Vi hadde snakka om det, men ikke trodd at vi skulle få disse sjarmørene nesten helt opp på panseret. Løveunger har et eget publikumstekke.
Vi var savannegrønne av misunnelse. De to damene vi delte Land Rover med fortalte om morgenens søteste opplevelse. Og det var ikke frokostpannekakene.
To løvinner. Tre unger. Fullt show fra hale til snute. På rygg, på mage, over, under og på tvers.
Vi hadde akkurat møtt de tyske damene midt på dagen, på vei til vårt neste stoppested. Saruni som kjørte bilen, bare smilte lurt. Han forklarte at det var en lang kjøretur til campen. Vi får se. Afrika er Afrika. Det er ikke noe som kan bestilles ute i naturen, uansett hvor sterke ønskene fra blekansiktene er.
Men så, et stykke ut på ettermidagen, kom vi altså fram til et lite buskas. Saruni smilte enda bredere, dro av fra hovedsporet og nikket mot det høye gresset. Der fikk vi syn for sagn. Tre løveunger som ikke var mer enn 2-3 måneder gamle, vel overvåket av en passe laidback mamma, mens den andre moren var ute på streiftog.
For å si det sånn. Vi var der i over én time. Kunne blitt to. Kunne blitt der til den afrikanske natta kom og tok oss. Vi fikk det damene hadde fortalt om. Og sikkert litt til. Det er nesten så man får lyst til å gå ut av bilen. Men det holder med et lite snerr fra løvemor, så griper man fast i setekanten. Begrepet «Hold avstand» får fort et nytt innhold. Bare se på bildene. Av mor og barn.
Og ennå har vi ikke fortalt om den kuleste katta i klassen som vi traff dagen etter – i det mjuke morralyset. Fytti katta!
Bjørn Olavs Blog 