Møt Magdalena Mellomstrand

Alle romaner har sine karakterer. En av mine hovedfigurer i «Skyggeland» heter Magdalena Mellomstrand.

Hun er journalist, men med en særdeles spesiell bakgrunn. Hun er nemlig vokst opp som misjonærdatter i et borgerkrigsherjet Angola. Her og nå har jeg gleden av å introdusere min nye heltinne, ja, jeg tror vi må kalle henne det.

Dette er altså en aldri så liten førpremiere. Følgende er hentet fra «Skyggeland», ganske tidlig i boka:

Hun svelger og svelger for å få unna klumpen i halsen da mamma vinker seg ut av den store porten. Hun er snart tolv år, skal begynne i sjette klasse og er bare sju minutter unna sin første slåsskamp på bortebane.

– Den kommoden er min!

Hun ser på det uforsonlige blikket i det 13-årige fregnete fjeset. Den hvite huden som lyser mot henne, har aldri forsont seg med Afrikas sol. Nesa flasser.

– Nei, den er min. Det sa dama.

Hun stirrer trassig tilbake.

– Dama, du liksom. Husmor, heter det. Ragnhild kan du bare glemme. Det er jeg som bestemmer her. Og jeg trenger de skuffene. Har så mye klær, skjønner du.

– Jaså?

Det ender i en vill slåsskamp. Fregnefjes har forregnet seg. Hun vet ikke at Magdalena Mellomstrands beste venner i Huambo er gutter. Hun vet ikke at den nyankomne jenta på kjærlig vis blir kalt for «menina branca malouca» hjemme på høysletten.

De ender opp bryst mot bryst, med armene hardt klemt rundt hverandre. Et par lyserøde og et par brunbrente. Da gjør «den gærne hvite jenta» det gutta gjør de gangene det virkelig er alvor. Hun trekker hodet godt tilbake, og i en rask, kontant bevegelse kjører hun pannen hardt inn i den oppflassa nesa. Blodstrømmen er formidabel.

Hun får beholde kommoden.

Men hun og Kari Lise blir aldri nære venner.

Internatlivet er gørr kjedelig. Rutiner. Skjema. Klokka som ringer og jager dem rundt fra morgen til kveld.

Hun gir fort opp å bli en del av jenteklikken, som hvisker og tisker, stenger ute og lukker inne. De som smiler søndagsskolelekkert når bistre Ragnhild gjør rundene sine på internatet, men som skjærer stygge grimaser bak ryggen hennes.

Hun holder seg mest til bøkene og diplomatdatteren Anita. De er begge litt på utsiden Anita, fordi hun ikke kan de kristne kodene. Magdalena, fordi hun er pinsevenn og milevis unna den hellige lutherske misjonen som har finansiert horder av sendebud med godt nytt til det mørke fastland. Misjonærene er så travle med å omvende negrer at de knapt har tid til ungene sine.

De yngste på internatet er sju år. Smårollinger som gråter seg i søvn, og som sitter i åndeløs forventning i spisesalen når Ragnhild høylytt offentliggjør lista over hvem som har fått post hjemmefra.

Hun ser hvordan skuffelsen brer seg i de små ansiktene når terningen ikke triller deres vei.

Gutter er et ukjent landskap. Kjønnene er strengt atskilt på internatskolen i Nairobi. Hun ser brødre og søstre som knapt får hilse på hverandre.

Naturen må tuktes. Med salmesang, bibelvers, andakter og gudstjenester. Og regler for det meste. Hvis de brytes, blir det juling. Deretter husarrest.

Hun tester ut grensene et par ganger. Ender opp med å bli låst inne på rommet en lørdagskveld mens resten av internatet spiser popkorn.

– Foreldrene deres er misjonærer. De jobber for Gud, forkynner Ragnhild. – Jobben deres er å være her på skolen og oppføre dere skikkelig.

Så hun holder seg til Anita. De pusher hverandre i skolearbeidet. Anita lærer henne engelsk, mot å få hjelp med matten. De er best, i alt. I gym er det ingen som er i nærheten. Hun ville helst spilt fotball med gutta. Men det vil verken Gud eller de underlige misjonærsønnene.

Merda.

Portugisisk holder hun for seg selv.

Hun lever for feriene. For fotball og klatring i trærne. For mangoslang. Og for de fløyelsmyke kveldene som kjærtegner huden når hun sitter på terrassen og Maria kommer ut fra kjøkkenet med et glass nypresset juice.

– Se på stjernehimmelen, sier hun til Maria, som har satt seg på huk ved siden av henne og lagt en lang, mørkebrun arm rundt skuldrene hennes.

Lang og mørkebrun, fordi hun nedstammer fra de stolte, høyreiste ovimbunduene. Maria er en skikkelse alle snur seg etter på markedet. Og når hun klemmer varsomt på avokadoene som ligger i digre hauger, og deretter ser skrått ned på selgeren, får hun alltid de beste prisene.

Når Magdalena følger henne på handlerundene, merker hun respekten som henger i kjølvannet av Maria. Men hun skjønner ikke alltid hviskingen. Og korsingen.

Maria har bestandig vært der. Så lenge hun kan huske har den angolanske kvinnen hegnet om livet hennes, båret henne, tørket tårene, vasket de mange skrubbsårene, snakket til henne på portugisisk.

– Hvis jeg strekker ut hånda, er det nesten som jeg kan plukke stjernene, sier Magdalena.   Gud er litt nærmere her på høysletten.

– Vi trenger det, kommer det tørt fra Maria. – Er du klar for å gå nå, caro? Din far holder sterke kveldsmøter for tiden.

Hun har aldri vært redd for Gud. Han har aldri vært en streng overdommer, slik indremisjonistene forkynner i Nairobi. Gud er en varm, imøtekommende Far som elsker henne og alltid har hatt plass og rom. Hun tror på nåden. At det er nok for henne. Hun er frelst og lykkelig og har aldri vært redd for helvete.

Det eneste problemet er at hun ikke er åndsdøpt. Hun har aldri fått til å snakke i tunger. Slik som pappa. Eller mamma. Eller Maria. Når hun ser dem hengi seg, salig fylt av Ånden, med en uforståelig strøm av ord ut av et lykkelig ansikt, skulle hun ønske at hun fikk det til, bare én gang. Om ikke annet for å få kjenne på det. Men det er helt dødt.

– Ta det med ro, sier pappa. Gud har sin tid og sine veier. Du er hans barn uansett. Og mitt, legger han til med et kjærlig smil.

Hun hører rytmene lenge før de kommer fram. Pastor Reidar Mellomstrand, utsendt og finansiert av pinsemenigheten Zion i Tistedalen, har aldri nektet lokalbefolkningen deres egne tradisjoner. Han har snarere oppmuntret dem. Derfor krydrer trommer, tamburiner og maracas den flerstemte utgaven av «Navnet Jesus» som toner ut i den angolanske sommernatta. Reidar Mellomstrand har lokalbefolkningens tillit. Og han er usynlig beskyttet av UNITA. Kanskje mest på grunn av Maria.

– Hvor godt kjenner du egentlig Jonas Savimbi? kan hun spørre Maria når de står og kutter grønnsaker på kjøkkenet.

– Åh, han var en god venn …

– Gutta ute i gata sier at du og geriljalederen har vært kjærester …?

– Caro, du må ikke høre på sånne dumme rykter. Det var uansett i et annet liv.

Slik går årene: Internatliv. Lange flyturer. Og de altfor korte feriene. Det er den sommeren hun fyller 16, at hun virkelig merker forskjellen. De lokale guttene som har lært henne å klatre over muren så de kan snike seg til å spille basketball på stadion i kveldinga, oppfører seg plutselig annerledes.

– Hva er det som skjer, klager hun til Maria.

– Det som alltid skjer, caro, kommer det borte ved komfyren.

– Ta deg en titt i speilet. Gutter er gutter. Men de blir også menn.

Hun ser på speilbildet. Den magre, gutteaktige kroppen hennes er i ferd med å forandre seg. Pupper. Hun fnyser over de nye kurvene, men må samtidig innrømme at hun har ventet litt på det. Ventet på å ta igjen overfor Kari Lise, som kaller henne «Tomboy», vugger med myke hofter og bruker bh.

Maria kommer inn på rommet hennes, stryker henne over håret og nikker megetsigende.

– Du er vakker, min lille villkatt. Ikke gi deg hen til hvem som helst.

Han er ikke hvem som helst. Han er mørk og høy og har farlige øyne som ser på henne på en måte som hun aldri er blitt sett på før. Han er mer enn strengt forbudt. Han er en av dem.

Ikke om de satte inn hele den amerikanske utenrikstjenesten ville hun klart å holde seg unna gutten med øynene. Det har alltid vært sånn når utfordringene blir ekstra store. Magdalena Mellomstrand trigges av det ulovlige.

Så hun former dyna slik at det ser ut som hun fortsatt ligger og sover, nikker medsammensvorent til Anita, smyger vinduet åpent og klatrer ut i den svarte natta.

Om Knausgård, lidenskaper og Sør-Afrika

Det var den dagen alle jaget Knausgård. Personlig var jeg mest fornøyd med å få treffe ett av mine store forbilder.

Først skjønte jeg ikke hvor alle telelinsene skulle hen. Men etter hvert gikk det opp for meg at en viss Karl Ove Knausgård sto i begivenhetenes sentrum. Sjøl var jeg innom Gyldendalhuset av helt andre årsaker. De dreide seg i alle fall ikke om å motta Gyldendalprisen og 400.000 blanke.

Så jeg lot overlot til kollegene i pressen å kjempe sin kamp, og slo meg ned med mannen som hadde satt av en halvtime til meg.

Navnet er Deon Meyer. Og for de av dere som ikke har sjekket ut bøkene hans; vel, dere har gått glipp av noe.

Han er sør-afrikaner, skriver på afrikaans og er en stadig stigende stjerne på den internasjonale bokhimmelen. Begynn gjerne med «Jegerens hjerte» dersom du vil teste ham.

Sjøl har jeg lest nesten samtlige av Meyers romaner, og var nok både stort begeistret og inderlig nervøs da vårt felles forlagshus fiksa et møte mellom oss.

Kilinga i magen var selvsagt helt unødvendig. For Deon viste seg å være en aldeles jordnær, forekommende og tvers gjennom trivelig kar. Som i tillegg til å snakke om bøkene sine, kom med et par råd.

Det ene av dem har jeg vært bort i tidligere. Ja da, det tar tid å bygge opp et forfatterskap, vær tålmodig.

Det andre, litt mer spennende.

– Skriv om lidenskapene dine, sa Deon.

Han har flere. Og han bruker dem flittig i bøkene sine. Motorsykler fra BMW, for eksempel. Og sør-afrikansk musikk, fremført på afrikaans.

Når du skriver om lidenskapene dine, skriver du som regel om noe du har peiling på. Og da blir det troverdig.

Det fikk meg til å tenke over «Skyggeland» som snart går i trykken.

Har jeg tatt med noen av mine lidenskaper?

Joda.

Jazz? Absolutt.

Orkideer? Definitivt.

Mat? Mmm.

Ski? Skal man ikke se bort fra.

India? En liten touch.

Jeg har til og med sneket inn litt bandy, verdensidretten for spesielt interesserte.

Så ja, det er en slags finansthriller. Men den er også dyttet inn på flere av mine opplagte hjemmebaner, hvor jeg mener å ha litt peil.

Så gjenstår det å se om dere synes det funker.

Det er i alle fall skrevet med stor lidenskap.

Ryggdekning

 I blant er det bare noen setninger som skal til. Og så faller alt på plass. Ryggdekning, tror jeg det kalles.

 

Jeg skal innrømme at jeg kjente det som en litt ekkel refleks nederst i ryggraden da redaksjonssjef Kari Marstein i Gyldendal kom med beskjeden. Om at før «Skyggeland» gikk i trykken, så skulle gutta øverst der oppe lese manuset. Vi snakker altså om direktørene. Som pusler med budsjettene.

En av de viktigste grunnene til at jeg har jobba og fortsatt jobber som journalist, er at jeg ønsker å utfordre makt. Og penger. Og myndigheter. Det kan selvsagt høres pompøst ut., men jeg tror det gjelder å holde noen idealer varme.

Jeg får det ikke alltid til. Men det hender.

Denne holdningen har jeg også tatt med meg inn i romanens verden. Utfordre makt, altså. «Skyggeland» er en roman om pengenes tid i Norge. Om gutta i finans. Om det å bli rik litt for fort, uten å følge spillereglene. Den sier forhåpentligvis noe om det urene spillet som foregår i en verden som er ukjent for mange, men som like fordømt eksisterer. Derav tittelen.

Som forfatter er man usikker. Hele tiden. På hvor bra man skriver. Derfor har jeg gått og ventet litt på dommen. Fra redaktør og redaksjonssjef. Og direktørene. Den kom her om kvelden. I en e-post fra Kari Marstein kunne jeg lese følgende:

«Skyggeland er nå lest av et mer eller mindre samlet ledersjikt på Gyldendal. Og jeg er utrolig glad for at de er skjønt enige om at uansett hva som skjer, så er denne boka så god og så viktig at vi med glede stiller oss bak den, uansett hvilke maktmennesker som måtte føle seg støtt, fornærmet og uthengt.»

Det er lett å finne fram de store ordene etter å ha fått en sånn beskjed. Jeg nøyer meg med å si at det kjennes godt, langt inn i magen.

Og så legger jeg til de muntre ordene fra redaktøren min: «Det er ikke alle som blir lest av så mange direktører – før utgivelse».

Kanskje på tide å legge ut noen smakebiter fra «Skyggeland» snart?

Uttafordegsjæl

Noen ganger blir du ganske enkelt slått i bakken. For eksempel når en av landets beste jazzgitarister sier ja til å spille på lanseringsfesten din.

Jeg satt lenge og grunna på saken. Huska han hvem jeg var? Ville det være i overkant frekt å spørre? Jeg mener, vi snakker tross alt om en av de aller ypperste i sin kategori, en fyr som har spilt med Van Morrison. Jeg tok sats og tasta.

Bekymringene var bortkasta.

– Om jeg husker deg! Klart det. Veldig ålreite anmeldelser.

Sa Bjørn Klakegg, og minnet meg om en smalere side ved fortiden min.

Noen ganger er det ålreit – også å ha vært jazzanmelder. Fortsettelsen var av det slaget som får deg til å ta det berømte klypet i armen.

– Du skjønner… Eh, jeg har faktisk en musikalsk referanse til deg i den nye boka mi.

– Det var jo helt utrolig hyggelig.

– Ja, og så lurte jeg på om du kanskje kunne…

Svaret kom uten noen betenkningstid.

– Klart jeg kan spille på lanseringsfesten din.

– Jeg har ikke så fryktelig mye penger…

– Ikke tenk på det. Når du har gitt meg så skikkelige anmeldelser, kan jeg saktens gi litt tilbake. Kanskje jeg skulle ta med meg Harald også?

– Du tenker på Harald Skullerud?

– Ja, så får vi litt perkusjon.

– Du verden…

– Du jeg har boka mi her. Jeg tar og skriver det opp jeg. Første uka i mai.

– Du har ikke noen andre spillejobber eller noe sånt?

– Nei. Helt ledig. Sånn nå er det notert.

Hva skal man si til sånne folk, bortsett fra tusen takk?

For meg var det der en sånn uttafordegsjæl-greie. En telefonsamtale som kan redde en hel dag.

Derfor: Til alle dere andre som også har små møtebøker og kalendere, eller avtaledingser på data, mobiltelefoner og Ipader; legg inn onsdag 23.mai. Dere er nemlig invitert.

Til å høre Bjørn Klakegg på gitar.

Ja, og til å komme på lanseringsfesten min i Gyldendalhuset. Manus er ferdig vaska, korrekturen er straks i boks og om ikke lenge er boka i trykken. Håper dere har lyst til å ønske «Skyggeland» velkommen til verden. Legg gjerne igjen et hint om du vil komme 🙂

For ordens skyld: Hvis du har lyst til å lese en av anmeldelsene mine av Bjørn Klakeggs plater så finnes det ei lenke her.

Kor e alle helter hen?

Svaret på spørsmålet er at de ofte er nærmere enn man tror. For det er fascinerende å sitte en kveld ved samme bord som Knut Faldbakken og Gunnar Staalesen. Og oppdaget at  herrene er helt nedpå. Såpass at de faktisk bryr seg om hva jeg pusler med.

For noen av oss som vokste opp i Drammen på 70-tallet var det gamle biblioteket i Amtmann Bloms gate et fantastisk fristed med vennlige bibliotekarer som alltid nikket oss lavmælt velkommen. Jeg kan ennå huske da jeg fikk det første lånekortet. Det var en billett inn til en oase mange blåner bortenfor blokker og betong.  Etter å ha pløyd meg gjennom de obligatoriske Hjortefot-bøkene, ble jeg vennlig geleidet videre. Jeg husker ennå hvordan jeg leste «Sweetwater». Og senere oppfølgeren «Aftenlandet», behørig oppstilt i skinnende nye reoler da biblioteket flytta til Gamle Kirkeplass. Knut Faldbakken fascinerte meg stort. Litt seinere oppdaga jeg Gunnar Staalesen. Fire og et halvt års opphold i Bergen har ikke gjort begeistringa mindre. Jeg pløyde 1900-talls triologien hans og tråkka i de omtalte smauene med like stor glede.

 

Litt uvirkelig.

At jeg noen gang skulle sitte ved samme bord og diskutere litterære sjangere og virkemidler med de nevnte herrene, var ikke engang en stjålen drøm for en drabantbyunge fra Berja.

Men altså. Etter å ha debutert på Gyldendal er jeg blitt ønsket velkommen inn i et lite fellesskap med forfattere som sysler med krim og thrillere. En gruppe som møtes et par ganger i året for både faglig og sosial utveksling. Det som forundrer og gleder er at sammen med en del av oss ferskingene velger altså noen av gamlekara å delta. Denne uka havna jeg ved siden av Gunnar Staalesen og fikk Knut Faldbakken rett over bordet. Etter hvert ble ærefrykten dempet og erstattet med stor glede. Først og fremst fordi disse gutta ikke er i nærheten av å være blendet av sin egen suksess eller ligne på gretne, gamle gubber. Sjelden møter man folk som er så nedpå og som så raust deler. Ikke bare er de et oppkomme av synspunkter og kunnskaper, de lytter til andre med stor interesse. Og de bryr seg.

Pizzaprat.

Over noen pizzastykker fikk jeg både gode råd og oppmuntring av Gunnar Staalesen. Vi snakker altså om en mann som debuterte i 1969 og som har skrevet nærmere 30 romaner. Nesten surrealistisk at han bryr seg om meg og mitt pusleri.

Et av poengene hans i vår lille samtale var at det tar tid å bygge opp et forfatterskap. Tålmodighet, altså. Og utholdenhet.

– Jeg kunne ikke leve av dette før etter at jeg hadde fylt 40, beroliget han i går. Og spurte mer interessert da vi kom inn på «Skyggeland».

Romanen er nå ferdig fra min hånd. Manusvaskeren har startet programmet for kokekulørt. Deretter er det korrektur og sideombrekking før påske. Sommerfuglene flakser allerede. Og frekvensen vil garantert øke fram mot lanseringa som er satt til 2.mai.

Deretter er alt åpent.

 

På oppløpet

 

Dager og fritid går med til én ting: Finpuss på den nye boka.

Det er litt mer krevende å skrive bok når man ikke har permisjon, men går i tung turnus i NRK. Manus på den nye boka mi er levert for lengst. Nå handler det om å finsnekre litt på «Skyggeland», som altså er tittelen på romanen som kommer til våren. Redaktøren har lest og ment, og det er i all hovedsak veldig positivt. Men det skal altså justeres, strykes – og legges til, faktisk.

Enn så lenge har  forlaget forsøkt å selge boka inn til bokhandlerne slik at den får hylleplass til våren. Jeg kan love dere at det er en krevende greie. Bokbransjen står ikke noe tilbake for matkjedene hva gjelder trange dører og høye terskler. Men det er lov å håpe. For de av dere som lurer på hva boka  handler om, har jeg lagt ut følgende bokrådstekst, som det heter i forlagsbransjen. Det er den bokhandlerne får. Så får dere se om den gjør dere litt klokere.

 

Omtrent slik:

«Høsten 2004 omkommer den anerkjente finansmannen Kjartan Skaar da han forsøker å klatre den hvite stripa i Andersnatten – mutters alene. Supermeglerens fall er ingen klatreulykke. Han er en grå eminense, en mann som vet alt om alle i finansmiljøet.

Gravejournalisten Magdalena Mellomstrand har lenge forsøkt å kartlegge Skaar og kretsen av grådige pengeflyttere rundt ham. Mellomstrand ringer sin tidligere partner som har store, personlige problemer og har gått under jorden i India. Dødsfallet blir startskuddet til en klappjakt på de største innsideforbryterne i norsk historie. Fortellingen strekker seg tilbake til tidlig på 90-tallet. Den går via bloddiamanter i Afrika til skjulte konti på Gibraltar og skruppelløse mellommenn i London. Norge har mistet dyden, penger betyr makt … og noen som gjør hva som helst for å beholde den.»

Bare for å ha nevnt det: Bokas undertittel er «En roman fra pengenes tid».