Jeg har et anstrengt forhold til fugler. Det skyldes opplevelser i barndommen. Og i voksen alder er marerittet i ferd med å innhente meg på nytt.
Mange vil kjenne dem som «Fuglegutta», lett omskrevet i min første roman, Nesten til stede. Jeg nevner ikke navn, men for folk med bare litt innsidekunnskap er det lett å avdekke hvem det er snakk om. Som sagt, det handler om oppvekst. Og når du er én av tre kamerater i et lite miljø, og to av dem har en i overkant lidenskaplig interesse for bare én ting, kan det fort bikke gærne veien. I mitt tilfelle gikk det rett ned i vrangstrupa.
Det handler altså om fugler, som jeg i utgangspunktet ikke hadde noe negativt forhold til. Men så er det jo dette med at det kan bli for mye av alt her i verden, så også ting med vinger. Mine to kamerater var konstant opptatt av å snakke om, lese om, fotografere, kikke på… fugler. Hele tiden, hverdag som helg, i alle sammenhenger. Det skulle bygges fuglekasser, fuglebrett og kamuflasjehytter, og det skulle planlegges små, mellomlange og riktig svære fugleekspedisjoner. Det ble pugget arter, eggstørrelser og reirtyper. Det var mørkerom, linser, kamerautstyr og en hel del til som jeg ikke skjønte stort av. Sjøl var jeg mest opptatt av Godset og Drafns bandylag. De fuglene som kom i min vei, var ryper, og jeg hadde sjelden draget på dem.
Men alle ting jevner seg ut her i livet. Og imperiet slår ofte tilbake, som det heter. Sjøl er jeg blitt forholdsvis interessert i å fotografere, takket være journalistikken. Og jeg fikk smått om senn has på ei av rypene. Hvilket har sine sider. For nå er det ikke Fuglegutta som sitter med nesa i et fugleatlas. Nei, det er kvinnen i mitt liv. Som kan både navn og nebb på mye av det som flakser forbi. Og hun ringer gjerne, eller sender sms, alternativt mms, til en av de nevnte fuglefantastene når det er noe ukjent hun skal artsbestemme. Grøss.
Så når vi er på tur, for eksempel i Afrika, kan hun peke, rope, fekte med armene, stanse bilen og konferere ivrig med guiden. Som selvsagt kan både fuglelåter og utseende – akkurat som Fuglegutta. I min fortvilelse over å ha fått historien i bakhodet, og en kvinne som altså sitter med nesa i oppslagsbøkene som en ornitolog, har jeg begynt å fotografere fjærkreene. Om ikke annet for å få tida til å gå. Jeg oppdager også til min forferdelse at jeg har begynt å lære meg fuglenavn – på utenlandsk. Lilac Breasted Roller, for eksempel. Eller Grey Crowned Crane, Secretary Bird, Hornbill, Superb Sterling, Marabou Storch – og så bortetter. Jeg er ikke spesielt god, verken på navn eller bilder, men legger ut en liten smakebit her. Den kan i alle fall fungere som en hilsen til fuglegutta.
Men om jeg innrømmer nederlaget? Aldri!
Bjørn Olavs Blog 