Uttafordegsjæl

Noen ganger blir du ganske enkelt slått i bakken. For eksempel når en av landets beste jazzgitarister sier ja til å spille på lanseringsfesten din.

Jeg satt lenge og grunna på saken. Huska han hvem jeg var? Ville det være i overkant frekt å spørre? Jeg mener, vi snakker tross alt om en av de aller ypperste i sin kategori, en fyr som har spilt med Van Morrison. Jeg tok sats og tasta.

Bekymringene var bortkasta.

– Om jeg husker deg! Klart det. Veldig ålreite anmeldelser.

Sa Bjørn Klakegg, og minnet meg om en smalere side ved fortiden min.

Noen ganger er det ålreit – også å ha vært jazzanmelder. Fortsettelsen var av det slaget som får deg til å ta det berømte klypet i armen.

– Du skjønner… Eh, jeg har faktisk en musikalsk referanse til deg i den nye boka mi.

– Det var jo helt utrolig hyggelig.

– Ja, og så lurte jeg på om du kanskje kunne…

Svaret kom uten noen betenkningstid.

– Klart jeg kan spille på lanseringsfesten din.

– Jeg har ikke så fryktelig mye penger…

– Ikke tenk på det. Når du har gitt meg så skikkelige anmeldelser, kan jeg saktens gi litt tilbake. Kanskje jeg skulle ta med meg Harald også?

– Du tenker på Harald Skullerud?

– Ja, så får vi litt perkusjon.

– Du verden…

– Du jeg har boka mi her. Jeg tar og skriver det opp jeg. Første uka i mai.

– Du har ikke noen andre spillejobber eller noe sånt?

– Nei. Helt ledig. Sånn nå er det notert.

Hva skal man si til sånne folk, bortsett fra tusen takk?

For meg var det der en sånn uttafordegsjæl-greie. En telefonsamtale som kan redde en hel dag.

Derfor: Til alle dere andre som også har små møtebøker og kalendere, eller avtaledingser på data, mobiltelefoner og Ipader; legg inn onsdag 23.mai. Dere er nemlig invitert.

Til å høre Bjørn Klakegg på gitar.

Ja, og til å komme på lanseringsfesten min i Gyldendalhuset. Manus er ferdig vaska, korrekturen er straks i boks og om ikke lenge er boka i trykken. Håper dere har lyst til å ønske «Skyggeland» velkommen til verden. Legg gjerne igjen et hint om du vil komme 🙂

For ordens skyld: Hvis du har lyst til å lese en av anmeldelsene mine av Bjørn Klakeggs plater så finnes det ei lenke her.

Kor e alle helter hen?

Svaret på spørsmålet er at de ofte er nærmere enn man tror. For det er fascinerende å sitte en kveld ved samme bord som Knut Faldbakken og Gunnar Staalesen. Og oppdaget at  herrene er helt nedpå. Såpass at de faktisk bryr seg om hva jeg pusler med.

For noen av oss som vokste opp i Drammen på 70-tallet var det gamle biblioteket i Amtmann Bloms gate et fantastisk fristed med vennlige bibliotekarer som alltid nikket oss lavmælt velkommen. Jeg kan ennå huske da jeg fikk det første lånekortet. Det var en billett inn til en oase mange blåner bortenfor blokker og betong.  Etter å ha pløyd meg gjennom de obligatoriske Hjortefot-bøkene, ble jeg vennlig geleidet videre. Jeg husker ennå hvordan jeg leste «Sweetwater». Og senere oppfølgeren «Aftenlandet», behørig oppstilt i skinnende nye reoler da biblioteket flytta til Gamle Kirkeplass. Knut Faldbakken fascinerte meg stort. Litt seinere oppdaga jeg Gunnar Staalesen. Fire og et halvt års opphold i Bergen har ikke gjort begeistringa mindre. Jeg pløyde 1900-talls triologien hans og tråkka i de omtalte smauene med like stor glede.

 

Litt uvirkelig.

At jeg noen gang skulle sitte ved samme bord og diskutere litterære sjangere og virkemidler med de nevnte herrene, var ikke engang en stjålen drøm for en drabantbyunge fra Berja.

Men altså. Etter å ha debutert på Gyldendal er jeg blitt ønsket velkommen inn i et lite fellesskap med forfattere som sysler med krim og thrillere. En gruppe som møtes et par ganger i året for både faglig og sosial utveksling. Det som forundrer og gleder er at sammen med en del av oss ferskingene velger altså noen av gamlekara å delta. Denne uka havna jeg ved siden av Gunnar Staalesen og fikk Knut Faldbakken rett over bordet. Etter hvert ble ærefrykten dempet og erstattet med stor glede. Først og fremst fordi disse gutta ikke er i nærheten av å være blendet av sin egen suksess eller ligne på gretne, gamle gubber. Sjelden møter man folk som er så nedpå og som så raust deler. Ikke bare er de et oppkomme av synspunkter og kunnskaper, de lytter til andre med stor interesse. Og de bryr seg.

Pizzaprat.

Over noen pizzastykker fikk jeg både gode råd og oppmuntring av Gunnar Staalesen. Vi snakker altså om en mann som debuterte i 1969 og som har skrevet nærmere 30 romaner. Nesten surrealistisk at han bryr seg om meg og mitt pusleri.

Et av poengene hans i vår lille samtale var at det tar tid å bygge opp et forfatterskap. Tålmodighet, altså. Og utholdenhet.

– Jeg kunne ikke leve av dette før etter at jeg hadde fylt 40, beroliget han i går. Og spurte mer interessert da vi kom inn på «Skyggeland».

Romanen er nå ferdig fra min hånd. Manusvaskeren har startet programmet for kokekulørt. Deretter er det korrektur og sideombrekking før påske. Sommerfuglene flakser allerede. Og frekvensen vil garantert øke fram mot lanseringa som er satt til 2.mai.

Deretter er alt åpent.

 

På oppløpet

 

Dager og fritid går med til én ting: Finpuss på den nye boka.

Det er litt mer krevende å skrive bok når man ikke har permisjon, men går i tung turnus i NRK. Manus på den nye boka mi er levert for lengst. Nå handler det om å finsnekre litt på «Skyggeland», som altså er tittelen på romanen som kommer til våren. Redaktøren har lest og ment, og det er i all hovedsak veldig positivt. Men det skal altså justeres, strykes – og legges til, faktisk.

Enn så lenge har  forlaget forsøkt å selge boka inn til bokhandlerne slik at den får hylleplass til våren. Jeg kan love dere at det er en krevende greie. Bokbransjen står ikke noe tilbake for matkjedene hva gjelder trange dører og høye terskler. Men det er lov å håpe. For de av dere som lurer på hva boka  handler om, har jeg lagt ut følgende bokrådstekst, som det heter i forlagsbransjen. Det er den bokhandlerne får. Så får dere se om den gjør dere litt klokere.

 

Omtrent slik:

«Høsten 2004 omkommer den anerkjente finansmannen Kjartan Skaar da han forsøker å klatre den hvite stripa i Andersnatten – mutters alene. Supermeglerens fall er ingen klatreulykke. Han er en grå eminense, en mann som vet alt om alle i finansmiljøet.

Gravejournalisten Magdalena Mellomstrand har lenge forsøkt å kartlegge Skaar og kretsen av grådige pengeflyttere rundt ham. Mellomstrand ringer sin tidligere partner som har store, personlige problemer og har gått under jorden i India. Dødsfallet blir startskuddet til en klappjakt på de største innsideforbryterne i norsk historie. Fortellingen strekker seg tilbake til tidlig på 90-tallet. Den går via bloddiamanter i Afrika til skjulte konti på Gibraltar og skruppelløse mellommenn i London. Norge har mistet dyden, penger betyr makt … og noen som gjør hva som helst for å beholde den.»

Bare for å ha nevnt det: Bokas undertittel er «En roman fra pengenes tid».