Kor e alle helter hen?

Svaret på spørsmålet er at de ofte er nærmere enn man tror. For det er fascinerende å sitte en kveld ved samme bord som Knut Faldbakken og Gunnar Staalesen. Og oppdaget at  herrene er helt nedpå. Såpass at de faktisk bryr seg om hva jeg pusler med.

For noen av oss som vokste opp i Drammen på 70-tallet var det gamle biblioteket i Amtmann Bloms gate et fantastisk fristed med vennlige bibliotekarer som alltid nikket oss lavmælt velkommen. Jeg kan ennå huske da jeg fikk det første lånekortet. Det var en billett inn til en oase mange blåner bortenfor blokker og betong.  Etter å ha pløyd meg gjennom de obligatoriske Hjortefot-bøkene, ble jeg vennlig geleidet videre. Jeg husker ennå hvordan jeg leste «Sweetwater». Og senere oppfølgeren «Aftenlandet», behørig oppstilt i skinnende nye reoler da biblioteket flytta til Gamle Kirkeplass. Knut Faldbakken fascinerte meg stort. Litt seinere oppdaga jeg Gunnar Staalesen. Fire og et halvt års opphold i Bergen har ikke gjort begeistringa mindre. Jeg pløyde 1900-talls triologien hans og tråkka i de omtalte smauene med like stor glede.

 

Litt uvirkelig.

At jeg noen gang skulle sitte ved samme bord og diskutere litterære sjangere og virkemidler med de nevnte herrene, var ikke engang en stjålen drøm for en drabantbyunge fra Berja.

Men altså. Etter å ha debutert på Gyldendal er jeg blitt ønsket velkommen inn i et lite fellesskap med forfattere som sysler med krim og thrillere. En gruppe som møtes et par ganger i året for både faglig og sosial utveksling. Det som forundrer og gleder er at sammen med en del av oss ferskingene velger altså noen av gamlekara å delta. Denne uka havna jeg ved siden av Gunnar Staalesen og fikk Knut Faldbakken rett over bordet. Etter hvert ble ærefrykten dempet og erstattet med stor glede. Først og fremst fordi disse gutta ikke er i nærheten av å være blendet av sin egen suksess eller ligne på gretne, gamle gubber. Sjelden møter man folk som er så nedpå og som så raust deler. Ikke bare er de et oppkomme av synspunkter og kunnskaper, de lytter til andre med stor interesse. Og de bryr seg.

Pizzaprat.

Over noen pizzastykker fikk jeg både gode råd og oppmuntring av Gunnar Staalesen. Vi snakker altså om en mann som debuterte i 1969 og som har skrevet nærmere 30 romaner. Nesten surrealistisk at han bryr seg om meg og mitt pusleri.

Et av poengene hans i vår lille samtale var at det tar tid å bygge opp et forfatterskap. Tålmodighet, altså. Og utholdenhet.

– Jeg kunne ikke leve av dette før etter at jeg hadde fylt 40, beroliget han i går. Og spurte mer interessert da vi kom inn på «Skyggeland».

Romanen er nå ferdig fra min hånd. Manusvaskeren har startet programmet for kokekulørt. Deretter er det korrektur og sideombrekking før påske. Sommerfuglene flakser allerede. Og frekvensen vil garantert øke fram mot lanseringa som er satt til 2.mai.

Deretter er alt åpent.