Oslove

Jazzbassist Terje Gewelt  omfavner Oslo. Varmt, vakkert og litt villere.

Gewelt har laget noen aldeles vakre plater tidligere, ikke minst i samarbeid med pianisten Christian Jacob. Men denne gangen har han med seg italienske Enrico Pieranunzi i trioen. Dermed er «Oslo»blitt langt røffere. Ikke så dumt.

Perledykkere. Pieranunzi er en pianist med internasjonal flukt over seg. I nyere jazzhistorie har han markert seg sammen med størrelser som Kenny Wheeler, Jim Hall, Paul Motian og Joey Baron. Når man også trekker inn partnere som bassguruene Charlie Haden og Marc Johnson, er det klart at norske Gewelt nå har lagt listen på en høyde som fordrer spenst, kraft og smidighet.

Triospill er en krevende øvelse; avslørende, nakent og med uvanlig mange konkurrenter i samme kategori. Men sammen med den svenske trommisen Anders Kjellberg, har de to førstnevnte begått en liten perle av en plate. Perle både fordi den skinner, men også fordi den har den nødvendige hardheten som gjør den til ekte vare.

Pieranunzi er antagelig blant Europas topp tre i trioklassen. Italieneren har en flukt over spillet som drar Gewelts komposisjoner og utøvelse til nye høyder. Pieranunzi svinger, trykker på og dytter i en slik grad at det er nærmest umulig for de to andre å ikke bli med på leken. Samtidig har den italienske tangentsjongløren en veldig renhet i anslaget. Om man kan snakke om diksjon i denne sammenhengen, så har Pieranunzi en musikalsk uttale som er nærmest krystallklar. Anslagene gir assosiasjoner til å dykke på et korallrev- liv, lys, farger og lang, lang sikt.

Lykkestykker. Nå handler dette selvsagt ikke bare om pianoimporten fra Italia, men minst like mye om Terje Gewelt som har kjent Pieranunzi helt siden de spilte sammen på Engebret Café i Oslo i 1992. På nyinnspillingen står nordmannen for brorparten av komposisjonene og et basspill som er mer fremoverlent enn på lenge. Særlig merkes dette i de tre små triosuitene hvor Gewelt tar kommandoen med en tilnærmet hadensk autoritet. Disse tre små suiteperlene er forøvrig platens mest kantete og rått tilhugde, og har et livepreg som er frydefullt. De holder kort sagt høy internasjonal trioklasse.

I den andre enden av skalaen, den mer sødmefylte, finner vi Gewelt der han har vært en ener lenge. På mange vis kan man si at bassisten har ryddet seg en egen akustisk rydning i den norske jazzskogen, med et mildt og åpent uttrykk man ikke kan unngå å like. Denne innspillingen inneholder et par små lykkestykker som går rett under huden og setter seg fast. Pieranunzis «Blue walz» er ett eksempel. Men det er likevel Gewelts hyllest til hovedstaden i tittelkuttet «Oslo» som er den virkelig store beholdningen. Denne fire minutter lange blå drømmen har klassikerpotensial langt utover det sjablongpregede.

Terje Gewelt Trio: «Oslo» (Resonant Music / Musikklosen)

Og vil du ha et mattips, klikker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.