Sirkelens ende

Så hadde ikke gitarhelt John Scofield gått seg fullstendig vill i skogen likevel.

Skal vi fortsatt vase rundt i et villniss av elektronika, bokser, pedaler og lydvrengere? Fort gjort å tenke sånn med John Scofields «This meets That» på øret. Åpningen på denne platen tar meg umiddelbart tilbake til en dampende sommerdag på Kongsberg i 2001 da Sco kjørte showet i idrettshallen ved Numedalslågen. «An electro-funkified all-star groove summit» lød beskrivelsen av musikken den gangen. Og selv om jeg er stor fan av gitarhelten, synes jeg han har gått vel mye rundt seg selv i den elektroniske bushen de siste årene, med acid jazz som eneste nødproviant.

Blåser i det. Men så forandrer det hele seg. På «This meets That», som forøvrig er utgitt på det restrukturerte hedersmerket Emarcy, finner Scofield ny vei og retning. Han inviterer gamlekompis Bill Frisell inn i studio, han gjør en herlig versjon av urklassikeren «The House of the Rising Sun», pusser støvet av 70-tallshiten «Behind closed doors» og han sender et høflig bukk til Stones.

Men det morsomste er blåserrekken som ventilerer prosjektet. Med bidrag fra trombone, flygelhorn, bassklarinett, saksofoner, fløyter og trompet antar gitarhelten helt nye dimensjoner. Det vil si, ikke helt nye. Scofield slutter sirkelen og er tilbake der han var midt på 90-tallet («Quiet» og «Groove Elation»), før han gikk bananas med den elektronikaen som har gitt oss så mye moro, men samtidig påført øregangene tendenser til slitasjegikt.

Flyr høyt. Det er den samme, gamle gjengen som har mønstret på ekspedisjonen denne gangen. Samarbeidet med trommis Bill Stewart og bassist Steve Swallow ble spikret en gang i historiens morgen, og det holder fortsatt i sammenføyningene. Scofield beskriver dette som a-laget, en gruppe eldre menn som er forholdsvis like i hodet og som tillater seg en stor grad av intimitet i den musikalske utvekslingen. Hvilket også oppstår her. Litt ensom americana, kammerjazz, funk, postbop i stort format, køntri, ja, endog Stones’ «Satisfaction» . Det er imidlertid høyest flukt over «The House of the Rising Sun»,  hvor nevnte gitarkamerat Frisell opptrer litt mer uptempo en forventet. Scofield leker, river, røsker og drar som bare han kan. Platen er mer variert, mer fargerik og mettet med stemninger enn tidligere. Kanskje det er ved sirkelens ende man finner gull?

https://i1.wp.com/www.jazz.com/assets/2007/12/31/albumcoverJohnScofield-ThisMeetsThat.jpg

John Scofield:  «This meets That» (Emarcy/Universal)

Og vil du ha et mattips, klikker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s