag. Litt seinere stod jeg med ny glinsende glatt festebolt som sklei utvunget på plass i Kenwood-en.

– Hvor mye skal du ha?

Han kikka skeivt på meg over brilleglassene.

– Har’u en hundrelapp’a?

Noen vil sikkert hevde at det er sånn i Oslo også. Og det finnes sikkert unntak. Men etter å ha hørt kolleger, døtre og venner som har klaga over kjipe håndverkere, dårlig arbeid og grisete priser i hovedstaden, har jeg mine tvil om utbredelsen av kvalitetsfolk som tar en hundrings for jobben. Jeg har jobba i Oslo i over 20 år. Men jeg flytter aldri innover. Fordi eksemplene på nærservice er så mange flere her ute. Folka på verkstedet som vasker og støvsuger bilen, selv om jeg bare skal skifte olje og filter. Gamlingen som sliper kjedet på motorsaga mi – for 80 kroner. Elektrikeren som svinger innom og fikser en kaputt lysbryter etter arbeidstid.

Bygdedyret assosieres gjerne med det trange, innestengte og klamme. Det sniker langs skigardene, baksnakker ved bærbuskene og utøver uformell, uggen makt. Men det finnes altså menneskevennlige utgaver av arten.

La meg avslutte med svigermor. Hun hadde greid å rive soveromsvinduet av hengslene nå i sommer, midt i fellesferien, midt i den verste hetebølgen. Det hang og dingla.

Det lokale sagbruket ga henne nummeret til snekker Geir. Han kom. Samme dag. Fiksa vinduet med et smil og stengte varmen ute.

– Hvor mye skal du ha, spurte svigermor.

– Ikke noe, svarte snekker Geir. -Tok det på veien hjem.

 

Noen ganger får fotballen fram det beste i folk.

Scenen var satt. Vi hadde akkurat forlatt en ytterst tam fransk bar hvor interessen for fotball var på dødehavsnivå. Men hos Jerome 100 meter bort i gata var det trøkk. Han hadde tatt på seg hatten, serverte gratis snacks og ambulerte mellom jobben som DJ og bartender. På storskjermen var det Brasil mot Chile. På høyre side hadde vi Carol og Bruno fra Brasil, på venstre side, helt tilfeldig, Daghild og Gaute fra Orkanger, og ved det andre bordet satt Anna i spissen for en gjeng fra Panama. Stedet var Carcassonne. Det var noen franskmenn der også, mye drikkevarer, tapas og delvis veldig høye skuldre. Det kunne blitt en veritabel krig. For gjengen fra Panama var definitivt mest interessert i at hardt arbeidende chilenere skulle ryste vertsnasjonen, Carol og Bruno viftet med et digert brasiliansk flagg og franskmennen trakk på skuldrene og håpet vel egentlig på mest mulig fest og temperatur. Daghild og Gaute holdt en knapp på Chile, og ei ny nyre til Nils Arne Eggen, mens jeg og kvinnen helte svakt mot hjemmelaget for terrorbalansens del.
Akkurat her oppsto det som stadig vekk forundrer meg. I stedet for hissig uenighet, lange geiper og svarte øyne, skapte fotballen et, unnskyld klisjeen, fargerikt fellesskap over bordene. Det som begynte med en forsiktig posisjonering, endte opp med at vi fikk noen nye venner for en kveld. For inn i mellom skåringene, grisetaklingene og cornerene, og at Jerome tok inn en høylydt brasiliansk kommentator på radioen – altså i tillegg til tv-lyden – ble vi litt kjent med noen nye folk. Et ungt brasiliansk par som var på dannelsesreise i Europa. Trøndere på biltur fra Paris til alpene. Tre par fra Panama som utforsket ny/gammel kultur. Og slakke franskmenn som med en typisk middelhavsk skulderbevegelse håpet at den beste ville vinne. Vi snakka litt om arkitektur, en hel del om hva fotball betyr for folk, litt om svartebørs og sendte noen tanker til Eggen i dialysemaskinen. I det hele tatt var det lite fiendskap å spore. Bruno dyttet oliven, guacamole og nachos i vår retning og bad oss forsyne oss. Jerome skrudde opp dansemusikk så det ble søramerikansk hoftesving hver gang gutta lå nede med skader – stadig vekk, altså, mens Anna knipset og knipset med kameraet sitt (litt usikker på hvor hun publiserer). Og da det gikk til straffespark, forsvant Carol med nervene smurt utenpå huden, Bruno røkte frenetisk, mens Anna tømte et gigantisk ølglass og fant fram videofunksjonen på kameraet (nei, jeg vil ikke vite hvor hun publiserer). Etterpå da alt var over, skrikene hadde lagt seg som ovetrøtte småbarn og svetten var i ferd med å størkne, var det tid for omfavnelser. Ingen ukvemsord, ingen stygge blikk eller ekle fingerbevegelser. Bare Jerome som kjørte for full guffe over høyttalerne. Sangvalget var kanskje ikke helt tilfeldig, og det slår meg at han ville ha spilt den samme låta om Chiles siste straffe ikke hadde gått i stanga. «That´s the way, a ha, aha I like it.»

 

 

 

 

 

Dette er historien om en ærlig dame fra Drammen. Og seks skjebnesvangre minutter.

Det var den dagen. Det begynte allerede med kontroll på t-banen i Oslo da jeg var på vei hjemover til skogene mine. Og det skulle bli mer.

Ved Lysaker kom Statsbanenes stormtropper skrittende gjennom månedskortvogna på tunge hæler. Enda en kontroll.

Jeg kikket på dama rett ovenfor meg. Hun satt helt rolig og ventet, med billetten klar.

En stødig pendler, konkluderte jeg.

Men det skulle vise seg at stødigheten ikke var tilstrekkelig denne grågufne ettermiddagen i mars.

Kontrolløren var av det litt undersetsige slaget. Med sårskorpe på halsen etter morgenens barbering.

Hun rakte månedskortet rolig fram. Uten antydning til skjelving på handa.

Lang pause.

Tasting på kontrollapparatet.

Ny pause.

Mer tasting.

Jeg satt innhyllet i musikk fra hodetelefonene og fulgte scenen. Med munnen lukket.

Kontrolløren ristet på hodet. Alvorlig mine, slik man gjerne har i Staten.

En bekymringsrynke var i ferd med å ese ut på Mariannes panne. Det var det hun het. Marianne. Men det fikk jeg først vite etterpå.

Jeg klarte ikke dy meg, men måtte dytte øreklokkene til side. The Beatles ble erstattet av Mariannes stemme.

– Men jeg har jo fornyet månedskortet…

– Seks minutter for tidlig.

– Hæ?

– Du hadde seks minutter igjen på det gamle månedskortet da du validerte.

Her må jeg skyte inn at «validere» er et av nyordene på NSBsk. Det betyr egentlig å fornye.

– Da du validerte, var det bare det gamle månedskortet ditt som ble registrert, ikke det nye. NSB ville ikke stjele seks minutter fra deg.

– Hæ?

– Nå har du kjørt 14 dager uten gyldig billett.

– Men… Jeg har jo fornyet kortet…

– Seks minutter for tidlig. Kortet er ikke validert korrekt.

Jeg kjente at det klødde litt i stemmebåndene. Jeg formante meg selv. Hold den alt for digre kjeften din lukket nå.

– Dere har ikke vurdert å bruke hodet i jobben deres? Utøve litt skjønn?

Jeg prøvde å holde et normalt stemmeleie. Han så på meg med et uttrykk som ville gjort det skarpt i tv-serien «Det store byråkratslaget».

– I visse tilfeller kan vi vise skjønn. Men ikke her. Det er gått 14 dager.

– Men hun er jo ikke ute etter å snike…

– Som sagt. Vi har visse retningslinjer.

– Unnskyld, men hun er jo en vanlig pendler som har forsøkt å betale billetten sin. Og så har hun uheldigvis vært seks minutter for tidlig ute.

– Hvis hun validerer nå, vil hun ha reist 14 dager gratis. Det kan jeg ikke godkjenne.

– Tror du dette er med på å styrke tilliten til NSB?

– NSB hadde 60,5 millioner reiser i 2013. Vi kan ikke gå inn i hver enkelt.

 

Han hadde nok vært på kurs. Men det lyste rødt rundt sårskorpen på halsen hans.

Og så fant han fram maktmidlene. Skjema. Kvitteringsblokk. Giro.

– Hvis du aksepterer og betaler med én gang, blir det 750 kroner. Hvis du velger å klage og taper, blir det 900.

Marianne fra Drammen ristet stumt på hodet. Ordene hennes var grodd fast i halsen. Men dersom de hadde sluppet ut, ville det ikke vært vakkert.

– Legitimasjon?

– Adresse?

– Telefon?

Han skrev med stor nidkjærhet og stødige blokkbokstaver, rev av og serverte giroen idet vi ankom Brakerøya.

– Hvis du klager, får du svar i løpet av to til fire uker.

Hun nikket med stram munn.

Jeg mumlet noe om manglende smidighet, statlige overgrep og systemsvikt. Jeg hadde lyst til å skrike. Men jeg var for feig. Så jeg forsvant maktesløs tilbake til The Beatles.

«She’s got a ticket to ride».

Not.

 

 

Noe annerledes skjedde da jeg skulle selge oppvaskmaskinen vår på finn.no.

Kona mi og jeg er  kommet i den alderen da man pusser opp – enten man vil eller ikke. Altså; jeg vil ikke, men jeg må, litt fordi kona vil. Så vi har bygget nytt kjøkken med den konsekvens at en fin, fire år gammel oppvaskmaskin ikke lenger er brukbar. Nå skal det være innbygd oppvaskmaskin, må vite.

Jeg skred til verket, satt inn annonse på Finn, og tenkte at det burde da være mulig å få 1500 kroner for en oppvaskmaskin som tross alt hadde kosta 5000,- på Borge i Hokksund. Dessuten er jeg halvt Sunnmøring. Man søler ikke bort pengene sine.

Så kom det en tekstmelding: Kan jeg få oppvaskmaskinen for 1000,- kroner? Hilsen Wizam.

Vi får nå se på det, svarte 50 prosent sunnmøringen. Men siden det ikke meldte seg noen andre kjøpere, tenkte jeg at, pytt, la oss få den ut av huset.

Ja, du kan få den for 1000 kroner hvis du henter den i kveld, tekstet jeg.

Jada, de kunne komme etter klokka åtte. En søndag kveld.

Klokka halv ni kom de. Det vil si Wizam og Mohammad var ikke særlig vant til snøføret i Norge, så jeg måtte ut og kjøre bilen deres opp det siste stykket til huset. En gammel Mazda med slitte dekk. Og definitivt uten plass til en oppvaskmaskin. Allerede her var jeg i ferd med å bli litt amper.

De kikka lenge og vel på oppvaskmaskinen.

Så kom spørsmålet. Om de kunne få den for 500? Min indre sunnmøring var allerede i harnisk og jeg var i ferd med å taue dem bort til pc-en og annonsene på Finn for å vise dem hva tilsvarende oppvaskmaskiner gikk for. Da kom jeg endelig til meg sjøl.

– Hvor kommer dere fra?

– Palestina.

– Gaza eller Vestbredden?

– Gaza by.

– Fatah eller Hamas? spurte jeg i et forsøk på å plassere dem politisk.

– Ingenting. Vi er ikke politisk aktive.

– Flyktninger?

De nikka samstemt.

Så fikk jeg litt av historien. Som dere har sett på tv. Sønderbomba hus, blod, død og elendighet. Yngstemann Hazim og ble født to dager ut i krigen i Gaza og på Vestbredden i 2008. Det gikk tre uker før Israel og palestinerne ble enige om en våpenhvile. Tre uker uten helsehjelp, uten skikkelige sanitærforhold, uten sykehus. Hazim ble ikke bada skikkelig før det var gått en måned etter fødselen. Og hvis vi nå for en stakket stund legger storpolitikken til side, og ikke fordeler ansvar, så kan vi være enige om at dette var mennesker som var uskyldig ramma.

Da sier du ikke nei til å selge en oppvaskmaskin for 500 kroner.

Så jeg kjørte fram bilen, stappa inn oppvaskmaskinen og kjørte den hjem til dem på Åssida.

Og der kunne historien ha slutta, med meg påført en helgenglorie som lyste opp i vinternatta.

Men det slutter ikke der. Heldigvis.

For da oppvaskmaskinen var båret inn i den vesle leiligheten deres, kom invitasjonen.

Du må komme og spise med oss på lørdag. Ta med deg hele familien.

Det var ikke mulig å si nei. Ikke ønskelig heller.

Den påfølgende lørdagen fikk Anne og jeg hilse på fem utrolig veloppdragne barn, Mohammad og Wizam hadde i tillegg invitert venner som var like hyggelige som dem selv, det var nystekte falafler, ferske, hjemmebakte pitabrød, salat, te, libanesisk kaffe. Det var trangt i den godt brukte sofaen deres, men det var usedvanlig hyggelig.

Og da vi endelig dro derfra, var det ikke jeg som var gått 1000 kroner i underskudd på brukthandelen.

Jeg hadde fått tilbakebetalt med renter,  i form av vennskap, to digre poser med krydderblandinger fra Gaza, et nytt falafeljern og en haug med ferske pitabrød, pent pakket inn, klare for fryseren.

Dessuten har jeg løfte om å få være med neste gang Wizam skal bake.

Folk rundt meg driver og dør nå om dagen. Mennesker som du før kunne lene deg på, er brutalt borte. Midt opp i all elendigheten finner jeg i alle fall én lysstripe.

Dette er situasjonen.

En høyt elsket mor, bestemor og oldemor går ut av tiden alt for raskt og brutalt.

Så går det en uke.

Begravelse.

Allerede fra klokka sju om morgenen begynner ting å skje. De første vennene møtes på kjøkkenet for å lage mat til minnesamværet som skal holdes etter jordfestelsen. Etter hvert kommer de sigende, én etter én. Noen som skal kutte salat, koke ris, pynte bord, lage gryterett. Sette drikke til kjøling.

Har vi husket å kjøpe isbiter?

Husket noen kruspersille til dekor på smøret?

Hvilke serveringsboller egner seg best til gryteretten?

Hvor er det ekstra servietter?

En av vennene i gjengen står i døra og hilser de sørgende velkommen til kirka. En annen synger under begravelsen. En skal lede minnesamværet mens resten av vennene jobber i sitt ansikts sved på kjøkkenet.

De øser opp mat. Henter kald drikke. Organiserer kakene. Trakter kaffe.

Sånn er det i min gjeng.

Vi har kanskje ikke sett hverandre på en stund, men når livet viser fram nattsiden, da er vi der straks med et telys eller to. Gjerne ubedt.

Og jeg kjenner midt opp i all sorgen og elendigheten at jeg blir litt varmere om hjertet.

Det er ikke første gang slikt skjer i mine omgivelser. For noen måneder siden var det jeg som satt der med den svarte sorgen i fanget. Da stilte de opp for meg. Med sang og musikk i kirka. Kjøkkenhjelp og gode ord i minnesamværet. Kakebakst og gryteskrubb.

Jeg er kommet i en livsfase hvor døden er hyppigere gjest enn tidligere. Det tynnes i skogen, de gamle kjempetrærne faller og etterlater seg store, tomme lysninger. Rotveltene glaner enøyd og stumt på oss som er igjen.

Midt opp i alt dette skal vi fylle hull og forbinde sår. Vi skal skape vekstvilkår for de som kommer etter.

Da trenger vi en gjeng.

Noen som tar oppvasken. Som uten å spørre, finner fram skurekluten og drar over gulvet når de siste gjestene er gått. Som skjønner at du er inn til margen sliten og sluttkjørt.

Jeg har en sånn gjeng. Og selv om døden trasker oftere forbi enn før, kjenner jeg meg ganske rik.

Fordi jeg ikke er alene.

I dag stod jeg på kjøkkenet. Neste gang er det kanskje min tur til å sitte på første benkerad i kirka igjen.

Jeg liker svenskenes formulering: I nöd och i lust.

I min gjeng er det ikke bare sorgen og nøden som bringer oss sammen, vi lager definitivt ikke bare begravelser. Det finnes også «lust». Vi er kjøkkenfolk, servitører og oppvaskere når de ulike ungene gifter seg. Når det er runde dager, er det samme leksa. Folk stiller opp. En 50-års dag her, et sølvbryllup der. En kake, et smørbrødfat, ei vaffelrøre.

Man skal være forsiktig med å gjøre politikk av sånne ting, og jeg skal ikke skifte vind og vær verken til høyre eller til venstre.

Men uansett hvem som styrer etter valget til høsten, bør de forstå hvor mye folkehelse det er i en gjeng. I frivillig, men likevel forpliktende omsorg.

Dette er ikke ting som kan kjøpes, organiseres i komiteer eller vedtas. Men holdninger kan elskes fram, evnen til nestekjærlighet kan utfordres og adresseres. Det handler mest av alt om å være tilstede og bry seg når livet fordrer akkurat det.

Og jeg er sannelig ikke sikker på om det var oss ute på kjøkkenet eller de inne ved bordene som hadde mest glede av det i dag.