Alle mennesker kan skrive én bok. Sa visstnok Brikt Jensen. Du kan jo gjette hvilken han mente. Spørsmålet er om det er verd prisen.
Her om dagen tikket det inn en sum på nettkontoen min. Nesten 80.000 blanke kroner fra Gyldendal Norsk Forlag. Det er hva de betaler for retten til å utgi en skjønnlitterær bok. Jeg er mer enn fornøyd med at noen i det hele tatt vil publisere det jeg har skrevet. Fornøyd med at Gyldendal tar en sjanse. Den består blant annet i at de garanterer for den summen Kulturrådet eventuelt kommer til å bruke på meg dersom innkjøpskomiteen mener jeg er god nok til å stå i hyllene på norske biblioteker. Hvis jeg ikke blir innkjøpt, tar forlaget regningen. De 80.000 er mine, uansett videre ferd i markedet.
Hyggelig det. Men er 80.000 en bra pris for et arbeidsår eller så? Et år med glede, smerte, slit, motløshet, energi, kreativitet…? Rekken med sånne ord er lengre enn ei handleliste før vi drar på hytta i påsken.
Selvsagt er ikke 80.000 noen pris å snakke om. 80.000 for et liv. Det er dårlig betaling. Jeg skal ikke begi meg ut i debatten om hvor mye et liv er verd. Den har gått i noen tusen år, og langt klokere hoder enn mitt har tenkt krevende tanker om akkurat dét.
Nå kan man selvsagt argumentere med at jeg må tro på et hinsides godt salg av boka mi, og ditto inntekter. Usikker på det, gitt. Så da sitter vi igjen med neste spørsmål: Hvis det ikke er penga, hva er det da?
Her kunne jeg virkelig ha syklet langt ut på steppene og fremholdt noe om kallet, visjonen og misjonen. Dropper det.
Like før jeg sluttet i Dagens Næringsliv, var jeg på reportasjereise på Island sammen med min gode kollega Eskil Engdal. Vi diskuterte mye, blant annet skriving. Ikke så rart, siden vi begge gikk med bøker i magen. Vi diskuterte krimbøker, thrillere, historiske romaner (sjekk for øvrig Eskils bok ”Berserk” på Kagge Forlag”), kjærlighetsbøker og så bortetter. Da jeg kom inn på tankene mine om en oppvekstroman, var budskapet fra min magre kollega entydig: «Det er den boka du skal skrive, Bjørn Olav!»
Hvorfor? Fordi uansett hva du tenker å skrive, så må du ha noe å brenne for, noe som driver deg, noe du ikke klarer å holde igjen, noe som betyr litt mer enn penger på konto.
– Drit i krimboka, sa Eskil en mørk og stormfull natt i Reykjavik. -Det er den andre du må skrive, det er den som kommer til å bli bra.
Nå får dere som skal lese, vurdere det sistnevnte. Men takk til Eskil for igjen å ha minnet meg på det viktigste budet for oss skribenter. Skriv om det som betyr noe for deg.
Så får vi heller ta de penga som kommer.
Bjørn Olavs Blog 
ååååå…. nå gleder jeg meg. sitter med en gyldendal-kollega av deg på kypros og skriver. på det jeg kan og det jeg liker.
gleder meg til boka di. skal forte meg.
savner deg fine mann.
Hva er det du kan og liker…? Nysgjerrig nå. Og hvem er kollegaen? Skulle gjerne sett deg, ja. Kypros er vel helt greit, så vi får vel vente litt 😉 Men til høsten eller noe sånt, kanskje.
Hei
Long time, no see. Da skal jeg lese boken din for å se hvordan tingene er når man skriver om det som faktisk betyr noe.
Så får jeg starte på min bok også…
Hei Hans. Hyggelig. Jeg er temmelig sikker på at du kan skrive om noe som betyr en hel del, for flere enn deg selv. Min blir neppe noen fasit 🙂
Jeg har nå fullført og er full av følelser rundt denne boka, i alle ender av skalaene, men jeg er først og fremst stolt av deg for det er en god bok, og du er tøff som skriver den.
Takk skal du ha, jenta mi. Har vel noen underlige følelser jeg også… Vi får se hva høsten bringer 🙂
Skjønner at nervene og angsten rundt forløsningen tar til. Og ettersom du selv sammenligner dette med fødselsrier har du nå kommet til det stadie som på fagspråket kalles:overgangsfasen. Det er da man ikke vil mere,tror det ikke går bra,eller tror man kommer til å dø. MEN min venn, vær da også trygg på at rett etter denne såkalte overgangsfasen kommer utdrivningsfasen(forløsningsfasen),….og vips så er alt over og bra igjen. Ingen rier og smerter…muligens bare noen svake etterrier. Det går nok bra!!!
Takk, takk. Her tar jeg imot særdeles gode, faglige råd og oppmuntringer, skjønner jeg. Og det kommer godt med, Eivor. Men så var det barselsperioden, da. Er barnet velskapt? Hva sier andre? Tenk om det blir et mobbeoffer? Eller enda verre; hva med krybbedød? Uff, for noen sammenligninger…
Vi skal nok passe på at barselbluesen og depresjonene ikke varer for lenge, men noen tårer og hetetokter må påregnes. Det er normalt!
Dessuten er du som katten-lander alltid med beina ned og har ni liv.
Og når det gjelder «barnet»(hmm),kan det hende du må stå fram som en far skal, og kjempe for dets rett.
Godt med fagfolk. Og venner..;-)