Helge Lien Trio tar på seg svært store sko. Og fyller dem utmerket.
Det er litt av en tradisjon den norske jazztrioen har kastet seg ut i på «Live». Moderne triojazz er veldig ofte forbundet med to størrelser: Bill Evans og Keith Jarrett. Særlig sistnevnte har gjort det til sitt varemerke å levere liveinnspillinger med ujevne mellomrom fremfor å gå i studio. Da Helge Lien Trio i 2005 lanserte sin fjerde plate på fem år og samtidig valgte liveversjonen, la gutta lista farlig nær rekordnivå.
Synk eller svøm. Både musikalsk tilnærming, konsept og selve innholdet legger seg i løypa som Evans og ikke minst Jarrett har brøytet opp. Dette er en krevende øvelse. Knapt noe format er så gjennomskinnelig og følgelig avslørende som jazztrioens. Det er ingen å gjemme seg bak, det er synk eller svøm. Helge Lien Trio er ikke i nærheten av å få vann i nesa. Dessuten: Det er en kraftanstrengelse både å utføre dette og å henge med som tilhører i den snaue timen plata varer. Det går i mer enn rykk og napp. Til tider er det så herlig uforutsigbart at det er bare å smile hele veien til platebutikken. I det ene øyeblikket stillfarende og melodisk for i neste sving å rykke opp all tilbakelenthet i massive fellesløp og trassige individuelle krumspring mange blåner bortenfor ferdig oppmerkede stier.
Grensetilfeller. Med seg på laget har Helge Lien to karer som ikke står særlig tilbake for ham selv. Den gjennompålitelige Frode Berg gir oss en ståbass som faktisk løper mer enn den står. Berg har blant annet noen herlige, nyskapende drag i det øverste registeret. Platen eies like mye av den unike trommisen Knut Aalefjær. Han leker slagverk like mye som han spiller. Platen inneholder ikke mer enn syv kutt, og har triotradisjonen tro et par nokså lange mannjevninger hvor særlig Aalefjær gir prov på at han er et grensetilfelle. Diagnosen gjelder i stor grad hele gjengen, som er snar til stadige passeringer mellom moderne improviserte former, lyrikk og mer rocka ting.
Men selvsagt handler dette mest om Helge Lien. Pianisten og komponisten ligger velformulert lengst fremme i lydbildet og har et fabelaktig overblikk, en sterk vilje og uangripelig teknikk. Fremfor alt har moelvingen en lyrisk åre som ligger helt i verdenstoppen. Garantert ingen dårlig erstatter i bandet til Silje Nergaard etter Tord Gustavsen.
Helge Lien Trio: «Live» (Curling Legs)
Og vil du ha et mattips, klikker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.
Bjørn Olavs Blog 